Jeg er fra Tvedestrand, men blir ofte oppfattet som en person fra Oslo. I utgangspunktet er det kanskje ikke et stort problem, men jeg kjenner likevel på en viss frustrasjon. Jeg snakker en variant av østnorsk som mange automatisk forbinder med hovedstaden. Dette viser hvordan forestillinger om dialekter ikke alltid stemmer overens med virkeligheten. Selv om talemålet mitt har tydelige østnorske trekk, bruker jeg også dialektale ord som skiller seg ut.
Dialekt er en viktig del av identiteten, og kan uttrykke både tilhørighet og bakgrunn. Min erfaring er likevel at dialekter ofte blir forenklet. Når noen hører østnorske trekk, antar de automatisk at personen er fra Oslo, til tross for at Østlandet rommer stor språklig variasjon. Slike antakelser kan føre til at nyanser og identiteter blir visket ut, selv om isoglosser (språklige grenser) i virkeligheten er langt mer komplekse enn som så (Mæhlum & Røyneland, 2021, s. 20).
Min erfaring viser også hvordan språket varierer både mellom og innenfor individer. Begrepet intraindividuell variasjon beskriver dette godt. Jeg tilpasser ofte hvordan jeg snakker ut fra hvilken situasjon jeg er i, og hvem jeg snakker med. For eksempel endrer dialekten min seg i stor grad når jeg er hjemme hos familien (Mæhlum & Røyneland, 2021, s. 20).
Jeg er i tillegg tvilling, og mange forventer at vi skal snakke likt. I virkeligheten er det store forskjeller i dialekten vår. Han blir ofte beskrevet som «en som snakker dialekt», mens jeg får forblir «Oslo». Det kan jeg til en viss grad forstå, siden han snakker det vi kan kalle «kav Tvedestrand». Likevel snakker vi begge dialekt – bare på ulike måter.
Min erfaring viser at dialekt ikke er noe entydig, men noe som formes av både sted, miljø og identitet.
Litteraturliste
Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2021). Det norske dialektlandskapet. Innføring i studiet av dialekter. (1. utg.). Cappelen Damm.
Veldig fint å høre om den personlige erfaringen din, for den forteller jo mye om det du konkluderer med, nemlig hvordan vi formes ulikt, og at det er en sterk individuell dimensjon ved hvordan språket vårt blir i møte med ulike folk og omgivelser. ‘Alle’ vet jo egentlig at søsken kan være veldig ulike, og da er det heller ikke noe grunn til at ikke dette også kan gjelde måten vi snakker på.
Interessant innlegg! Jeg kjenner meg godt igjen i frustrasjonen over å bli plassert i «feil» dialektboks. Det viser hvor sterke forestillinger vi har om dialekter, og hvor fort vi forenkler – særlig når østnorsk ofte automatisk kobles til Oslo. Jeg synes det er spesielt interessant at du trekker inn intraindividuell variasjon, fordi det tydelig viser at dialekt ikke er fast, men noe vi justerer etter situasjon og omgivelser. Eksempelet med deg og tvillingen din illustrerer også godt hvor individuelt språk faktisk er, selv med samme bakgrunn.
Takk for kommentaren! Det er litt godt å høre at flere kjenner seg igjen i frustrasjonen. Jeg er helt enig i det du sier om hvor raskt vi plasserer folk i «dialektbokser», og spesielt hvordan østnorsk ofte blir likestilt med Oslo.