Språkbloggen NO-167

Jeg vokste opp i et hjem der to tonelag møttes. Mamma med sørlandsk høgtone, pappa med østlandsk lågtone, og jeg har endt opp med en blanding (Mæhlum & Røyneland, 2023). Mange kommenterer ofte på tonelaget mitt, og jeg begynner å tro jeg har en rar «talefeil». Er dette noe jeg burde endre på, eller er det et naturlig språklig fenomen?

For å forstå hvorfor uttalen min vekker reaksjoner, må man forstå hva tonelag er. Tonelag handler om melodien i uttalen av ord og varierer mellom dialekter. I sørlandsdialekter finner vi høgtone, der tonefallet har en tidlig topp på trykkstavelsen. I mange østlandsdialekter er lavtone vanlig, der tonefallet starter lavere og stiger senere i ordet (Mæhlum & Røyneland, 2023).

Tonelaget mitt skifter avhengig av situasjonen og hvem jeg snakker med. Med noen høres jeg mer sørlandsk ut, med andre mer østlandsk. Dette skjer ofte uten at jeg tenker over det. Jeg har vokst opp med to ulike måter å snakke på, og da er det kanskje ikke så rart at de har blitt blandet. Språket mitt er blitt formet av omgivelsene gjennom språkkontakt, språklig variasjon og sosialiseringsprosesser.

Så kanskje dette ikke er en «feil» i det hele tatt. Kanskje det heller er et eksempel på hvordan språk utvikler seg. Når ulike dialekter møtes, oppstår det ofte nye måter å snakke på.

Likevel lurer jeg på om jeg burde «rette opp» i språket mitt for å høres mer konsekvent ut. Samtidig er det noe fint med å kunne bevege seg mellom ulike uttrykksmåter. Det viser en fleksibilitet og en evne til å tilpasse seg. Kanskje er det ikke jeg som snakker «rart», men forventningene våre til hva som regnes som «riktig» språk?

Litteraturliste:

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter (2. utg.). Cappelen Damm Akademisk.

Gaming og rollespill miljøene deler et vokabular som har utviklet seg fra bordrollespill som Dungeons & Dragons til moderne videospill. Ord som Larping, maxxing, og NPC begynte som interne termer for å beskrive karakterutvikling, live rollespill, og ikke spillende figurer. Når spillere flyttet fra bordet til nettverket, tok de dette språket med seg, og det ble en felles kode som signaliserer at man er en del av gamer kulturen, og i nyere tid, kanskje også en politisk kultur?

Det samme språk økosystemet finnes i den norske gaming kulturen. Her fungerer norsk som matrisespråk, hvor engelske termer lånes inn for å fylle konseptuelle hull (f.eks. inventory) (Sunde, 138). Bruken av engelske termer er ikke kun praktisk, den beskrives også “en språklig strategi for å uttrykke tilhørighet til den internasjonale dataspillkulturen” (Sunde, 153).

Dette viser hvordan språklige valg blir en måte å vise at man er “inne” i fellesskapet. Når de samme spillerne også deltar i politisk ladede nettforum som 4chan, blir den språklige koden lett overført, og lett identifiserbar. Å kalle en motstander for en NPC, å snakke om at andre bare LARPer meningene sine, eller å omtale koordinerte angrep som raids, er direkte overføringer av spill metaforer inn i høyrelent diskurs.

Den demografiske overlappen er unge voksne som bruker store deler av fritiden på både rollespill, videospill, forum, og generelt online. Denne felles språk¬praksisen fungerer som en bro mellom hobby og ideologi. Det samme språket som skaper fellesskap i spill, kan derfor også fungere som en pekepinne for høyrelent retorikk på nettet. Det er utrolig interessant hvordan språk kan «avsløre» tilhørighet på denne måten. Man trenger ingen studie for å vite at det er mange gamere som også tilhører høyresiden, fordi språket som blir brukt av høyresiden har blitt infiltrert av denne rollespill og gaming terminologien.


Litteraturliste

Sunde, Anne Mette. 2016. “Inspect kniven i inventoryen min.” Språklig praksis i et nytt domene, Norsk Lingvistisk Tidsskrift, 2016, s. 133–160.

Eg snakkar vesttelemarksdialekt, ein dialekt mange synest er fin. Fleire av dei eg møter seier nettopp det – at den høyrest flott og særprega ut. Likevel tek eg meg sjøl i å knote i nesten alle samtaler eg har.

Det skjer gjerne når eg møter nye folk, eller når eg får den velkjende kommentaren: «Hæ?». Når dette skjer tre-fire gonger, er det fort å legge om til østlandsk. Plutseleg høyrest eg ikkje heilt ut som meg sjølv lenger, sjølv om eg eigentleg veit at dialekten min blir sett pris på.

Knoting blir gjerne definert som «tilgjort, unaturlig språk» (Knot, 2026). Likevel er det ikkje alltid så enkelt. Er det eigentleg så rart at vi prøver å tilpasse oss for å bli forstått – eller for å passe inn? Vesttelemarksmålet har dessutan hatt ein særskild posisjon i norsk språkhistorie. Mykje av folkevisetradisjonen vart skriven ned nettopp her, i område som Vinje og Seljord (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 72). Dialekten eg snakkar, er altså ikkje berre «min», men ein del av ein større kulturarv.

I Noreg likar vi å tru at vi har stor toleranse for dialektar, men forsking viser noko anna. Knoting har tradisjonelt blitt sanksjonert negativt, og enkelte dialektar blir framleis stigmatiserte (Mæhlum og Røyneland 2023, s. 144). Samtidig ser vi ein prosess med dialektnivellering, der lokale språktrekk forsvinn til fordel for meir regionale eller «nøytrale» variantar (Mæhlum og Røyneland 2023, s. 126).

Når eg knotar, kjennest det feil. Samtidig risikerer eg å ikkje bli forstått dersom eg let vere. Kanskje handlar det derfor ikkje om å velje rett eller gale, men om å finne ein balanse – å halde på eigen språkleg identitet, samtidig som ein møter andre på halvvegen. Då sit eg igjen med eit spørsmål: Er det eigentleg mi oppgåve å gjere meg forstått, eller ligg ansvaret òg hos mottakaren som skal prøve å forstå?

Litteraturliste
Mæhlum, B., & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet (2. utg.). Cappelen Damm.
Store norske leksikon. (2026). Knot. I Store norske leksikon (Red.). Henta frå https://snl.no/knot

Har du noen gang lagt merke til at mange sørlendinger ikke ruller på r- en? Eller at de heller ikke bruker tjukk l, slik mange andre nordmenn gjør?

Sørlandsdialektene, som brukes i Agder- regionen, er på mange måter dialekter som befinner seg mellom vestnorsk og østnorsk.

Ifølge (Mæhlum & Røyneland 2023) kan norske dialekter deles inn i fire hovedgrupper : østnorsk, vestnorsk, trøndersk og nordnorsk. Inndelingen bygger på trekk som jamvekt, apokope, tjukk l og høy eller lavtone. Vestnorske dialekter mangler vanligvis jamvekt, apokope og tjukk l, mens østnorske dialekter ofte har jamvekt, tjukk l og lavtone.

Sørlandsdialekten, med Kristiansand og Arendal som viktige bymål har flere felles trekk med vestnorsk. Det mangler blant annet jamvekt, tjukk l og apokope. Samtidig har dialekten noen tydelige særtrekk som gjør at den er ekstra interessant.

Et av de mest kjente er skarre-r, som mange knytter opp mot sørlandske kyst dialekter. Ifølge (Gunleifsen, 2026) var kristiansandere tidlig ute med skarre-r i Norge. Skarre-r lyden har også spredd seg langs kysten og hoppet fra by til by, blant annet til Stavanger og Bergen.

Når jeg tenker over det, er det egentlig ganske fascinerende hvordan språket vårt formes av både historie og geografi. Neste gang du hører noen skarre på r-en, kan du tenke på at det ligger flere hundre år med språkutvikling bak akkurat den uttalen.

Litteraturliste:

Gunleifsen, E. (2026). Sosiolingvistikk: talemålsendring I [Forelesning i emnet NO-167: Mangfold og variasjon i norsk og nordisk]. Universitetet i Agder.

Mæhlum, B., & Røyneland, U. (2023) Det norske dialektlandskapet (5.utg.). Cappelen Damm Akademisk.