Kristiansandsdialekta og vennesladialekta
Isogloss. Tidlig i boka til Mæhlum og Røyneland skriver de om isogloss og hvordan disse kartene blir kritisert for å basere seg på en idealisert grenselinje som representerer et språk som ikke er like regulært og forutsigbart som kartet tilsier (Mæhlum og Røyneland, 2023, s. 22). Jeg har imidlertid funnet et tilfelle hvor isoglossen virkelig kommer til sin rett. På Kvarsteinbrua mellom Mosby og Vennesla (Kvarstein). Her krysser du ikke bare kommunegrensa, men du krysser også grensen til et stort dialektskifte.
Forestill deg at du en sommer vil ta deg turen opp til Grovane for å ta Setesdalsbanen opp til Røyknes. På veien nordover fra Kristiansand stopper du innom Rema 1000 på Mosby for å handle niste til turen, og her hører du de fleste snakke den typiske Kristiansandsdialekta. Men søren au! På vei over Kvarsteinbrua kommer du på at du har glemt noe, så du må stoppe på Joker på Kvarstein – mindre enn tre kilometer oppi veien – for å kjøpe med deg de livsviktige jordbærene barna har mast om. Her er kontrasten stor. Den lille blondinen bak kassen snakker så “kav venndølsk” at du må tenke deg om to ganger før du svarer på spørsmålene “vil du ikkje ha ein påse?” og “ska dykke langt agåre?”. Altså, her er det ingen gradvis overgang av språklige varianter. Her er den geografiske grensen veldig skarp. På Mosby bruker de ordene “ikke” og “dere”, der de i Vennesla bruker “ikkje” og “dykke”. Forskjellene stanser ikke her, selv skrivemåten til adressene endrer seg ved Kvarsteinbrua. Venneslaveien blir til Venneslavegen med det samme du krysser brua. Som torridøl boende på Mosby, og så nærme Kvarsteinbrua du kan komme, er det veldig spennende å se hvor brått dialektendringene skjer, selv om våre to samfunn er så tett knyttet sammen.
Kilder:
Mæhlum, B & Røyneland,U. (2023). Det norske dialektlandskapet. Innføring i studiet av
dialekter. (2. utg.). Cappelen Damm.
Dette er et veldig spennende poeng. Tror du kanskje det har noe med stoltheten de på begge sider føler ovenfor hverandre? Og at det preges av den «kulturkrigen» kommunene har (tenk Sverige og Norge), hvor begge sidene nesten perfomartivt unngår å bruke former som kjennetegner den andre? Godt innlegg.
Det du skriv, er ei viktig påminning til oss som er blitt vande med å kritisere førestillinga om isoglossar! Det er nok heilt rett at grensene (isoglossane) på dei norske dialektkarta ofte berre er ideal og ein måte å gjere ting oversiktlige på. Det er menneske som bruker språket, og der det går føre seg mykje flytting over grensene, følgjer sjølvsagt språket med. Men, med det du skriv om Vennesla, er det tilsynelatande annleis, for skiljet til Kristiansand (kommunen) synest svært tydeleg. Dømet du kjem med, er ikkje anekdotisk, for så lenge det er ein venndøl som sel jordbær på Kvarstein, vil det som oftast vere slik du seier. Skilnadene mellom Kristiansand og Vennesla har nok ‘alltid’ vore der, men det interessante er at dei kanskje er blitt forsterka i nyare tid, dette fordi venndølane synest opptekne av å halde på talemålet sitt, nettopp for å markere avstand til byfolka. Kor lenge dette vil halde fram, er ikkje godt å seie, men dei held i alle fall liv i isoglossane!
Jeg liker poenget ditt. Teksten er engasjerende. Du klarer å gjøre et teoretisk begrep som «isogloss» konkret og lett å forstå ved å knytte det opp mot et lokalt og gjenkjennelig eksempel. Dialekt er identitet og har stor betydning for mange, det knytter også stolthet til stedet man er fra. Bra skrevet innlegg!
Gøy at du skriver om isogloss i lys av egne erfaringer. Spennende å tenke på hvorfor det det kan være slik. Mulig at flere faktorer spiller inn. Kanskje kan stedenes lokasjon og menneskers eventuelle stolthet over eget språklige særpreg ha en betydning? I bunn kan kanskje barnehager, skoler, arbeidsplasser, butikker osv. bidra til at folk er stabile beboere og dialektbrukere der de lever. Godt innlegg.
So spennande! Eg har enno til gode å fara opp mot Vennesla og høyra overgangen sjølv, men har merka at dei er breiare i målet der oppe ifrå. Sjølv unge.
Tidlegare har eg høyrt at skiljet mellom bergensk og strilamål er det største dialektspranget i landet, men eg kan godt tru det snarare er tilfelle mellom Mosby og Kvarstein.
Eit anna døme på grensebasert dialektovergang finn du visst ved grensa til Rogaland, der eit elles likt formverk får markant meir rogalandsk tone.