Dialektforvirret

Helt fra jeg var liten har jeg hatt Sauherad/Bø dialekt på alle kanter rundt meg. Familien min prater den og mange av vennene mine i barndommen pratet den, likevel ble jeg sittende igjen med det flate, monotone bokmålet. I familien og nærområdet finnes det en sterk dialekts-forankring med ord og uttrykk som har gått videre i generasjoner. Jeg forstår alt, bruker deler av ordene og dialekten, men likevel fikk jeg aldri hele pakken fra jeg var yngre. Hvorfor ble det slik?

Dialekter er i utgangspunktet distinktive og unike språksystemer med en egen geografisk forankring (Mæhlum & Røyneland., 2023., s.25). De videreføres og formes av de menneskene som bruker den. Muligens ble jeg bare enda et offer for den utviklingen mange dialekter opplever, nemlig at de vannes ut. Tilgangen til andre språkmiljøer gjennom skole og fritid, og ikke minst gjennom medier/tv/radio overdøver muligens dialektenes særtrekk og gjør oss likere i språket. Mitt språk har blitt et slags kompromiss mellom flere måter å prate på, der min lokale og familiære dialekt har trukket det korteste strået.

Dette får meg til å undre over hvor sterk påvirkningen fra den nærmeste familien er, nemlig primærsosialiseringen. Primærsosialiseringen er definerende for utvikling av en rekke egenskaper og personlighetstrekk vi har hele livet, så hvorfor definerte den ikke språket mitt i like stor grad? Kanskje er det ikke noe enkelt svar eller logisk forklaring på hvorfor dialekten og jeg aldri fant hverandre, kanskje ble påvirkningen fra andre språkmiljøer og medier for sterke. Jeg lurer likevel på om jeg ikke snakker dialekt rett og slett fordi jeg aldri arvet den, eller fordi jeg som mange andre unge har vært med på å skape og videreføre en annen måte å prate på.

Referanser

Mæhlum, Røyneland, (2023), Det norske dialektlandskapet: innføring i studiet av dialekter (2. utgave), Cappelen Damm Akademisk

But I’d say…

Haʁ* du noen gang pʁøvd å læʁe boʁt nåʁsk te noen såm ikke kan spʁåke**? Haʁ du fåʁklaʁt voʁdan di nåʁske dialæktan fungeʁåʁ? Haʁ du noen gang høʁt et mænneske «mjaue» te noen me et spøʁʁans blikk, å få et tall såm svaʁ?

Æ likåʁ å læʁe boʁt nåʁsk, å føʁ ællåʁ siden dukkåʁ dialæktan opp såm tema. Et a di føʁste spøʁsmålan mange læʁåʁ, æ «hvor mye er klokka?». Unnåʁ en vidiosamtale gikk de sånn:

Mæ: «How much is the time» means «hvor mye er klokka»
J: «Hvor mye er klokka?».
Mæ: «Nice. That’s how they’d say it in Oslo. But I’d say… å mye æ o».
J: «Meow?».
Mæ: «17:34».

Samtalen hæʁ visåʁ voʁ ulikt spʁåke kan viʁke nåʁ ulike dialæktåʁ kåmmåʁ i spill. I Kʁistiansand æ vi vældi gla i vokalåʁ, å disse kan lætt gli inn i væʁandʁe. De æ næsten såm at vokalan smæltåʁ sammen, å konsonantan dʁaʁ på feʁie. På samme måte såm det fallåʁ mæ natuʁli å si «å mye æ o» («hvor mye er ho (klokka)»), vil de åsså væʁe vanli å si «æ æ i a æ å» («jeg er i A (klassen), jeg også»). Dætte avvikåʁ stoʁt fra skʁiftspʁåke, å de æ fåʁståeli at di såm læʁåʁ sæ nåʁsk kan bli fåʁviʁʁa.

Nåʁ æ læʁåʁ boʁt nåʁsk, pʁøvåʁ æ dæʁfåʁ åfte å hålle mæ næʁmåʁe skʁiftspʁåke – i væʁt fall i staʁten. Me mindʁe pæʁsonen alleʁede bʁukåʁ skaʁʁe-ʁ, såm en fʁanskmann æ unnåʁviste, ædde ʁætt å slætt meʁ pʁaktisk. De æ likevel gøy å se fåʁviʁʁinga på fjese di sitt nåʁ æ fullføråʁ æi sætning såm bynnår me «but I’d say…».


*Symbolet ʁ står for stemt uvular frikativ, også kjent som skarre-r (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 97).
**Lenisering, overgang fra p k t til b d g, er et kjennetegn for sørlandsk (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 101). Personlig bruker jeg ikke «blaude konsonanter», og det velger jeg å holde på i blogginnlegget.

Kilder:
Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2023). 2 utgave. Det norske dialektlandskapet. Cappelen Damm Akademisk.

Dialekt i endring- en ubevisst reise?

Har du kanskje begynt å snakke annerledes grunnet flytting, skole, venner eller sosiale medier? «Er du fra Oslo?» Dette spørsmålet hører jeg ofte. Svaret jeg gir er like overraskende som spørsmålet. Jeg er oppvokst i Arendal og det nekter folk å tro på. Jeg har ikke rent Arendaldialekt, men rent østlandsk. Hvordan er det mulig? Det lurer folk på. Dialekt er viktig del av vår identitet og hvem vi er, og det er fort gjort å tenke at dialekten henger sammen med hvor vi kommer fra. Likevel er ikke det alltid fakta. Som i mitt eksempel. Dialekten vår speiler ikke alltid hjemstedet vår direkte. Dermed formes den i stor grad av miljøet og menneskene rundt oss. 

Etter å ha flyttet bort fra Arendal til Kristiansand, merket jeg lite dialektforskjell. Etter hvert å ha jobbet med folk med sørlandsdialekt, begynte jeg plutselig å adaptere sørlandsdialekt trekkene i språket mitt. Helt ubevisst ble min østlandsk blandet med sørlandsk vendinger og tonefall. Jeg begynte å gå fra å si «jeg må ha kaffe» til «eg må ha mæ ein kopp kaffi». Eller «skal du ha dæ någe?». Mye av hva jeg sier ble adaptert gjennom tonefallet for hvordan sørlandsdialekt fungerer. Folk rundt meg har smittet det på meg.

Dette er et godt eksempel for hva Mæhlum og Røyneland (2023) understreker, om at dialekter utvikler seg gjennom kontakt med andre talemål. I tillegg påvirkes de av både sosiale forhold og geografi. Som min erfaring i Kristiansand. Mæhum og Røyneland påpeker også på at identitet er en del av språket. Språket er mer enn bare ord. Det er uttrykk for den tilknytningen vi har til både mennesker og steder. I tillegg hvordan man adapterer seg gjennom de omgivelsene og miljøene en tilbringer seg i. 

Selv om vi ikke alltid merker det, viser dialektendringer at vi alle er på en ubevisst språklig reise gjennom livet. 

Litteraturliste:

Mæhlum, B, & Røyneland, U. (2023) 2 utgave, Det norske dialektlandskapet. Cappelen Damm Akademisk.

Kodesvitsjing

Første gang jeg hørte om begrepet «code-switching» var under studiet mitt i African American Literature. Der lærte vi hvordan afroamerikanske forfattere ofte måtte skifte språkstil avhengig av hvem de snakket med, og hvordan dette handlet om makt, identitet og tilhørighet. Denne innsikten gjorde meg mer bevisst på mitt eget forhold til språk og hvordan jeg selv stadig tilpasser meg ulike situasjoner.

I sosiolingvistikken har Basil Bernstein skilt mellom det han kaller «utvidet kode» og «avgrenset kode», der den utvidede koden brukes i formelle, akademiske situasjoner, mens den avgrensede koden brukes i mer uformelle sammenhenger (Akselberg, 2008, s.139). Men mine egne erfaringer peker på at språkskiftene ikke stopper der. De skjer hele tiden, i små nyanser, alt etter hvem jeg snakker med. Dette samsvarer med det sosiolingvistikken beskriver som registerskifte og språklig akkommodasjon, altså hvordan vi tilpasser språket vårt til situasjonen og personene vi snakker med.

Jeg merker selv at jeg skifter kode daglig. Når jeg er med familien, snakker jeg bred sørlandsdialekt og bruker enkle ord. På jobb prøver jeg å være profesjonell og imøtekommende. På universitetet blir språket mer akademisk og formelt. På utveksling benytter jeg en helt annen kodeks (engelsk). Når jeg er med venner glir jeg gjerne over i litt kebabnorsk, bruker uttrykk som «alhamdulillah» og deler interne fotballvitser.

Jeg er bevisst på at jeg skifter kode, men det skjer også ganske naturlig. Samtidig kan det være slitsomt når flere koder møtes på samme sted, da vet man ikke alltid umiddelbart «hvem man skal være». Likevel setter jeg pris på å kunne bevege meg mellom disse kodene. Det gjør meg tilpasningsdyktig, og noen av kodene er rom hvor jeg senker skuldrene.

Har du mange koder? I hvilken kode føler du deg mest bekvem/ubekvem? Hvorfor?

Kilde:

Akselberg, G. (2008). Talevariasjon, register og medvit. I B. Mæhlum, U. Røyneland & H. Sandøy (Red.), Språkmøte (2. utg., s. 129–144). Cappelen Damm AS.

Dialekt skaper identitet.

Norge er et land som har veldig mange dialekter. Når man hører om eller tar opp begrepet dialekt er det nok mange som tenker på den kjente skarre r’en fra Vestlandet, eller den berømte Fredrikstad – klangen. Naturligvis knytter vi sammen en formening om individene som bærer på de forskjellige dialektene, basert på dialektene. Men hvordan fungerer egentlig dette forholdet mellom dialekter og identitet?

Først og fremst må man skjønne hva en dialekt i bunn og grunn er. Dialekter kan forståes og være geografisk bestemte språksystem. I den forstand ser vi også de største språklige variasjonene mellom ulike geografiske områder – (Mæhlum & Røyneland, 2023, s.25). Dette gjør det lett å identifisere en trønder eller en bergenser så fort man er på talefot. Dialekter finnes også på det regionale planet. Videre kan en også se dialektforskjeller basert på alder. Ta hjembyen min Kongsberg for eksempel. Der er det vanligere for de eldre generasjonene og snakke med en bredere dialekt en de yngre, som ofte prater mer Oslo lignende. Men dersom du kjører et kvarter ut fra sentrum, er det plutselig mer likhet i språket til de eldre og yngre generasjonene. Jeg tror svaret på hvorfor det er slik har med identitet å gjøre. Selv om det bare er et kvarter unna Kongsberg sentrum er forholdet mellom dialekten og identiteten annerledes. Dette belyser det faktum at dialekt er en måte vi assosierer oss med andre folk, samt stedet vi kommer fra. Sagt med andre ord, Dialekt skaper identitet!

Litteraturliste:

  • Mæhlum, Røyneland, (2023), Det norske dialektlandskapet: innføring i studiet av dialekter (2. utgave), Cappelen Damm Akademisk

Å være eller veʀe: det er spørsmålet

Norsk er ikke morsmålet mitt. Jeg har lært språket under filologiske studier i Polen – landet jeg kommer fra. I Polen, i motsetning til Norge, er talemålet ganske likt i hele landet. Selvfølgelig finnes det noen få dialekter, men på skolen, jobb og i andre offentlige institusjoner forventes det at man snakke på en universell måte for hele landet, ellers kan man bli ansett som uoppdragen eller ukultivert.

Av denne grunnen ble jeg svært overrasket da jeg fant ut at nordmenn snakker på forskjellige måter i hele landet, og i stedet for å bli latterliggjort, blir de forstått av andre og til og med oppfordret til å snakke på sine egne dialekter. Det fantes bare ett problem da: På hvilken måte bør jeg snakke som en person for hvem norsk er et fremmedspråk? Løsningen var likevel enkel. På universitetet der jeg studerer finnes det bare én lærer som faktisk er nordmann, og talemålet hen underviser er avhengig av hennes eller hans egen dialekt. I løpet av tre år ble jeg undervist av to nordmenn som snakket østnorsk, så språket mitt høres veldig «universelt» ut. Likevel, nå som jeg er på utveksling i Kristiansand, vet jeg ikke lenger hva universell betyr, og hvordan jeg bør snakke norsk igjen.

I sørlandskdialektområdet er det vanlig å skarre. Skarre-r er en lyd som heller ikke oppstår i morsmålet mitt, så jeg kan verken uttale den korrekt eller er vant til å høre den. Det skaper noen problemer med forståelsen for meg. Når jeg prøver å uttale navn som er karakteristiske for Agder (f.eks. navn på bussholdeplasser), føles det rart og unaturlig for meg å uttale dem med den østnorske rulle-r-en.

En annen, betydelig forskjell er det såkalte tonelaget. I vestnorske dialekter råder høytone, hvor i tonem 1-ord er den høyeste tonen uttrykt på den trykksterke rotstavingen, og da faller tonen i den trykksvake stavingen.[1] Det skjer omvendt i områdene der folk snakker østnorsk. Selv om denne forskjellen ikke er så tydelig for meg, kan jeg høre at kristiansanderne snakker på en annen, mindre «musikalsk» måte enn meg.

Å forstå sørlendinger ble heller ikke lettere av mangelen på retroflekser som ʈ, ɖ, ɳ, ɭ og ʂ (også den bakre uttalen av -sl-/-sel- i innlyd) som jeg ble lært opp til å bruke.

Å lære et så mangfoldig språk er ikke lett, særlig når det av og til oppstår misforståelser blant de innfødte selv.  Samtidig er jeg glad for at jeg kan snakke norsk på min egen måte uten å være dømt for det, og at jeg begynte å blande dialektene på en naturlig måte. Fortsatt har jeg ikke valgt «min» dialekt ennå. Jeg venter på at den velger meg.

[1] Mæhlum, Brit og Røyneland, Unn: Det norske dialektlandskapet, Cappelen Damm Akademisk, 2012

Er østlandske dialekter for like?

Hver gang jeg møter nye mennesker her i Kristiansand, liker jeg å leke en lek. De spør hvor jeg er fra, jeg svarer tilbake «hvor tror du jeg kommer fra?». Svarene jeg får er mange, oftest tror folk jeg er fra Oslo-område, eller så tror de jeg kommer fra Fredrikstad. Dette har jeg alltid stusset over, da jeg kommer fra Porsgrunn og har bodd der nesten hele livet. Jeg har alltid tenkt at jeg har en «brei» Grenlandsdialekt og holder gjerne på den så godt jeg kan. Samtidig kunne jeg ikke forstå inntil nylig, hvorfor Fredrikstad oppfattes så lik min dialekt. Det ligger jo i Østfold! Det var da jeg fant ut at begge dialekter går under det Sørøstlandske dialektområde, og blir ofte kalt for «Vikværsk» (Mælum & Røyneland, 2023, 55).

Selvfølgelig har Grenland og Fredrikstad noen likheter, som tjukk l og retroflekser og trykk på første stavelse i importord. Likevel tror jeg en av grunnene til at folk tror jeg er Østfolding stammer fra min bruk av -ær, i ord som bilær, båtær og guttær. Dette er for øvrig ett særtrekk i denne dialektregionen. (Mælum & Røyneland, 2023, s. 58). Men jeg oppfatter at dette er noe folk ser på som et «stereotypisk dialekttrekk» fra Østfold. Når jeg en sjelden gang prater med en fra Fredrikstad så oppdager jeg våre likheter raskt, slik har det alltid vært og det samme skjer dersom jeg befinner meg i Vestfold.

Når da andre utenforstående ikke greier å skille mellom dialekter i denne regionen, skal det heller ikke så mye til for at jeg sliter med det samme. Jeg kunne tidligere bli fornærmet hvis noen sa at jeg kom fra hovedstaden, men sannheten er at Oslo har påvirket det Sørøstlandske dialektområde så sterkt, at mange ikke hører forskjell. (Mælum & Røyneland, 2023, s. 57).

Avslutningsvis lurer jeg på om det er for vanskelig å høre forskjell på disse dialektene, eller om de faktisk er så like at det nesten ikke finnes noe å påpeke?

Litteraturliste:

Mæhlum, Røyneland, (2023), Det norske dialektlandskapet: innføring i studiet av dialekter (2. utgave), Cappelen Damm Akademisk

/ç/ vs /ʃ/- veksling av norske lyder?

Som polsk student i norsk filologi deltok jeg på et kurs i fonetikk, der vi fokuserte på lydene som finnes i det norske språket. Det som jeg la mest merke til, var timen da vi snakket om kj- og skj-lydene og hvordan de skal uttales. Tradisjonelt har disse vært uttalt forskjellig, men i dag er det snakk om en tendens til at disse lydene smelter sammen i mange norske dialekter, og i stedet for å si kjære eller kino, hører man /skjære/ eller /sjino/. Det skaper variasjoner i uttale og kan bidra til språkendring over tid. Mæhlum og Røyneland skriver at dette er en relativt ny utvikling, der skj-lyden gradvis erstatter kj-lyden (2023, s.128).

Det finnes noen forskning som hevder at tendensen til å bytte ut kj– med skj-lyden er særlig tydelig blant barn og de unge, men det er ikke noe som bare gjelder folk i denne aldersgruppen (Hårstad og Opsahl, 2013; Mæhlum et al., 2003).

Ta en titt på en kort video her:

Det ser ut til at slike endringer møtes med ulike reaksjoner, spesielt hvis man ser på antall vitenskapelige tekster, artikler eller innslag i TV-programmer. Noen vil kanskje se det som en trussel mot språket at skillet mellom kj– og skj-lyden forsvinner, og kritisere den yngre generasjonen for at de «ikke snakker korrekt». Men kanskje er dette en naturlig prosess som følger utviklingen av språket, som er i stadig endring? Hvordan ser det ut fra et norsk perspektiv – skiller dere mellom disse lydene i deres omgivelser?

Kilder:

Mæhlum, B., Akselberg G., Røyneland, U., Sandøy, H. (2003). Språkmøte : innføring i sosiolingvistikk. Cappelen Akademisk Forlag.

Mæhlum, B., Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet: innføring i studiet av dialekter (2 utgave). Cappelen Damm Akademisk.

Ibishi, A., Lepperød, M. (Programledere). (2020, 17. februar): Slik fikser du uttalen av KJ og SJ-lydene! [Video]. I P3morgen. NRK. https://www.nrk.no/video/humor/slik-fikser-du-uttalen-av-kj-og-sj-lydene_9f937fcc-7fd9-4e57-a792-72be939482bf

Javel, se det!

Som innflytter til det glade Sørlandet er det viktig for meg å holde på vestlandsdialekten min. Dette er derimot ikke like enkelt som en skulle tro. Som minoritet i Kristiansand er det vanskelig å holde både tonefallet og vokabularet autentisk, og man ender opp med en merkelig blanding som man ikke blir bevisst på før man reiser hjem igjen. Jeg ber elevene mine sette seg på «fuå» eller underholde seg selv ved å «ronsa» og ingen reagerer på at jeg har adoptert sørlandsuttrykkene, men lagt på min egen ending. Jeg beholder mine vestnorske a-endinger (Mæhlum og Røyneland, 2023, s. 99) selv på sørlandske dialektord som å «ronse».

Noen dialektvalg jeg tar er helt ubevisste, mens noen ord blir byttet ut for å gjøre meg bedre forstått. Barn fra Kristiansand forstår meg ikke når jeg ber dem om å slutte å «pitla» på naboen eller spør dem om hvem som vil «føysa» i friminuttet. Da er det lettere å bytte ut dialektordene med den sørlandske varianten. «Ja vel, se det!» er blitt en standard hilsen for meg, uten at jeg har gått inn for å høres mer sørlandsk ut. Etter et par dager hjemme i Haugesund merker jeg derimot at språket mitt endrer seg, og jeg hører selv at jeg i telefonen ordlegger meg annerledes med søsteren min kontra venninner fra Kristiansand. Jeg legger om språket slik at det passer til situasjonen og menneskene jeg prater med, dette kalles intraindividuell variasjon «Mæhlum og Røyneland, 2023, s. 21). Selv om jeg ofte legger om for å bli forstått, er dialektforvirringen min nok for det meste et ubevisst forsøk på å passe inn i flokken. Jeg krysser bare fingrene for at de blaude konsonantene ikke sniker seg inn med det første.

Litteratur:

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter (2.utg.). Cappelen Damm Akademisk

Eit vemodig syn på endring i språklandskapet

Sjølv om faget vårt forholdsvis dreiar seg om dialekt-trekk og særpreg på eit regionalt nivå i Noreg, vil eg gjerne dra dykkar, lesarar, med meg heim til eit lite lokalt samfunn på utkanten av Stavanger. Det tek ikkje lang tid før ein merkar dei typiske dialektiske trekkane ved sørvestlandsk dialekt når ein køyrar vestover mot Rogaland. Ikkje tjukk l, ikkje retrofleks, høgtone i staden for lågtone, samt skarre-r i fleste delar av Vest-Noreg er oppsummerande for dialektlandskapet i vesten av Noreg (Mæhlum & Røyneland, 2023). Mosterøy er ikkje noko unntak for desse trekka, men vokabularet skil seg noko frå områda rundt, som Stavanger by.

Eg merkar eg kjem tilbake til «heimlandet» når ord som «jabba» (snakke), «sobihob» (blanding av rusk og rester) «vannari» (svakt skjellsord), klistrar seg i dialogar og samtalar. Me har alle ei relasjon til våre dialektar og sosiolektar, og Mosterøy-sosiolekta er ikkje noko unntak for min del. Ofte når eg kjem i tale med besteforeldre, kjende og slekt frå eldre generasjonar enn min eiga, legg eg merke til endringa i språket. Drøssevis av ord og uttrykk beherska og teken i bruk av øybuarar her er no på veg ut, døyande, og gløymt. Yngre generasjonar har (oftest sett) aldri høyrt om desse orda nemnt over, dei er «utdatert». Eg sitter igjen, vemodig. Etter kvart som dei eldre generasjonane på vesle Mosterøy døyr ut, døyr også den distinkte Mosterøy-sosiolekta.

Tapet av språket minner meg om konfrontasjonen mellom bevarelen av det gamle, og innfrielsen av det nye. Som ein rød tråd gjennom faget vi studerer, vet vi kor lett språk endrar seg gjennom tid – det er naturleg, og til grads uunngåeleg. Ein ting vett eg for sikkert – eg vil gjere det eg kan for å halde den distinkte sosiolekta levande.

Kjeldeliste

  • Mæhlum, B., & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm.