Da jeg først flyttet til Kristiansand, la jeg merke til at mange jeg startet å studere med hadde tydelige dialekter. De brukte ord og uttrykk som just, løye og kjesken, og det var lett å høre hvor de kom fra. Talemålet vårt har en identifiseringsfunksjon og viser hvem vi er gjennom måten vi snakker på (Sandøy, 1996, s. 137). Mange rundt meg hadde dialekter som signaliserte tilhørighet.

Jeg derimot følte at jeg snakket «vanlig» og kjedelig. Det var ikke noe unikt med min dialekt. Jeg hadde ingen spesielle ord eller markerte trekk, og ingen kunne høre hvor jeg kom fra. I fadderuka antok noen at jeg var fra Oslo uten å egentlig spørre meg, og jeg ble dømt deretter – selv om jeg kommer fra en annen by på Østlandet.

Denne opplevelsen fikk meg til å tenke over hvordan vi vurderer språk. Sosiolingvistikken viser at noen talemåter oppfattes som mer nøytrale enn andre, selv om alle egentlig er dialekter (Mæhlum og Akselberg, 2008, s. 133-134). Østnorsk er en av disse dialektene som ofte blir sett på som standard eller «vanlig», og derfor legger man kanskje ikke merke til den på samme måte som med mer markerte dialekter. Samtidig viser intraindividuell variasjon at talemålet stadig varierer, og at én og samme person kan snakke forskjellig i ulike situasjoner (Mæhlum og Akselberg, 2008, s. 82).

Ut ifra dette har jeg skjønt at identitet og tilhørighet ikke handler om hvor tydelig dialekten min er, men om hvordan jeg bruker språket mitt i møte med andre. Jeg har kanskje ikke så mange spesielle ord som sier noe om hvor jeg kommer fra, men talemåten min er fortsatt en del av meg.

Litteraturliste

Mæhlum, B. & Akselberg, G. (2008). Språkmøte (2. utgave). Cappelen Damm AS

Sandøy, H. (1996). Talemål (2. utgave). Novus AS

Jeg vokste opp i et hjem der to tonelag møttes. Mamma med sørlandsk høgtone, pappa med østlandsk lågtone, og jeg har endt opp med en blanding (Mæhlum & Røyneland, 2023). Mange kommenterer ofte på tonelaget mitt, og jeg begynner å tro jeg har en rar «talefeil». Er dette noe jeg burde endre på, eller er det et naturlig språklig fenomen?

For å forstå hvorfor uttalen min vekker reaksjoner, må man forstå hva tonelag er. Tonelag handler om melodien i uttalen av ord og varierer mellom dialekter. I sørlandsdialekter finner vi høgtone, der tonefallet har en tidlig topp på trykkstavelsen. I mange østlandsdialekter er lavtone vanlig, der tonefallet starter lavere og stiger senere i ordet (Mæhlum & Røyneland, 2023).

Tonelaget mitt skifter avhengig av situasjonen og hvem jeg snakker med. Med noen høres jeg mer sørlandsk ut, med andre mer østlandsk. Dette skjer ofte uten at jeg tenker over det. Jeg har vokst opp med to ulike måter å snakke på, og da er det kanskje ikke så rart at de har blitt blandet. Språket mitt er blitt formet av omgivelsene gjennom språkkontakt, språklig variasjon og sosialiseringsprosesser.

Så kanskje dette ikke er en «feil» i det hele tatt. Kanskje det heller er et eksempel på hvordan språk utvikler seg. Når ulike dialekter møtes, oppstår det ofte nye måter å snakke på.

Likevel lurer jeg på om jeg burde «rette opp» i språket mitt for å høres mer konsekvent ut. Samtidig er det noe fint med å kunne bevege seg mellom ulike uttrykksmåter. Det viser en fleksibilitet og en evne til å tilpasse seg. Kanskje er det ikke jeg som snakker «rart», men forventningene våre til hva som regnes som «riktig» språk?

Litteraturliste:

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter (2. utg.). Cappelen Damm Akademisk.

Gaming og rollespill miljøene deler et vokabular som har utviklet seg fra bordrollespill som Dungeons & Dragons til moderne videospill. Ord som Larping, maxxing, og NPC begynte som interne termer for å beskrive karakterutvikling, live rollespill, og ikke spillende figurer. Når spillere flyttet fra bordet til nettverket, tok de dette språket med seg, og det ble en felles kode som signaliserer at man er en del av gamer kulturen, og i nyere tid, kanskje også en politisk kultur?

Det samme språk økosystemet finnes i den norske gaming kulturen. Her fungerer norsk som matrisespråk, hvor engelske termer lånes inn for å fylle konseptuelle hull (f.eks. inventory) (Sunde, 138). Bruken av engelske termer er ikke kun praktisk, den beskrives også “en språklig strategi for å uttrykke tilhørighet til den internasjonale dataspillkulturen” (Sunde, 153).

Dette viser hvordan språklige valg blir en måte å vise at man er “inne” i fellesskapet. Når de samme spillerne også deltar i politisk ladede nettforum som 4chan, blir den språklige koden lett overført, og lett identifiserbar. Å kalle en motstander for en NPC, å snakke om at andre bare LARPer meningene sine, eller å omtale koordinerte angrep som raids, er direkte overføringer av spill metaforer inn i høyrelent diskurs.

Den demografiske overlappen er unge voksne som bruker store deler av fritiden på både rollespill, videospill, forum, og generelt online. Denne felles språk¬praksisen fungerer som en bro mellom hobby og ideologi. Det samme språket som skaper fellesskap i spill, kan derfor også fungere som en pekepinne for høyrelent retorikk på nettet. Det er utrolig interessant hvordan språk kan «avsløre» tilhørighet på denne måten. Man trenger ingen studie for å vite at det er mange gamere som også tilhører høyresiden, fordi språket som blir brukt av høyresiden har blitt infiltrert av denne rollespill og gaming terminologien.


Litteraturliste

Sunde, Anne Mette. 2016. “Inspect kniven i inventoryen min.” Språklig praksis i et nytt domene, Norsk Lingvistisk Tidsskrift, 2016, s. 133–160.

Eg snakkar vesttelemarksdialekt, ein dialekt mange synest er fin. Fleire av dei eg møter seier nettopp det – at den høyrest flott og særprega ut. Likevel tek eg meg sjøl i å knote i nesten alle samtaler eg har.

Det skjer gjerne når eg møter nye folk, eller når eg får den velkjende kommentaren: «Hæ?». Når dette skjer tre-fire gonger, er det fort å legge om til østlandsk. Plutseleg høyrest eg ikkje heilt ut som meg sjølv lenger, sjølv om eg eigentleg veit at dialekten min blir sett pris på.

Knoting blir gjerne definert som «tilgjort, unaturlig språk» (Knot, 2026). Likevel er det ikkje alltid så enkelt. Er det eigentleg så rart at vi prøver å tilpasse oss for å bli forstått – eller for å passe inn? Vesttelemarksmålet har dessutan hatt ein særskild posisjon i norsk språkhistorie. Mykje av folkevisetradisjonen vart skriven ned nettopp her, i område som Vinje og Seljord (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 72). Dialekten eg snakkar, er altså ikkje berre «min», men ein del av ein større kulturarv.

I Noreg likar vi å tru at vi har stor toleranse for dialektar, men forsking viser noko anna. Knoting har tradisjonelt blitt sanksjonert negativt, og enkelte dialektar blir framleis stigmatiserte (Mæhlum og Røyneland 2023, s. 144). Samtidig ser vi ein prosess med dialektnivellering, der lokale språktrekk forsvinn til fordel for meir regionale eller «nøytrale» variantar (Mæhlum og Røyneland 2023, s. 126).

Når eg knotar, kjennest det feil. Samtidig risikerer eg å ikkje bli forstått dersom eg let vere. Kanskje handlar det derfor ikkje om å velje rett eller gale, men om å finne ein balanse – å halde på eigen språkleg identitet, samtidig som ein møter andre på halvvegen. Då sit eg igjen med eit spørsmål: Er det eigentleg mi oppgåve å gjere meg forstått, eller ligg ansvaret òg hos mottakaren som skal prøve å forstå?

Litteraturliste
Mæhlum, B., & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet (2. utg.). Cappelen Damm.
Store norske leksikon. (2026). Knot. I Store norske leksikon (Red.). Henta frå https://snl.no/knot