Norsk er det fjerde språket jeg har lært. Jeg fikk mastergrad i det i hjemlandet, flyttet hit, og jobber som norsklærer for innvandrere. Jeg burde snakke perfekt norsk, ikke sant? Men hva er perfekt norsk?
Da jeg startet å studere, tenkte jeg at norsk måtte være lett å beherske. Det ligner på engelsk og tysk i mange tilfeller, og grammatikk og syntaks er ikke vanskelige i det hele tatt. Jeg sammenlignet norsk med morsmålet mitt, polsk, som er utrolig komplekst, og tenkte at jeg var heldig fordi jeg kan polsk og lærer norsk, og ikke omvendt.
Jeg hadde lært om norske dialekter og beundret at nordmenn er stolte av hvor de kommer fra, men kunne ikke forestille meg at det å ikke ha dialekt skulle gjøre meg så vondt. Hver gang jeg ikke forsto «rare» dialektord, eller noen sa at jeg snakket ren bokmål og dermed ikke hørtes ut som en ekte nordmann, ville jeg bare gråte. Hvorfor snakket ingen som i tekstbøkene? Og hvorfor er den bokmålsnære dialekten sett på som pen (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 152), mens min bokmålsnære talemåte ble oppfattet som rar?
Etter hvert fikk jeg venner fra forskjellige deler av Norge, blant annet Bergen, Stavanger eller Nord-Norge. Alle av dem snakker med sterke dialekter, og etter nesten ett år i Norge kan jeg si at jeg forstår dem. Jeg ble så vant til at de bruker skarre-r, uvanlige ord eller helt andre personlige pronomener, at jeg av og til bruker disse dialektale trekkene automatisk, uten å tenke. Men nå føler jeg meg forvirret, fordi jeg vet at ulike varianter av et talemål signaliserer tilhørighet til en gruppe eller kultur (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 126). Er jeg en bedrager fordi jeg av og til låner fra mine venners dialekter, mens jeg bor i Kristiansand og er i tillegg utlending? Eller kanskje «stjeler» jeg?
Kilde:
Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter (2. utg.). Cappelen Damm Akademisk.
Leave a comment
Du må vere pålogga for å kommentere.
Syntes det er utrolig imponerende at du kan såpass mange språk, og at du har tatt master i norsk som ikke er ditt morsmål. Du er ingen bedrager som låner ord fra ulike dialekter! Å knote er et fenomen jeg tror de fleste i landet vårt opplever i relasjoner av ulike dialekter. Etter min mening viser det intelligens og tilpasningsevne å kunne løsrive seg fra det bokmålsnære, og det å lære i praksis. Fortsett med det, det er kult!
Du stiller et veldig interessant spørsmål: «Og hvorfor er den bokmålsnære dialekten sett på som pen […], mens min bokmålsnære talemåte ble oppfattet som rar?» Det forteller vel at det ‘pene’ og standardprega ikke er rein leseuttale av bokmål. Normalt er det østnorske retroflekser i denne uttalen, og det er for eksempel ikke likegyldig hva slags /l/ en bruker, eller hvordan en uttaler /s/ i navnet Oslo. Dette har du da fått erfare, og på en måte er du i godt selskap med alle oss andre som ikke snakker standardlikt. Samtidig er det interessant at du føler deg litt tyvaktig når du plukker opp språktrekk fra ulike talemål. Det forteller at vi ofte oppfatter sted-tilknytta talemål som mer autentiske, noe som på mange måter er en illusjon, for vi plukker alle opp trekk fra andre språkvariteter, fra bymål og standard. Som innlærer av norsk gjør du kanskje noe mer av dette, men til syvende og sist er det mye av det samme.
Jeg kjenner meg virkelig igjen i det du skriver! Jeg har også hatt de samme følelsene eller jeg kan si «usikkerhet» rundt om jeg snakker «riktig» norsk, og følelsen av at jeg kanskje ikke passer helt inn språklig. Noen ganger plukker jeg opp ord eller noen små trekk fra venner, folk rundt meg eller internet, og da lurer jeg på om det jeg sier egentlig er mitt eget, eller bare noe jeg har lært fra andre. Selv om det er særlig vanskelig å si med språk som ikke er «mitt».
Men samtidig tror jeg det er helt naturlig. Språk formes jo av menneskene vi omgås, og det er vel egentlig en styrke å kunne tilpasse seg litt. Du er absolutt ikke alene om å føle det sånn!