Når nordmenn bytter til engelsk

Jeg er en utenlandsk student som lærer norsk på nivå B1. Jeg har ofte opplevd noe som jeg synes er litt frustrerende. Når jeg prøver å snakke norsk med nordmenn, bytter de veldig raskt til engelsk selv om jeg svarer på norsk.

En situasjon jeg husker godt, var da jeg satt i en taxi. Sjåføren hilste på norsk, og jeg svarte også på norsk. Likevel begynte han nesten med en gang å snakke engelsk og spurte om jeg skulle til flyplassen. Jeg svarte på norsk, men han fortsatte på engelsk. Senere spurte han: «Do you want to pay with card?», mens jeg fortsatt svarte på norsk. Det føltes litt merkelig, fordi vi egentlig forsto hverandre.

Dette fenomenet kan forklares gjennom «the ideology of nativeness» (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 149). Selv om mitt ordforråd i taksien var korrekt, markerer aksenten at jeg ikke er en innfødt førstespråksbruker, og språket mitt blir dermed sett på som «avvikende» fra normen. Sjåføren bytter til engelsk, noe som underbevisst følger ideologien og skaper et skille mellom «Oss» og «Dem» (s. 150), der jeg plasseres som en «fremmed» istedenfor som en deltaker i et norskspråklig fellesskap. Som andrespråksbruker har jeg heller ikke en fast dialektidentitet; jeg plukker tilfeldigvis opp språktrekk uten alltid å vite deres dialekttilhørighet (s. 153), noe som ytterligere forsterker følelsen av å være utenfor normen.

Det er kanskje naturlig at nordmenn ønsker å være hjelpsomme, men for oss som lærer språket, føles det som en tapt mulighet. Vi trenger å bli møtt med tålmodighet for å utvikle vår egen språklige stemme.

Litteraturliste:

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter (2. utg.). Cappelen Damm Akademisk.

Aksenten snakker før meg

Jeg er ikke født og oppvokst i Norge, men i Polen, og har derfor heller ingen norsk dialekt. Likevel snakker jeg norsk med en tydelig polsk aksent, og det er noe jeg har blitt mer bevisst på over tid. En gang snakket jeg norsk med en person som plutselig begynte å svare meg på engelsk, selv om jeg hadde snakket norsk hele tiden. Det virket som om aksenten min gjorde at hun automatisk antok at jeg ikke kunne språket godt nok.

Det som gjør dette ekstra interessant for meg, er at jeg opplever en forskjell sammenlignet med Polen. Der blir det ofte sett på som positivt eller til og med litt sjarmerende når noen snakker polsk med aksent, fordi det viser jo at de prøver å lære språket. Derfor føles det litt overraskende at aksent i noen sammenhenger kan bli oppfattet mer negativt.

Denne opplevelsen fikk meg til å reflektere over hvordan språk og særlig aksent blir oppfattet. I Det norske dialektlandskapet (Mæhlum og Røyneland, 2023) blir det pekt på at språklig variasjon ikke bare handler om geografi, men også om sosiale faktorer. Dette gjelder også etnolekter, som ofte oppstår i flerkulturelle miljøer og kan bli vurdert negativt nettopp fordi de bryter med det som oppfattes som «normalt».

Mæhlum og Røyneland (2023, s. 149) skriver også om lignende erfaringer som ble beskrevet i boka Jeg er ikke polakken din, der forfatteren viser hvordan aksent og språklig bakgrunn kan føre til fordommer i møte med andre.

Dette får meg til å stille et spørsmål: Hvorfor blir noen måter å snakke på sett som mindre verdifulle enn andre? Kanskje det viktigste ikke er hvor «ren» en variant er, men hvilken funksjon den har for dem som bruker den? Bør aksent ha noe å si for hvordan vi vurderer andre?

Litteraturliste:

Mæhlum, B., Røyneland, U. (2023), Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter (2. utg.). Cappelen Damm Akademisk

«Ungdomstalemålet»

Jeg hører ofte folk erge seg over «ungdommen nå til dags» (en generasjon mennesker som overgår tid og rom) og hvordan de ikke evner å prate sin lokale dialekt. Man trenger som regel ikke å se lengre enn sine egne familiemedlemmer i den alderskategorien. Språkføringa preges ofte av østnorske trekk, og lite bruk av lokale særtrekk (for eksempel mangel på lenisering i Kristiansand).

Min hypotese er at dette skyldes det sosiale presset ungdom opplever. Som Mæhlum et al. (2008) trekker fram, kan man se tendenser til at mennesker som opplever sosial usikkerhet, ofte vil kompensere med å adaptere språket sitt (Mæhlum et al., 2008, s. 131). Siden ungdomsårene preges av mye sosialt press, synes jeg det virker naturlig å se det som et resultat av at de kontiunerlig søker innpass. Da tar de i bruk blant annet språkføring som verktøy. Østlandsmål, og da kanskje spesielt Oslo, har tradisjonelt blitt sett på som prestisje, og vil derfor være et logisk sted å dra inspirasjon fra. Mange av ungdommene har nok også idoler de ser opp til, og svært mange influensere har østnorske trekk i sitt talemål.

For å ta meg selv som eksempel flyttet jeg til Vennesla da jeg var rundt 10 år. Allerede da gjorde jeg det samme. Bare i stedet for å bytte til Oslo-dialekt, tviholdt jeg på Kristiansand-dialekta. Antakelig anså jeg det som høyere prestisje, og ville prøve å holde meg unna en dialekt jeg anså som mindre prestisjetung.

Litteraturliste:
Mæhlum, B., Akselberg, G., Røyneland, U., Sandøy, H. (2008). Språkmøte. Cappelen Damm.

Dialekt, identitet og misforståelser

Jeg er fra Tvedestrand, men blir ofte oppfattet som en person fra Oslo. I utgangspunktet er det kanskje ikke et stort problem, men jeg kjenner likevel på en viss frustrasjon. Jeg snakker en variant av østnorsk som mange automatisk forbinder med hovedstaden. Dette viser hvordan forestillinger om dialekter ikke alltid stemmer overens med virkeligheten. Selv om talemålet mitt har tydelige østnorske trekk, bruker jeg også dialektale ord som skiller seg ut.

Dialekt er en viktig del av identiteten, og kan uttrykke både tilhørighet og bakgrunn. Min erfaring er likevel at dialekter ofte blir forenklet. Når noen hører østnorske trekk, antar de automatisk at personen er fra Oslo, til tross for at Østlandet rommer stor språklig variasjon. Slike antakelser kan føre til at nyanser og identiteter blir visket ut, selv om isoglosser (språklige grenser) i virkeligheten er langt mer komplekse enn som så (Mæhlum & Røyneland, 2021, s. 20).

Min erfaring viser også hvordan språket varierer både mellom og innenfor individer. Begrepet intraindividuell variasjon beskriver dette godt. Jeg tilpasser ofte hvordan jeg snakker ut fra hvilken situasjon jeg er i, og hvem jeg snakker med. For eksempel endrer dialekten min seg i stor grad når jeg er hjemme hos familien (Mæhlum & Røyneland, 2021, s. 20).

Jeg er i tillegg tvilling, og mange forventer at vi skal snakke likt. I virkeligheten er det store forskjeller i dialekten vår. Han blir ofte beskrevet som «en som snakker dialekt», mens jeg får forblir «Oslo». Det kan jeg til en viss grad forstå, siden han snakker det vi kan kalle «kav Tvedestrand». Likevel snakker vi begge dialekt – bare på ulike måter.

Min erfaring viser at dialekt ikke er noe entydig, men noe som formes av både sted, miljø og identitet.

Litteraturliste

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2021). Det norske dialektlandskapet. Innføring i studiet av dialekter. (1. utg.). Cappelen Damm.

Den «dumme» østlendingen

Jeg er født og oppvokst ved Lillestrøm, ti minutter med tog fra Oslo sentrum, og er vant med at alle rundt meg snakker omtrent akkurat som meg. Mange der vil si at de snakker «bokmål». (noe som ikke selvfølgelig ikke stemmer) Når folk fra Lillestrøm skal snakke om nordmenn fra andre steder omtaler de dem ofte som «folk med dialekt», som om de ikke har noen dialekt selv, og at alle andre dialekter er kun én dialekt. Når jeg da flyttet til Kristiansand ble jeg fort møtt med fordommer fordi de hørte dialekten min og tenkte: «Åja, ho der æ fra Oslo».

Jeg skjønner at det kan være fort gjort å komme med fordommer på oss fra Oslo området, vi kan være ganske dårlige på dialekter, og ganske høye på oss selv. Vi har vokst opp med lite forskjeller i språket blant oss. Kun multietnolekter (Mæhlum & Røyneland, 2023) og såkalt kebabnorsk på alle kanter. Når jeg flyttet til Sørlandet var det som en helt ny verden, og mange hørte dialekten, og så på meg med dømmende blikk.

Kristiansanddialekta er bare én av mange dialekter jeg har møtt på de siste månedene, og jeg har innsett at å forstå seg på dialekter er ikke så vanskelig som mange østlendinger fra Lillestrøm skulle trodd. Vi har lært lite om det, så det er ikke rart vi ikke er så gode, men selv om de aller fleste fra Oslo-området ikke vet at man skarrer på r-en helt fra nord for Arendal til Hardanger og opp til Bergen (Mæhlum & Røyneland, 2023) betyr ikke det at skuffelsen når noen hører du er fra Oslo-området burde gjelde for alle derfra. Vi er altså ikke alle like «dumme» østlendinger.

Litteraturliste

Mæhlum, B., & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet. Oslo: Cappelen Damm.

aksent og identitet

Da jeg som 8-åring flyttet fra Danmark til Norge, husker jeg at noe jeg grudde meg mest til var å skulle gå på skole sammen med andre som jeg ikke kunne forstå. Vi flyttet til Kristiansand og de fleste av mine klassekamerater snakket en blanding av diverse dialekter fra Sørlandet, men også enkelte hadde vestlands- og østlandsdialekter. Da vi hadde flyttet fra et sted i Danmark hvor alle hadde samme dialekt, hadde jeg ikke full forståelse for hva en dialekt var, eller at de som snakket samme språk, kunne ha så stor forskjell i uttalelse og tonefall.

Etter noen få uker følte jeg meg selvsikker nok til å begynne å svare på lærerens spørsmål på norsk, noe som ofte ble møtt med latter av mine klassekamerater. Det viste seg at selv om jeg brukte de riktige ordene jeg hadde lært, hørtes det ikke norsk ut. Da jeg spurte læreren min, sa hun at det var fordi jeg hadde en “aksent”, noe som jeg ikke forsto hva var på den tiden. Selv om aksent i seg selv er vanskelig å gi en klar definisjon på, betyr det i bunn og grunn at “språket til en person med såkalt aksent blir oppfattet som avvikende fra språket til en førstespråksbruker” (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 148).

Dersom man går nærmere inn på spesifikke aksenter som enkeltpersoner har, vil det være lettere å identifisere “avviket”. Selv husker jeg at læreren min satte seg ned med meg og prøvde å hjelpe meg med å bli kvitt aksenten jeg hadde, da jeg ønsket å bli like flink i norsk som de andre i klassen. Da jeg skulle forholde meg til ulike dialekter i klassen ble dette en utfordring, da man på sett og vis kan si at alle har en spesifikk aksent, også de som har norsk som sitt morsmål. (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 148-149).

Litteraturliste:

Mæhlum, B., Røyneland, R. (2023). Det norske dialektlandskapet: innføring i studiet av dialekter (2. utg.). Cappelen Damm Akademisk

Hæ? Kan du si det en gang til?

Etter at noen har gjentatt seg tre ganger fordi jeg ikke hørte hva som ble sagt, smiler jeg og sier et lett “haha ja…” i håp om at svaret mitt lander godt. Da jeg flyttet fra Skien til Kristiansand, besto de fleste samtalene av gjensidige “hæ?”. Noen samtaler er fortsatt preget av dette. Vi snakket begge norsk, men en blanding av uvant trykk og tonefall, samt en hørsel jeg ikke kan skryte av, gjorde samtalene noe utfordrende.

“Hæ? Nå må du sakke ned” har jeg hørt mange ganger. Jeg snakker veldig fort når jeg snakker med østlendinger, mens jeg sakker ned når jeg snakker med sørlendinger. Jeg er ikke født en rapper fordi jeg er fra Østlandet, dette handler nok mer om idiolekt. Likevel hører man fort at prosodien i sørlands- og østlandsdialekta er ulik, og dette kan trolig påvirke opplevelsen av tempo. På Østlandet finner vi lavtone. Det er gjerne lavtone på trykksterke rotstavelser og trykksvake endestavelser. I trykkgrupper bestående av verb + partikkel som ‘gå-inn’ og ‘finne-på’ har Østlandet trykk på verbalet. (Mæhlum og Røyneland, 2023, s. 48) På Sørlandet er gjerne trykket på partikkel. Trolig er det det sørlandske trykket på ord som jeg selv pleier å uttale trykksvake, noe som gjør at tempoet i dialektene oppleves ulikt. I tillegg til prosodien i dialektene kan man merke seg at skarre-r og lenisering gjør at sørlandsdialekta skiller seg fra østlandsdialekta.

I dialektmøter kan det bli viktig med språklig akkomodasjon om man ønsker en samtale med litt mindre “Hæ?!” og “Kan du si det en gang til?”. Når jeg møter dialekter jeg ikke har god kjennskap til justerer jeg tempo og blir mer bevisst på ordvalg. Slik blir jeg lettere forstått. Etter noen samtaler blir man mer kjent med dialektene. Jeg får færre “Hæ?” og gir færre av dem, samtidig som justering av tempo og ordvalg går automatisk.

Kildeliste

Mæhlum, B., Røyneland, R., (2023), Det norske dialektlandskapet: Innføring av studiet av dialekter (Utg. 2) Cappelen Damm Akademisk

Ei bro, to dialekter

Kristiansandsdialekta og vennesladialekta

Isogloss. Tidlig i boka til Mæhlum og Røyneland skriver de om isogloss og hvordan disse kartene blir kritisert for å basere seg på en idealisert grenselinje som representerer et språk som ikke er like regulært og forutsigbart som kartet tilsier (Mæhlum og Røyneland, 2023, s. 22). Jeg har imidlertid funnet et tilfelle hvor isoglossen virkelig kommer til sin rett. På Kvarsteinbrua mellom Mosby og Vennesla (Kvarstein). Her krysser du ikke bare kommunegrensa, men du krysser også grensen til et stort dialektskifte.

Forestill deg at du en sommer vil ta deg turen opp til Grovane for å ta Setesdalsbanen opp til Røyknes. På veien nordover fra Kristiansand stopper du innom Rema 1000 på Mosby for å handle niste til turen, og her hører du de fleste snakke den typiske Kristiansandsdialekta. Men søren au! På vei over Kvarsteinbrua kommer du på at du har glemt noe, så du må stoppe på Joker på Kvarstein – mindre enn tre kilometer oppi veien – for å kjøpe med deg de livsviktige jordbærene barna har mast om. Her er kontrasten stor. Den lille blondinen bak kassen snakker så “kav venndølsk” at du må tenke deg om to ganger før du svarer på spørsmålene “vil du ikkje ha ein påse?” og “ska dykke langt agåre?”. Altså, her er det ingen gradvis overgang av språklige varianter. Her er den geografiske grensen veldig skarp. På Mosby bruker de ordene “ikke” og “dere”, der de i Vennesla bruker “ikkje” og “dykke”. Forskjellene stanser ikke her, selv skrivemåten til adressene endrer seg ved Kvarsteinbrua. Venneslaveien blir til Venneslavegen med det samme du krysser brua. Som torridøl boende på Mosby, og så nærme Kvarsteinbrua du kan komme, er det veldig spennende å se hvor brått dialektendringene skjer, selv om våre to samfunn er så tett knyttet sammen.

Kilder:

Mæhlum, B & Røyneland,U. (2023). Det norske dialektlandskapet. Innføring i studiet av
dialekter. (2. utg.). Cappelen Damm.

Kommentar til «dialektforvirret»

Eg synest det er nokre parallellar mellom innlegget ditt og det eg skreiv, om talemålet til barnebarna mine («Dialektnivellering eller berre barnesjukdom?»). Det gjenstår å sjå (eller høyre) korleis talemålet deira utviklar seg, men eg synest innlegget ditt gjev noko å gruble på. Kva er det som gjer at ein person talar ein annan dialekt eller talemål enn dei hen veks opp saman med?

Dialektnivellering eller berre «barnesjukdom»?

Eg har to barnebarn i Kristiansand, dei er sju og ti år gamle. Begge er fødde her i byen og har gått i same barnehage og skule. Begge foreldra er kristiansandarar, og det same er tre besteforeldre som bur i Kristiansand. For ordens skuld kan eg nemne at både foreldra og tre av besteforeldra taler kristiansandsdialekt, med varierande grad av «blaude» konsonantar.
Og kva slags dialekt snakkar barnebarna mine? Ikkje særleg kristiansandsk i alle fall, men høgst sjarmerande! Eg vil i dette blogginnlegget ta for meg tre ulike dialekttrekk som eg synest særmerker talespråket deira.
Prosodisk variasjon er ein viktig språkvariabel, mellom anna av di det er det dei fleste prøver å herme når dei skal gje døme på andre sitt talemål (Akselberg, 2008, s. 24). Begge barnebarna mine manglar, etter mi meining, ein identifiserbar setningsmelodi. Eg er litt forvirra når det gjeld dei ulike omgrepa her, men med eit atterhald vil eg seie at dei nokre gonger nyttar austnorsk lågtone, og nokre gonger vestnorsk høgtone, utan at eg klarer å finne noka mønster i det.
Så er det r’en. Tiåringen har nyleg begynt å skarre, en litt svak skarrelyd, men likevel tydeleg skarring. Men ho skarrar ikkje konsekvent, til dømes når ho skal seie namnet til venen sin Arne, då trekker ho saman rn til ein retrofleks n, på austnorsk vis. Sjuåringen har ein distinkt rulle-r, og når han seier ‘Arne’ høyrer eg både r og n tydeleg. Ein skulle nesten tru han er sunnmøring!
Ingen av dei har vanskar med kj-lyden. Kylling, sjokolade, kjøtt, kinn, skinn og skjære går som ein leik, det høyrest ut nett slik eg er van med.
Til sist må eg få nemne eit sjarmerande, og ganske logisk, døme på nyorddanning, i staden for «i forgårs» så seier dei «overigår»!

Helsing Kari

Kjelder:

Akselberg, G. Talevariasjon, register og medvit., i Mæhlum, B m.fl. (2008). Språkmøte.
Innføring i sosiolingvistikk. Cappelen Damm.

Mæhlum, B & Røyneland,U. (2023). Det norske dialektlandskapet. Innføring i studiet av
dialekter. (2. utg.). Cappelen Damm.