Språkbloggen NO-167

Dei fleste som ikkje er altfor gamle, veit kva det vil seie å ditsje nokon, eller å bli ditsja. Det er i grunnen eit ganske beskrivande uttrykk, og det er ein metafor, for bokstavleg talt inneber det at ein blir kasta i ei grøft og etterlaten der. Ganske brutalt, eigentleg.

Verbet kan brukast på same måten på engelsk, sjå til dømes Collins Dictionary, som oppgir at det er ein uformell («informal») språkbruk. Sånn sett passar det godt i munnleg ungdomsspråk. Men så har me av og til ein også behov for å skrive ordet, særleg på sosiale medium, og då blir det spørsmål korleis ein skal skrive og bøye det. Det finst ikkje i den offisielle ordboka, i alle fall ikkje enno, så der får ein ikkje hjelp.

Det mest aktuelle kan vere å stave det på engelsk måte: ditch. Dei fleste ungdommar kjenner engelsk godt, og då er det kanskje ikkje noko problem at stavemåten er litt kompleks. Eit alternativ er noko slikt som ditsj, som vil vere ein fornorska stavemåte. Vidare seier nok dei fleste /ditsja/ når dei bøyer ordet i fortid. Slik kan det også skrivast (ditsja eller ditcha), og a-endinga blir også ei slags fornorsking, litt som kidsa og bøyinga rulte av verbet to rule (sjå Andersen 2006). På norsk kan vi også skrive ditchet/ditsjet med et-ending. Den er vanlegere enn a-endinga, men det høyrest litt meir formelt ut og passar kanskje dårleg med den munnlege stilen.

Søk på nettet viser at alle desse alternative skrivemåtane førekjem når ungdom skriv, både ditsja/ditcha og ditsjet/ditchet. Slik prøver dei fleste seg fram etter eige skjønn, og så lenge det ikkje finst nokon offisielle reglar, er det ikkje noko som er rettare enn noko anna. Om det kjem offisielle reglar, veit me ikkje. Det kjem vel an på om ordet overlever i denne bruken eller ikkje.

Kjelder:

Collins Dictionary: https://www.collinsdictionary.com/dictionary/english/ditch

Andersen, Gisle. 2006. Engelske importord i norsk. Språknytt 2006/3.

Mange forbinder ordet dialekt med bygda, og ofte tenker vi på talemålet i byene som noe annet, at det bør kalles noe annet. I byene snakker en gjerne ‘finere’ eller mer formelt, og talemålet der virker likere bokmål. Samtidig ligner talemåla i byene ofte på dialektene i områdene rundt. Dette gjelder også Oslo, ifølge Mæhlum og Røyneland (2012, s. 60). De peker da på det de kaller «austkantmålet», som er en folkelig variant av talemålet i Oslo, også kalt en sosiolekt.

Ett av de tradisjonelle austnorske dialekttrekkene er kløyvd infinitiv. Dette trekket innebærer at noen infinitiver har a-ending og andre har e-ending, etter en bestemt fordeling. Trekket finnes visstnok også i austkantmålet i Oslo, ifølge Mæhlum og Røyneland (2012, s. 62), men de nevner det da som et trekk som nå er i ferd med å forsvinne fra byen.

Et morsomt eksempel på bruk av kløyvd infinitiv finner vi i de gamle Olsenbanden-filmene, se dette klippet. Her møter vi Valborg, som er den ytterst folkelige kona til Kjell. I klippet sier hun både komma og væra (eller værra) med a-endinger, og videre har hun e-endinger i infinitivene finne og drikke. Om Aud Schønemann, som spilte Valborg, brukte disse a-formene til daglig, er ikke så godt å vite, men det fungerer i alle fall godt i filmene.

Kilder:

Mæhlum, Brit og Røyneland, Unn. 2012. Det norske dialektlandskapet. Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm.

YouTube: Aud Schønemann – Valborg-kavalkade: https://www.youtube.com/watch?v=AqKxVcFTr50

Mormora mi var dansk. Ho budde nesten 20 år i Noreg, og i godt vaksen alder flytta ho tilbake til fødelandet. Dei mange åra i Noreg gjorde henne dansk-norsk i språket, og sjølv om ho nok fann attende til det gamle då ho igjen gjorde danske av seg, må noko av det norske ha sett seg litt fast.

Mormor arbeidde i ein kiosk i ein større dansk by. Ein gong var sjefen hennar bortreist ei stund, og då han var komen tilbake, spurde han korleis dei hadde hatt det medan han var borte. Dette fortalde mormor, og det dramatiske i historia var at ho nær på hadde svart at det var rart å ikkje ha han der. For ei eldre dame, som var oppteken av å vere høfleg og ordentleg, hadde ein slikt ordval vore nokså kritisk.

Saka er at i dansk tyder rart noko positivt, at noko er ‘fint’, kanskje til og med litt ‘deilig’. Det er eit av orda som blir nemnt av Cramer og Kierkegaard, og dei skriv: “For en dansker er norsk «rar» virkelig mærkeligt!” (2000, s. 89), vel vitande om at rar betyr ‘merkeleg’ på norsk. Og det var det mormor meinte å seie til sjefen sin, norsk-prega som ho var blitt.

På norsk kallar me gjerne desse orda, som har lik form og ulik tyding, for falske venar (sjå t.d. Store norske leksikon). Me tenkjer vel gjerne at språka er så like, og at det meste er uproblematisk, og det er nokså sant, men nokre gonger kan me altså gå i fella og oppleve misforståingar. Heldigvis blir det sjelden veldig dramatisk.

Kjelder:

Cramer, Jens og Kirkegaard, Peter. 2000. Dansk sproglære for nordmænd. Ad Notam Gyldendal.

Store norske leksikon: falske venner: https://snl.no/falske_venner

Mange ikke-sørlendinger har i møte med sørlendinger merka seg et litt annerledes ord som gjerne vekker oppmerksomhet, nemlig ordet fu, ofte brukt i den bestemte formen fua. Sørlendinger kan for eksempel si: Æ sklei på isen å datt på fua. Eller: Han va dom å fikk et spark i fua. Du som ikke kjenner ordet, har kanskje nå gjetta riktig, for fu betyr rett og slett bakende, rumpe.

Selv om ordet blir oppfatta som et skikkelig – og kanskje merkelig – dialektord, står det faktisk oppført i den offisielle Nynorskordboka. Der er det notert som et  hunkjønnsord med full bøying: ei fu – fua – fuer – fuene, og med betydninga «bakende, rauv». I tillegg står det at ordet kommer av «norrønt fuð- i samansetningar», så det er altså et gammelt ord i språket.

Akkurat det siste er litt interessant. I boka Det norske dialektlandskapet kan vi lese at «Dialektane i dei indre delane av Agder har generelt fleire arkaiske drag enn kystmåla» (Mæhlum og Røyneland 2012, s. 101). Det er sikkert korrekt, men i eksemplet fua har vi altså et svært gammelt ord i språket som lever i beste velgående langs sørlandskysten, og som er så unormalt at det er ukjent i andre landsdeler.

Kilder:

Mæhlum, Brit og Røyneland, Unn. 2012. Det norske dialektlandskapet. Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm.

Nynorskordboka: https://ordbokene.no/