Eg har to barnebarn i Kristiansand, dei er sju og ti år gamle. Begge er fødde her i byen og har gått i same barnehage og skule. Begge foreldra er kristiansandarar, og det same er tre besteforeldre som bur i Kristiansand. For ordens skuld kan eg nemne at både foreldra og tre av besteforeldra taler kristiansandsdialekt, med varierande grad av «blaude» konsonantar.
Og kva slags dialekt snakkar barnebarna mine? Ikkje særleg kristiansandsk i alle fall, men høgst sjarmerande! Eg vil i dette blogginnlegget ta for meg tre ulike dialekttrekk som eg synest særmerker talespråket deira.
Prosodisk variasjon er ein viktig språkvariabel, mellom anna av di det er det dei fleste prøver å herme når dei skal gje døme på andre sitt talemål (Akselberg, 2008, s. 24). Begge barnebarna mine manglar, etter mi meining, ein identifiserbar setningsmelodi. Eg er litt forvirra når det gjeld dei ulike omgrepa her, men med eit atterhald vil eg seie at dei nokre gonger nyttar austnorsk lågtone, og nokre gonger vestnorsk høgtone, utan at eg klarer å finne noka mønster i det.
Så er det r’en. Tiåringen har nyleg begynt å skarre, en litt svak skarrelyd, men likevel tydeleg skarring. Men ho skarrar ikkje konsekvent, til dømes når ho skal seie namnet til venen sin Arne, då trekker ho saman rn til ein retrofleks n, på austnorsk vis. Sjuåringen har ein distinkt rulle-r, og når han seier ‘Arne’ høyrer eg både r og n tydeleg. Ein skulle nesten tru han er sunnmøring!
Ingen av dei har vanskar med kj-lyden. Kylling, sjokolade, kjøtt, kinn, skinn og skjære går som ein leik, det høyrest ut nett slik eg er van med.
Til sist må eg få nemne eit sjarmerande, og ganske logisk, døme på nyorddanning, i staden for «i forgårs» så seier dei «overigår»!
Helsing Kari
Kjelder:
Akselberg, G. Talevariasjon, register og medvit., i Mæhlum, B m.fl. (2008). Språkmøte.
Innføring i sosiolingvistikk. Cappelen Damm.
Mæhlum, B & Røyneland,U. (2023). Det norske dialektlandskapet. Innføring i studiet av
dialekter. (2. utg.). Cappelen Damm.
Kari, det er utrolig spennende å høre barna prate, for jeg har veldig likt inntrykk som deg – det er vanskelig å finne mønster i talemålet deres. Jeg lurer veldig på hva grunnen er til at så mange barn kan virke litt «dialektforvirret» for tiden. Jeg ser det selv i mitt eget barn og flere av barna han går i klasse med. Kan det ha noe med påvirkningen fra skjerm, tv og spill å gjøre? Kanskje de utsettes for flere dialekter helt fra første dagen i barnehagen i forhold til det som var vanlig for bare noen år siden? Nå virker det i hvert fall som om de geografiske dialektgrenser sprenges og at disse endringene nå baserer seg mer på miljø enn geografi. Så helt i tråd med dialektforskningen da, altså. 🙂
Hei og takk for kommentar på mitt innlegg. Jeg ser også likhetene mellom innleggene våre. Jeg biter meg merke i det du skriver om «austnorsk lågtone» og mangel på en identifiserbar setningsmelodi. Dette opplever jeg selv å ha identifisert blant medstudenter og praksiselever i skolen, som er fra Kristiansand og omegn. Det blir interessant å se i årene fremover hvordan dialekt blant de unge i Agder utvikler seg.
Fine og interessante døme du kjem med her, men for eldre kristiansandarar må det vel nesten vere skremmande lesing! Hadde borna vore i barnehagealder, hadde ein kanskje kunne seie at dei prøver ut indviduelle løysingar i eit større rom av variantar, men når dei er i skolealder, må ein nesten lurer på om det er noko meir ved dette. At austnorsken melder seg, er ikkje så uventa, men det bryt ofte mykje med det tradisjonelle målet, særleg retrofleksane. Til det siste har du eit døme der ein kan lure på om det ligg noko anna bakom, og det gjeld uttalen av «Arne» med austnorsk retrofleks. Kan det tenkjast at Arne sjølv nyttar retrofleks, og at uttalen er så knytta til han som person at det verkar gale å uttale det med sørlandsk skarre-r?