Skarre-R

Skarre-R er et interessant språklig fenomen som ikke har en klar opprinnelseshistorie. Det opprinnelse kan dateres til en periode mellom 1300- og 1600-tallet. En teori peker på 1600-tallets Paris som opprinnelsessted, hvor uttalen ble brukt av aristokratiet og det kongelige hoffet. Dette gjorde at skarre-R ble assosiert med prestisje og spredde seg til andre europeiske land.

Skarre-R kom til Norge hovedsakelig gjennom dansk innflytelse, handel og kontakt med Tyskland. Kjøpmenn og sjøfolk fra havnebyene Kristiansand, Stavanger og Bergen hadde hyppig kontakt med København og tyske byer der denne uttalen allerede var utbredt. I andre deler av landet, særlig i øst og nord, forble rulle-R dominerende, sannsynligvis på grunn av mindre dansk innflytelse.

La oss ta hensyn til at skarre-R er lettere å uttale enn rulle-R, særlig for barn. Interessant nok kan man i boken Det norske dialektlandskapet lese at skarre-R i dag er ganske populær blant yngre talere. Jeg har ikke selv gjort noen observasjoner om dette, for som polsk student har jeg ikke snakket med nok nordmenn til å kunne si noe sikkert. Likevel er skarre-R godt forankret i dialektene på Sør-Vestlandet og har gått i arv til neste generasjon, noe som bidrar til å holde den ved like.

Tror du at skarre-R, til tross for at det er lettere å uttale og dypt forankret, kan forsvinne på grunn av for eksempel sosiale mediers innflytelse eller kanskje spre seg mer?

Referanser:

https://www.forskning.no/barn-og-ungdom-sprak/hvorfor-er-det-sa-vanskelig-for-noen-a-si-r/1256631 (lest 24.03.25)

https://www.colingorrie.com/articles/guttural-r/ (lest 24.03.25)

Mæhlum, Brit; Unn Røyneland, 2023: Det norske dialektlandskapet. Innføring i studiet av dialekter, 2 utgave. Oslo: Cappelen Damm akademisk

Når gatekulturen tar ordet?

Norsk, som alle andre språk, er i stadig forandring. Dette gjelder spesielt når nye kulturer gjør sitt innslag. Kulturpåvirkning kan komme i mange former, som gjennom film, musikk og matretter som taco. At språk påvirkes av ulike kulturer er ikke et nytt fenomen, men heller noe som har skjedd i flere tiår.

Norsk har for eksempel tatt opp en rekke engelske ord, som «nice» og «chill». i tillegg finnes det ord som ikke har vestlig opprinnelse, men som kommer fra kulturer utenfor Europa, spesielt arabisk og andre ikke vestlige språk. To eksempler på slike ord som har fått stor innvirkning på østlandske dialekter, særlig i Oslo er «mæbe» og «wolla».

At utenlandske ord finner veien inn i det norske språket, kan skyldes flere faktorer. Ungdom med flerkulturell bakgrunn blander ofte sitt førstespråk inn i norsk, noe som gir opphav til det vi kaller multietnolekt, et språk som har innslag av utenlandske ord fra ikke vestlige innvandrergrupper, ofte omtalt som kebabnorsk.

Denne språkutviklingen kan spores til påvirkning fra film, sosiale medier og dirkete kontakt med andre kulturer. Det er en naturlig utvikling som har pågått i lang tid, der nye ord kommer inn og gamle blir byttet ut.

Språk er levende og påvirkes kontinuerlig av menneskene som bruker det. Kebabnorsk er ett tydelig eksempel på hvordan nye språkformer oppstår når ulike kulturer møtes og smelter sammen. Det er en påminnelse om at språk ikke er statisk, men en del av en stadig skriftene kultur. I møte med gatekulturens uttrykk tar det norske språket en ny form, en form som speiler mangfoldet i samfunnet vårt.

kilder:

Mæhlum, B., Akselberg, G., Røyneland, U., Sandøy H. (2008). Språkmøte. Innføring i sosiolingvistikk. Cappelen Damm Akademisk

Anglifisering av norsk i sosiale medier

I dagens digitale verden har sosiale medier blitt en av de mest dominerende plattformene for kommunikasjon for unge og voksne. Plattformer som Instagram, TikTok, Snapchat og Twitter er sterkt påvirket av det engelske språket. Dette har en sterk innvirkning på den daglige bruken av norsk muntlig og skriftlig. «Over seks av ti norske 9-18-åringer sier det går mest i engelsk når de ser på YouTube, spiller spill og ser på tv, film eller serier» (Medietilsynet, 2020).

Anglisismer kan ha en positiv innvirkning på norsk, ettersom de utvider det norske ordforrådet og gjør det mulig å uttrykke nye begreper på en presis måte. De fyller ofte et leksikalsk tomrom når norske ekvivalenter ikke fullt ut formidler betydningen av et ord eller er mindre forståelige i en internasjonal kontekst. «Anglisismer kan ofte representere språklige nyanser som det norske alternativet ikke dekker, og dermed kan bruken av dem faktisk være en leksikalsk berikelse» (Andersen, 2006)

Man kan se et fenomen blant unge mennesker som er bruk av engelske ord eller uttrykk i setninger på norsk. Engelske ord eller fraser som for eksempel «Yes», «Nope» eller «Oh my God» har blitt en del av det norske språket. Dette fenomenet skyldes blant annet at det meste av innholdet på sosiale medier og i dataspill er laget på engelsk, og at ungdom i stor grad kommuniserer med hverandre gjennom disse plattformene. Derfor kommuniserer mange studenter med hverandre på engelsk.

Dette fenomenet med bruk av engelsk i norsk tale og skrift har skapt bekymring blant enkelte språkvernere, som uttrykker frykt for at norsk kan miste sin egenart på grunn av denne språklige påvirkningen. Når man ser i hvilken takt engelsk infiltrerer norsk, kan man anta at denne prosessen vil fortsette. Det er verdt å være klar over at det norske språket er i stadig utvikling, og at påvirkning fra språk som engelsk er en naturlig del av denneutviklingen. En sentral utfordring er imidlertid fortsatt balansen mellom åpenhet for nye språklige fenomener og ivaretakelse av den opprinnelige språklige arven.

Bruker du mange engelske ord eller uttrykk når du kommuniserer? Og tror du norsk etter hvert vil bli en slags norsk-engelsk hybrid?

Litteraturliste:

Andersen, Gisle. 2006. Engelske importord i norsk. Språknytt 2006/3. https://sprakradet.no/arkiv/engelske-importord-i-norsk/

R. I, Villalobos. 2022. 15-åringene snakker heller engelsk enn norsk. NRK. https://www.nrk.no/rogaland/norsk-ungdom-snakker-engelsk-med-hverandre-1.15845434

Medietilsynet. 2020. Engelsk er det vanligste språket for barn og unge på TV, YouTube og i spill. https://www.medietilsynet.no/nyheter/nyhetsarkiv/aktuelt-2020/nye-tall-fra-medietilsynet–engelsk-er-det-vanligste-spraket-for-barn-og-unge-pa-tv-youtube-og-i-spill/

https://www.medietilsynet.no/nyheter/nyhetsarkiv/aktuelt-2020/nye-tall-fra-medietilsynet–engelsk-er-det-vanligste-spraket-for-barn-og-unge-pa-tv-youtube-og-i-spill

R – et statussymbol

Hvor lenge sørlendingene har skarret vet vi ikke sikkert. De sørlendingene vi med størst sikkerhet kan datere r-en til er kristiansanderne, som ikke fantes før 1641. Riktignok bodde det folk i kristiansandområdet før byen ble grunnlagt, og sannsynligheten for at de hadde tatt med seg den skarre-r fra en tur til Danmark for å kjøpe korn eller fått den med på kjøpet når et skip la til er tilstede. Men at skarre-r-en kom sjøveien til det blide Sørland er nærmere 100% sannsynlig. Sjekkeland omtaler denne formen for spredning av språkdrag for hoppemønster.

Da min nogenlunde kvadratiske fødeby ble grunnlagt av Christian IV i 1641 var de største influenserne møndihedane, kirken og handelsstanden. De definerte hva som var moderne, akseptabelt og, på godt sørlandsk, greit. Og i stor grad skarret de.

La oss hoppe en liten tur til Bergen, Norges eneste hansaby. I norsk språkhistorie er handelen med hanseatene gjerne ansett som kilden til skarring på Vestlandet, fordi de snakket tysk. Her er det imidlertid er stort aber (eller «avää», som hanseatene ville sagt). Hanseatene snakket lavtysk, og på lavtysk er r-en som regel en rulle-r. Så hvordan tok de med seg skarring til Bergen?

Like sikkert som at det kom et skip til Bjørgvin i 1349 (som også hadde noe annet i lasten som påvirket det norske språket) er at det skjedde noe i Wittenberg i 1517. Med reformasjonen ble høytysk plutselig et arbeidsspråk for dem som hadde religiøs makt. Kirken hadde begynt å skarre. I tillegg var skarring godt etablert i det danske språket, og siden Norge var underlagt Danmark var dansk det etablerte embetsspråket. Med andre ord: staten skarret. Og når kirken og staten skarret, da fulgte handelsstanden like gjerne med.

Hvordan man snakker med hvem kan være avgjørende for hvor seriøst man blir tatt. Denne mekanismen kan føre til to ting: At man legger om når man snakker med noen med høyere status enn en selv, eller at man på generell basis snakker mer «pent». Når alle med høy status skarrer, tilegner man seg selv skarre-r for å, i det minste språklig sett, heve sin egen status. Teorien min er at det er denne mekanismen som har ført til utbredelsen av skarre-r på Sørlandet. I løpet av noen generasjoner har skarringen festet seg som standard-r i talemålet, sånn har det forblitt.

Men de med høy status i Norge skarrer ikke lenger. Maktsentrumet i Norge er ikke lenger København, men Oslo, der de ruller på r-en. I Aust-Agder sniker rulle-r-en seg stadig sørover, mens i Setesdal har den blitt skjøvet nordover til fordel for skarre-r-en, mens andre kjennetegn ved dialektene forblir. Også i dag er hvordan man uttaler R et statussymbol.

Litteraturliste:

Skjekkeland, M. (2005). Dialektar i Noreg: Tradisjon og fornying. Høyskoleforlaget.

Länderzentrum für Niederdeutsch (Regissør). (2023). Plattdüütsch un de Hanse | Plattdeutsch und die Hanse [Video-opptak]. https://www.youtube.com/watch?v=B1STsQs3hxE

Når læreren ikke vil at du skal snakke på dialekt

Rundt om i Norges langstrakte land finnes det er stort dialektmangfold. Dialektene er som oftest geografisk betinget. Det vil si at dialekten du har er preget av hvor du har vokst opp. Jeg kommer fra en by som heter Gjøvik og har Toten som sin nærmeste nabo. Denne byen blir ofte kalt for Mjøsas hvite svane. I Motsetning til den karakteristiske totendialekta så har Gjøvik en mye mindre framtreden dialekt. Hvorfor det er sånn er vanskelig å vite. For meg så lærte jeg meg tidlig at det å snakke på dialekt, spesielt på skolen, ikke var populært. På barneskolen så lærte vi at vi skulle snakke så nærme bokmål som mulig. Hvis vi snakket på dialekt i timen så ble vi rettet på. Fikk ikke lov å si: Je, itte, dom, mm. Ble også rettet på av læreren hvis vi benyttet oss av tjukk l. Det samme med utenlandske låneord som stasjon og banan. På østnorsk sammen med trøndsk så er det egentlig typisk at en legger trykket på disse to ordene på første stavelse (Stassjon og bannan) i motsetning til resten av landet. Men slik som Mæhlum og Røyneland skriver så er dette tidvis stigmatisert, spesielt i mer urbane områder (Mæhlum & Røyneland, 2012, s. 37). Hvis vi uttalte disse ordene med trykk på første stavelse så ble lærerne sure på oss. Om dette var fordi at byen Gjøvik prøver å etterligne Oslo og viske vekk dialekten i området, eller om det bare var læreren kan jeg ikke si for sikkert. Det jeg vet for sikkert er at bare 10 min sørover og inn på Toten så er dialekten mye mer fremtredende enn på Gjøvik. På Gjøvik føles det ut som om de fleste med noen unntak prøver å snakke så nærme «bokmål» som mulig.

Litteraturliste
Mæhlum, B., & Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm.

Dialektløs eller dialektforvirret?

Går det egentlig an å ikke ha noe typisk dialekt? I hele mitt liv har jeg bodd i områder rundt hovedstaden, nærmere bestemt området rundt Drammen og på Romerike. Som Mæhlum og Røyneland poengterer blir dialektene i områdene rund Oslo mer og mer bokmålsnære. (Mæhlum & Røyneland, 2012, s. 55) Det var ikke før jeg flyttet til Kristiansand i studietiden at jeg ble oppmerksom på at jeg er dialektblind, jeg klarer omtrent ikke høre hvor folk kommer ifra kun ved å høre på dialekten deres. Derfor er dette emnet en god erfaring å ta med seg videre i livet slik at jeg også kan være med på den dialektiske spørreleken når man møter nye mennesker.

Stadig flere unge blir også påvirket til å snakke «finere», som betyr at de skal viske ut sin egen dialekt for å snakke mer som midtøstlandsk/Oslomål. Dette er trist, og man burde beholde den særnorske kulturarven som er våre dialekter. Samtidig er det spennende å se at ikke bare ungdom som bor i nærheten av Oslo mister sine tradisjonelle dialekter. Som ofte er det med de det skjer, og som har skjedd i mitt tilfelle. (Mæhlum & Røyneland, 2012, s. 59) Dialektene våres forteller oss hvor vi kommer ifra og hvor vi har våre røtter, derfor er det viktig at man ikke skal vaske dialekten ren kun for å bli enklere å forstå.

Kanskje skal jeg ta med meg litt dialekt kunnskap tilbake til Østlandet etter studietiden og begynne å snakke mer tradisjonelt i forhold til min egen tilhørighet? Eller kanskje jeg bare forblir dialektløs eller dialektforvirret som mange andre unge på Østlandet. Eneste forskjellen er at jeg nå er mer klar over egen mangel på dialekt.

Litteraturliste

Mæhlum, B., & Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm.

Bilær og båtær som tutær og bråkær

Da jeg ankom Tellus en vakker julidag, skjedde dette på Fredrikstad sykehus. Fredrikstad, byen som innehar det språkforsker Finn- Erik Vinje kaller landets styggeste dialekt. Sånt kan en jo fort ta personlig, men jeg befinner meg i den lykksalige posisjon at jeg på ingen måte føler meg truffet av Vinjes, ja, noe spissformulerte utsagt. Sannheten er, at til tross for at jeg er både født og oppvokst i den såkalte plankebyen, har dens dialekt aldri blitt meg til del. Og takke meg til, får jeg kanskje si. For er det lenger noen som prekær frekksta-dialekta?

Joda, det finnes fortsatt de som snakker dialekten, selv om en trygt kan kalle den utrydningstruet. Som jeg var inne på, har jeg aldri pratet så veldig bredt. Og for det legger jeg skylden, eller æren, alt ettersom, på mine foreldre. Ingen av disse er fra Fredrikstad, men har flyttet dit i voksen alder. Dermed ingen dialekt.

Allikevel, har jeg, etter å ha flyttet til Sørlandet, opplevd å bli gjort oppmerksom på trekk i talemålet mitt. Og da er det i hovedsak snakk om retrofleksene. Hvis en sørlending er så frekk å imitere talemålet mitt, er det retrofleksene som trer tydeligst frem. En retrofleks lyd kommer når tungeslaget ved den opphavelige r- lyden blir borte, mens uttalen for den nye retroflekse lyden skjer med tunga bøyd bakover i munnen, for eksempel som i ordene: barn, perle, gjort, ferdig osv. Resultatet blir det en kan kalle tjukke lyder. (Mæhlum & Røyneland, 2023, s.48)

Kort sagt, dette er det eneste av dialekttrekk jeg opplever at jeg har tatt med meg på flyttelasset fra Plankebyen til Bibelbeltet.



Litteraturliste:

Mæhlum, Røyneland, (2023), Det norske dialektlandskapet: innføring i studiet av dialekter (2. utgave), Cappelen Damm Akademisk

Kebabnorsk : et sosial identitet

Identitet og språk kan ikke få det ene uten det andre ; Et språk gjenspeiler et individu, en sosial gruppe, en nasjon. Med 700 000 innbyggere og rundt 30 % av norske befolkningen, Oslo er den byen med det mest ulike dialekter og de har alle størst innflytting både fra andre deler av landet og fra utlandet (Maelhum, 2023). Jeg har bodd hele livet mitt i Paris og jeg lurer på hvis kebabnorsk er på en måte like som « verlan » som vi har på fransk. Prinsippet som er veldig populært hos ungdommen, er å invertere staveltene i et ord. Vel, det er ikke temaet i dag men jeg ville bare peke at både ungespråk kan sammenlignes, spesielt fordi vi finner også inversjon på kebabnorsk. Det er én av de trekkene i tillegg til de importord fra arabisk, engelsk, berbisk og spansk, osv. I stedet for plasser den subjektet før verben, subjektet blir plassert etter verben. (Maelhum, 2023)

Med tiden, fra 1970-tallet med utviklingen av kebabnorsk til i dag, kebabnorsken har fått en egen litteratur. For eksempel, i 2003 ble utgitt oversettelsen av svensken Jonas Hassen Khemiris « Et øye rødt » fra rinkebysvensk (stort sett, svensk kebabnorsk). En kebabnorsk ordbok ble også utgitt på bokmål i 2005 av Andreas E. Østby (Innbundet).

Språket vårt både skriftlig og muntlig forteller noe om hvem vi er, hvor vi kommer fra, hvem vi vil være og hvor vi ønsker å være i vår individualitet. Dermed, kebabnorsken gjør det mulig for talere, særlig unge tenåringer og unge voksne, å hevde seg selv som et fellesskap av urbane, multietniske og grenseløse mennesker.

Der dialektene kan oppleves seg som en vanskelighet for innvandrere som har norsk som andrespråk, kunne kebabnorsken være en måte for å bli integret på i det norske samfunnet? Selv om sosiolekten kan være sett negativt i noen mediaer ; med importord fra engelsk eller andre språk, snakker ikke alle et multietnisk språk?

Mæhlum, Røyneland, (2023), Det norske dialektlandskapet : innføring i studiet av dialekter (2. utgave), Cappelen Damm Akademisk

Lokal identitet

Dialekter er et interessant tema i møte med andre mennesker, spesielt i møte med fremmende mennesker som du møter for første gang. En av grunnen til dette er fordi dialekten du bruker ofte røper hvor du er fra i landet. Jeg har ofte opplevd at de jeg snakker med lurer forferdelig på hvor jeg er fra ettersom dialekten min forvirrer dem. Jeg forteller at jeg Sørlending, assosiert med bløte konsonanter, e-endinger og skarre- r (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 103), ingen trekk jeg bruker ettersom jeg snakker med en østnorsk dialekt. Selv er jeg lite bevist på hvordan jeg prater, men i dialog med andre legger jeg ubevist merke til hvordan de snakker og danner meg en tanke på hvor de kan være fra.

I Norge har vi et nasjonalt talemålshierarki som betyr at enkelte dialekter blir «vurdert som bedre, «finere» og mer prestisjefulle enn andre» (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 152). Den bokmålsnære urban – østnorske dialekten som ofte blir forbundet med hovedstaden er ofte sett på som pen og prestisjefylt (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 152). Jeg har ofte opplevd at mange syntes det er greit å snakke med meg ettersom det utvilsomt er enkelt å forstå hva jeg sier. Ofte syntes jeg det er litt trist at jeg ikke snakker sørlandsk når jeg sier at jeg er fra Sørlandet. Jeg syntes at det hadde vært fint med det autentiske altså at andre kan gjette at jeg er fra Sørlandet basert på dialekten jeg har ettersom dette gir en lokal identitet. Mister vi vår lokale identitet ved at vi i Norge har et nasjonalt talemålshierarki?

Litteraturliste

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter (2. utg.). Cappelen Damm Akademisk.

Er dialektene i ferd med å dø ut?

Jeg har lagt merke til at slik jeg snakker, ligner mer på måten de i en eller to generasjoner over meg snakker. Folk på min egen alder, i begynnelsen og midten av tjueårene, snakker generelt penere og mer likt østlandsk, selv om vi er fra samme by, Grimstad. Dette er ikke et ukjent fenomen: flere steder i landet ser man en økt tendens til regionalisering. Lokale dialekt-forskjeller blir mer og mer visket ut, og folk i samme region snakker generelt mer og mer likt hverandre (Lund, 2021). Mange hevder det er ungdom som har skylden (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 15). Jeg er bevisst på å snakke «breit», fordi jeg syns tydelig dialekt er kult. Likevel kan jeg huske at enkelte av mine klassekamerater på ungdomsskolen, var flaue over dialekten sin fordi de syns den var stygg – og dermed gikk inn for å snakke «penere».


Er det kun den enkeltes oppfatning av en dialekt som ligger til grunn for hvordan vi snakker? Personlig tror jeg det er mer komplekst enn som så. Regionalisering, samt internasjonalisering og ikke minst sosiale medier og strømmetjenester, tror jeg er noen hovedfaktorer. Stemmene vi hører, særlig på film, har i stor grad østlandsdialekt. Vi lever også i en tid der reising er mye mer vanlig enn før – mulig det er en medvirkende faktor til at dialektene vannes ut. Jeg syns det hadde vært fryktelig trist om vi alle skulle snakke likt. Dialekt er en viktig del av ens identitet. Kanskje må min generasjon ta et aktivt valg om å bevare norske dialekter, for å forhindre at de dør ut?