Kan jeg låne det ordet av deg?

Norsk språklæring var en spesiell erfaring for meg, fordi den lærte jeg for nesten tre år siden og merket for meg noe spesielt imens. Sånn som mange andre europeiske språk, har norsken mange lånord i tillegg til de opprinnelige som er enten norske eller av felles skandinavisk opprinnelse.

Lånord oppstår ofte gjennom historisk samhandling mellom folk og kulturer, språkpåvirkning, og hvor likt språkene er lydmessig. Altså om et eller annet ord kommer til å feste seg i folkets tale og om hvor mye det sprer seg.

I min språkreise fant jeg ut av de fleste europeiske språk har massevis av lånord av latinsk og gresk opprinnelse. Latinsk har vært hovedspråk i Europa i over tusen og fem hundre år. Følgende skrives om gresk: “Det nye testamente ble for øvrig nedskrevet på gresk, hvilket har ført til språket har hatt uvurderlig innflytelse på de fleste europeiske språk, ikke minst gjennom latin hvor det har gitt opphav til en rekke lånord i andre språk, spesielt innen medisin, men også i dagligtale i mange språk.” (Gresk, Wikipedia, 2.des. 2025).

Norsk, likt andre europeiske språk har et stort utvalg av lånord fra latinsk og gresk, ord som: universitet, student, demokrati, filosofi, gratis, og så videre. Norsk er et germansk språk, og derav kan vi også forvente lånord fra tysk og engelsk. Engelsk har i det hele tatt fått norvagisering av sine importord i det norske språket, på grunn av den overdrevne bruken blant ungdommer i både Norge og overalt i verden. Unntatt ordene som horribel, penn, drink, fotball, har språket fått følgende form: “Yess! Endelig noe jævlig fet norsk rap.” (Engelske importord i norsk Artikkel Andersen, Gisle, Språknytt, (3), 2006). Noen ganger blir bruken av engelsk enda mer overdreven blant de unge.

Dette synes jeg er utrolig spennende å reflektere om for en som er språkinteressert, håper det er flere som deler tanken.

Kildeliste

– Andersen, Gisle, Engelske importord i norsk. Språknytt, (3), 2006.

– Venås, Kjell; Gundersen, Dag; Nordbø, Børge: urnordisk i Store norske leksikon på snl.no. Henta 9. april 2026 fra https://snl.no/urnordisk.

– Sütcü.E. (2025, 5 desember). Hvor lenge var latin Europas dominerende språk?. Historie. https://historienet.no/kultur/hvor-lenge-var-latin-europas-dominerende-sprak.

– Gresk. (2025, 2. desember). Wikipedia. https://no.wikipedia.org/wiki/Gresk.

– Thorvaldsen, Bernt Ø.; Vikør, Lars S.: norsk i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 9. april 2026 fra https://snl.no/norsk.

Eg blir irritert… på meg sjølv!

Når eg no har budd i Kristiansand i rundt åtte månader har eg merka noko eg eigentleg ikkje likar å innrømme, heldigvis har ingen bekjente frå Sunnmøre eller Valderøya kommentert det enda. Det eg har merka er at eg har begynt å endre talemålet mitt. I samtalar med folk og det spesielt med dei som ikkje er frå Sunnmøre går eg ofte bort frå valderøydialekta mi og over til eit meir byprega språk slik dei pratar i Ålesund, eit konkret eksempel er at eg har begynt å seie «vi» i staden for «oss». Kvifor gjer eg det? Og kva seier det eigentleg om korleis språk fungerer?

Dette kan også forklarast som dialektutjamning. Ifølgje Mæhlum og Røyneland har språktrekk som blir oppfatta som «breie», ein tendens til å bli erstatta av meir nøytrale variantar med større utbreiing (2012, s. 126). Dette kan forklare kvifor eg går bort frå valderøydialekta mi og heller brukar ord som «vi» i møte med folk frå andre delar av landet.

I starten merka eg at folk ikkje alltid forstod meg og då begynte eg bevisst å tilpasse språket mitt. Etter kvart har eg merka at dette har gått over til å bli ein meir ubevisst handling. Det viser kor tett språk og sosiale situasjonar heng saman og kor lett vi tilpassar oss for å bli forstått og passe inn. Samtidig reiser det eit spørsmål om kva som skjer med dialekta når ein flyttar på seg. Mister ein noko av dialekten? Eller er dette berre ein naturleg del av språkleg variasjon og utvikling?

Litteraturliste

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm.

Kan jeg stjele dialekten din?

Norsk er det fjerde språket jeg har lært. Jeg fikk mastergrad i det i hjemlandet, flyttet hit, og jobber som norsklærer for innvandrere. Jeg burde snakke perfekt norsk, ikke sant? Men hva er perfekt norsk?

Da jeg startet å studere, tenkte jeg at norsk måtte være lett å beherske. Det ligner på engelsk og tysk i mange tilfeller, og grammatikk og syntaks er ikke vanskelige i det hele tatt. Jeg sammenlignet norsk med morsmålet mitt, polsk, som er utrolig komplekst, og tenkte at jeg var heldig fordi jeg kan polsk og lærer norsk, og ikke omvendt.

Jeg hadde lært om norske dialekter og beundret at nordmenn er stolte av hvor de kommer fra, men kunne ikke forestille meg at det å ikke ha dialekt skulle gjøre meg så vondt. Hver gang jeg ikke forsto «rare» dialektord, eller noen sa at jeg snakket ren bokmål og dermed ikke hørtes ut som en ekte nordmann, ville jeg bare gråte. Hvorfor snakket ingen som i tekstbøkene? Og hvorfor er den bokmålsnære dialekten sett på som pen (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 152), mens min bokmålsnære talemåte ble oppfattet som rar?

Etter hvert fikk jeg venner fra forskjellige deler av Norge, blant annet Bergen, Stavanger eller Nord-Norge. Alle av dem snakker med sterke dialekter, og etter nesten ett år i Norge kan jeg si at jeg forstår dem. Jeg ble så vant til at de bruker skarre-r, uvanlige ord eller helt andre personlige pronomener, at jeg av og til bruker disse dialektale trekkene automatisk, uten å tenke. Men nå føler jeg meg forvirret, fordi jeg vet at ulike varianter av et talemål signaliserer tilhørighet til en gruppe eller kultur (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 126). Er jeg en bedrager fordi jeg av og til låner fra mine venners dialekter, mens jeg bor i Kristiansand og er i tillegg utlending? Eller kanskje «stjeler» jeg?

Kilde:
Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter (2. utg.). Cappelen Damm Akademisk.

Identitet og dialekt

Da jeg først flyttet til Kristiansand, la jeg merke til at mange jeg startet å studere med hadde tydelige dialekter. De brukte ord og uttrykk som just, løye og kjesken, og det var lett å høre hvor de kom fra. Talemålet vårt har en identifiseringsfunksjon og viser hvem vi er gjennom måten vi snakker på (Sandøy, 1996, s. 137). Mange rundt meg hadde dialekter som signaliserte tilhørighet.

Jeg derimot følte at jeg snakket «vanlig» og kjedelig. Det var ikke noe unikt med min dialekt. Jeg hadde ingen spesielle ord eller markerte trekk, og ingen kunne høre hvor jeg kom fra. I fadderuka antok noen at jeg var fra Oslo uten å egentlig spørre meg, og jeg ble dømt deretter – selv om jeg kommer fra en annen by på Østlandet.

Denne opplevelsen fikk meg til å tenke over hvordan vi vurderer språk. Sosiolingvistikken viser at noen talemåter oppfattes som mer nøytrale enn andre, selv om alle egentlig er dialekter (Mæhlum og Akselberg, 2008, s. 133-134). Østnorsk er en av disse dialektene som ofte blir sett på som standard eller «vanlig», og derfor legger man kanskje ikke merke til den på samme måte som med mer markerte dialekter. Samtidig viser intraindividuell variasjon at talemålet stadig varierer, og at én og samme person kan snakke forskjellig i ulike situasjoner (Mæhlum og Akselberg, 2008, s. 82).

Ut ifra dette har jeg skjønt at identitet og tilhørighet ikke handler om hvor tydelig dialekten min er, men om hvordan jeg bruker språket mitt i møte med andre. Jeg har kanskje ikke så mange spesielle ord som sier noe om hvor jeg kommer fra, men talemåten min er fortsatt en del av meg.

Litteraturliste

Mæhlum, B. & Akselberg, G. (2008). Språkmøte (2. utgave). Cappelen Damm AS

Sandøy, H. (1996). Talemål (2. utgave). Novus AS

Navigering gjennom talemålsvariasjoner

Norsk er ikke morsmålet mitt, og jeg har lært det grundig gjennom akademia. Det første vi lærte var at norsk har mange dialekter, noe som står i sterk kontrast til morsmålet mitt med standardversjonen. Vi lærte om forskjellige dialekter, hovedområdene deres og alle de tekniske tingene, men jeg føler at det alltid har blitt litt undervurdert hvor vanskelig det kan være å navigere.

Jeg flyttet til Norge i år som utenlandsstudent, og jeg husker hvor spent jeg var på å gå på min første forelesning og høre norsk snakket av noen andre enn klassekameratene mine eller norskprofessoren som brukte Oslo-dialekt (den vi ble lært å bruke). Jeg ble raskt overrasket over hvor vanskelig det egentlig var for meg å forstå hva folk sa, selv når det var noe så tilsynelatende enkelt som en introduksjon til et emne eller en bok jeg var kjent med.

Under forelesningene brukte professorene ord jeg aldri har hørt før, eller uttalen av noen vanlige ord som var ukjente for meg. Jeg ble så sjokkert over at alle andre tydeligvis kunne forstå, at mine jevnaldrende kunne bruke termer fra sine geolektiske eller sosiolektiske variasjoner (Mæhlum et al., 2008, s. 128), og at andre visste hva de snakket om. I teorien vet jeg hvordan talevariasjoner er forskjellige og fungerer, men i virkeligheten får det meg fortsatt til å lure. Det er så mange aspekter ved det: fonologiske, morfologiske, leksikalske og så videre (Mæhlum et al., 2008, s. 130). Alt virker så forvirrende og litt overveldende for meg. Hvordan kan alle nordmenn forstå hverandre så lett når talespråket deres har så mange variasjoner? Føler de seg noen gang fortapt når noen sier noe fra forskellige dialekten? Vil jeg noen gang kunne passe inn og endelig trygt forstå hva andre sier?

Literaturliste:
Mæhlum, B., Akselberg, G., Røyneland, U., Sandøy, H. (2008), Språkmøte. Innføring i sosiolingvistikk (2. utg). Cappelen Damm Akademisk

Hytta eller hytten? Den sosiale drakampen på Østlandet.

På Østlandet så står «hytta», eller «hytten» som små men tydelige flagg for både sosiale og geografiske identiteter. I mange av de indre byene på Østlandet så er a-endingen som «boka» og «hytta» utbredt. Vi kan se på det som et stykke arvestykke fra norrøn bøyning som er blitt bevart i lokalsamfunn gjennom historien. I mer urbane byer som Oslo og i kyststrøk så er en-endingen vanligere. Her påvirkes språket i større grad av standard østnorsk og media. Dette er ikke bare noe som gjelder lingvistikken og dialekter, dette går hånd i hånd med en sosial prosess hvor språk fungerer som markeringsverktøy (Mæhlum & Røyneland, 2012, ss. 17-19)

Dette kan forklares av flere ulike mekanismer. Institusjonell standardisering; utdanning og media formidler lærte normer som får symbolsk verdi og blir knyttet til sosiale klasser og prestisje (Mæhlum & Røyneland, 2012, s. 134). Også behovet for et fellesskap og lokal identitet er med å forsterke bruken av ulike endinger. Å ha muligheten til å kunne plassere mennesker i bås ved hjelp av så enkle detaljer som endelsen i spesifikke ord, kan man opprettholde en sosial kontroll.

Konsekvensene av dette fører til at man kan få ulike fordeler og ulemper i for eksempel arbeidslivet hvor en-endingen oppfattes som standard, og hvor a-ending oppleves som ufin. «Hytta» med a-ending kan også oppfattes som kulturell verdi, hvor den som hører blir den som bedømmer oppfatningen av mennesket.

Rent språkpolitisk så har vi alle en oppgave; respekter ulikheter i dialekt, lokale varianter, og gjør deg kjent med menneskene rundt deg. Hva sier din talemåte om hvor du føler deg hjemme, og hvem du ønsker å være i det store samfunnet?

Litteraturliste

Mæhlum, B., & Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet. Cappelen Damm.

Kva for eit ord er innmari?

Eit ord eg alltid har bruka i dialekta mi frå Søraustlandet er innmari. Ordet er ikkje særleg merkande og står òg i ordboka til både nynorsk og bokmål. Det har difor aldri slått meg at det er noko stadbunde uttrykk, før eg ein dag prata med ein ven som meinte berre austlendingar sa dette ordet. Han sjølv har dialekt frå Nord-Trøndelag og Nordmøre, og er ikkje van med innmari, ei heller hugsa han å ha høyrt det andre stader.

Med desse nye opplysingane fekk eg lyst til å finna ut kva ordet kom av, so eg leita det fram i ymse ordbøker, mellom anna grunnmanuskriptet til Norsk Ordbok frå 1935, og jau då, heimfestinga åt innmari var «Vestf o.fl.», med merknaden «heller sjeldan». Eit anna spørsmål eg enno stod med var derimot opphavet. Kva for eit ord er innmari? Fyrsteleddet er openbert, men kva er mari for noko? Grunnmanuskriptet fortel det kanskje kjem frå marig (morken, om tre), som i seg sjølv samsvarar med uttala, men marig viser òg til ei anna form maren, òg i samsvar med uttala, om innmari er særskilt austlandsk. Inkjekjønnsforma kunne nemleg ha vore mari (← gn. *marit), på same måte som at galen (gæ`ærn) får inkjekjønn gæ`łi (norm. gale), i begge tilfelle etter den forventa utviklinga av fullvokal i jamvektsord (jf. kommi av komit, eller tyri for tyre, t.d. i Tyrifjord). Innmari hadde soleis vore inkjekjønn av innmaren.

For å leggja eit større grunnlag for denne tanken søkte eg opp den mogelege normalforma innmare i Nasjonalbiblioteket, for å sjå om nokon kom meg i forkjøpet med å tyda det som inkjekjønn av innmaren. Jau, der fann eg ei rekkje døme på denne forma. Om desse speglar ei faktisk taleform eller berre ein normeringstanke er uklart, men det som er sikkert er at språkbrukaren sjølv har tenkt på det som ei inkjekjønnsform snarare enn -ig.

Litteraturliste

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm. Side 46.

Grunnmanuskriptet til Norsk Ordbok: Ordbok over det norske folkemålet og det nynorske skriftmålet (1935).

Otra; En pådriver for dialektmangfoldet

Agders største og lengste elv, som strekker seg fra toppen av Setesdalens fjellvidder og ned til Kristiansands sommerstrender. Et bindeledd gjennom bakker og berg, en kraftprodusent uten like, og en… arkivist? Ja, en arkivist! Bokfører av dialektens utvikling, som ivaretar en arkaisk dialekt i Valle grend, en kulturell juvel i det norske dialektmangfoldet, samtidig som den gir liv til Kristiansands «bymål», som utfordrer de omringende mønstrene.

Som en kransekake, der hver ring brer seg ut og er sin egen, så er dialektene langs Otra nokså tydelig adskilt. Men nivåene her er ikke stablet med omhu eller nøysomhet. Ta det fra en lokal kilde! Oppvokst, og stadig boende på Øvre Mosby, så langt nord i Kristiansand kommune som en kommer. Som en Kristiansander kunne jeg gjerne likt å ha en båt med tak på. Men et lite steinkast unna, altså direkte på den andre siden av Otra, så kommer ikke slikt på tale! Nei, for i Vennesla, der trængs det ikkje båd, der gjænge mann! (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 101-102) Jeg tørr nesten skryte på meg at den bløte uttalelsen ‘kage’ ikke hører hjemme i min tale!

Vel bløte konsonanter har vi jo selv, og om du har sett NRK innslaget om Valle-dialekta fra 2013 (NRK, 2013), så kan du bite merke i at den eldre garde bærer breiere preg enn det jeg har beskrevet til nå. På Mosby er det få unge som har bredt ‘bymål’, det må innrømmes. Igjen så kan dette settes i kontrast med nabobygda på andre siden av Otra. Der lever dialekta i sitt sterkeste! Der snakker både store og små Venndølsk i all sin storhet. Kanskje dette har noe med identitet å gjøre? En stolthet for sin kommune? Om du søker ‘Kristiansand bymål’ finner du en bok fra 1942. Søker du ‘Venneslamålet’ finner du et utdrag av en ordliste på 243 sider lang, utgitt i 2023 av kommunen selv. Det kaller jeg dialekt med ild i hjertet! For dem som liker dialekter, gjør deg selv dene tjeneste! Reis opp Otra, inn i Setesdalen, og opplev norsk språkhistorie i levende live!

Litteraturliste

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter (2. utg.). Cappelen Damm Akademisk.

NRK Sørlandet. (2013, 27. oktber). Hva Ny NRK-serie: – Valle-dialekta høyrest ut som Norsk folkemuseumskjer? Hentet 29. Mars 2026 fra https://www.nrk.no/sorlandet/valldol-i-_dialektriket_-1.11321514

Mitt sørlandske jeg

I møte med folk fra andre kanter av landet får jeg fått høre at jeg snakker «sabeltansk». Det er interessant hvordan en karakter har blitt en dominerende stereotypi for en hel landsdel. Samtidig merker jeg at språket mitt er i endring. Jeg tar meg selv i å miste de «blaude» konsonantene, og jeg er egentlig usikker på hvorvidt jeg noen gang har brukt dem så mye som folk påstår. Kanskje er det bare stereotypien om sørlandsdialekten som gjør at jeg tror jeg har brukt dem (Mæhlum, 2008, s. 144). For kanskje er det ikke like vanlig å ha markante «blaude» konsonanter blant sørlendinger flest.

Det jeg derimot kjenner på, er hvordan jeg plutselig blir mer sørlandsk når jeg snakker med folk utenbysfra. Aldri blir jeg mer sørlending enn når «æ snage om å ud å tøffe litt rundt i skjærgårren, for å så legge te på fiskebrygga». Det er akkurat som at jeg ønsker å tydeliggjøre hvor jeg kommer fra, langt mer enn jeg gjør i møte med andre sørlendinger. Dialekten blir en måte å vise tilhørighet, identitet og stolthet. Vise frem hva Sørlandet kan by på av sommer og rolige smeigedager på sjøen.

Språkbruk og dialekt brukes aktivt til å posisjonere seg i det sosiale rommet (Hårstad og Opsahl, 2013, s. 114). Man kan benytte språket som en markør for hvem og hva man ønsker å assosiere seg med, eller distansere seg vekk i fra. Jeg bruker dialekten min for å markere hvem jeg er, også sosialt. Og kanskje er det nettopp i møte med andre at jeg blir mest bevisst på hva det vil si å være fra Kristiansand. Jeg er stolt av å være sørlending, og for meg er dialekten min lyden av hjemme. Jeg er kanskje ingen pirat, men dialekten min er min måte å vise hjem jeg er på.

Litteraturliste:

Hårstad, Stian, and Toril Opsahl. Språk i byen: utviklingslinjer i urbane språkmiljøer i Norge. Bergen: Fagbokforl., 2013. Web.

Mæhlum, Brit et al. Språkmøte: innføring i sosiolingvistikk. 2. utg. Oslo: Cappelen akademisk forl., 2008. Web.

Slektas siste tjukke l?

Foreldrene mine er født på 60-tallet, og har begge vokst opp i Drammen. De har i stor grad bevart sin dialekt fra barndommen, selv om den selvfølgelig er blitt litt endret opp igjennom. Målmerker som retroflekser, jamvekt, lavtone, og trykk på rotstavelse også i lånord som /’stassjon/ og /’assistent/, er rimelig godt bevart i deres talemål, men akkurat nå tenkte jeg å fortelle litt om en av retrofleksene, den «tjukke l-en». Den har nemlig ikke så gode kår i generasjonene som følger etter dem.

«Tjukk l», eller den retroflekse flapen /ɽ/, er et klassisk målmerke for hele det østnorske området – det deler Norge inn i to hovedområder: Vestnorsk på den ene siden, og øst- og nordnorsk på den andre siden (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 36). Lyden er kommet til etter norrøn tid, og den har to opphav: Fra vanlig <l> i norrønt – som i for eksempel ord som sol og glad, men den stammer også fra lydkombinasjonen <rð>, som i dag skrives <rd>, for eksempel i ordet bord (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 36).

Når foreldrene mine sier vi må sette noen flere stoler rundt bordet, så har de tjukk l både i /fɽeɾe/, /stoɽeɾ/ og /boɽe/, altså den retroflekse flapen både for historisk <l> og for historisk <rð>. Når jeg selv sier setningen, så har imidlertid den tjukke l-en falt bort i ordet «bord», men jeg har den bevart i ordene flere og stoler. Dette er en utvikling som har skjedd i flere østnorske områder – tjukk l med opphavet <rd> er generelt under press, og blir erstattet av en r-lyd: /bo:r/ (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 36).

Hvis jeg spør sønnen min på 17 om han kan si den samme setningen, så er alle de tjukke l-ene borte, det er en lyd han så godt som ikke klarer å produsere. Alle andre retroflekser har han imidlertid bevart. Hans yngre søsken, som har vokst opp her på Sørlandet, har selvfølgelig heller ingen tjukke l-er, men de har (som storebror og oss foreldre) utviklet rulle-r, og har dermed de andre retrofleksene. Men jeg kan av og til høre dem si ord som /pæɾle/ og /fæɾdi/ etter mønster fra venner som har skarre-r og som dermed mangler retroflekser. Da er kanskje ikke veien lang for min yngste 5-åring til å gå over til skarre-r og dermed miste alle retroflekser, ikke bare tjukk l. Jeg tviler imidlertid på at disse målmerkene vil feste seg hos de yngste barna mine, særlig siden jeg kan høre enkelte retroflekser i bruk også blant unge kristiansandere (for eksempel nettopp i ordet /fæ:ɖi/) – retrofleksene er på frammarsj, langt utover det opprinnelige området (Mæhlum og Røyneland, 2023, s. 48). Blir det slike standardiseringstendenser som redder retrofleksene i slekta, til tross for at vi har utvandret til Sørlandet? Den tjukke l-en vil imidlertid ganske sikkert dø ut med meg.

Kilde:
Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm Akademisk