Norsk er ikke morsmålet mitt, og jeg har lært det grundig gjennom akademia. Det første vi lærte var at norsk har mange dialekter, noe som står i sterk kontrast til morsmålet mitt med standardversjonen. Vi lærte om forskjellige dialekter, hovedområdene deres og alle de tekniske tingene, men jeg føler at det alltid har blitt litt undervurdert hvor vanskelig det kan være å navigere.
Jeg flyttet til Norge i år som utenlandsstudent, og jeg husker hvor spent jeg var på å gå på min første forelesning og høre norsk snakket av noen andre enn klassekameratene mine eller norskprofessoren som brukte Oslo-dialekt (den vi ble lært å bruke). Jeg ble raskt overrasket over hvor vanskelig det egentlig var for meg å forstå hva folk sa, selv når det var noe så tilsynelatende enkelt som en introduksjon til et emne eller en bok jeg var kjent med.
Under forelesningene brukte professorene ord jeg aldri har hørt før, eller uttalen av noen vanlige ord som var ukjente for meg. Jeg ble så sjokkert over at alle andre tydeligvis kunne forstå, at mine jevnaldrende kunne bruke termer fra sine geolektiske eller sosiolektiske variasjoner (Mæhlum et al., 2008, s. 128), og at andre visste hva de snakket om. I teorien vet jeg hvordan talevariasjoner er forskjellige og fungerer, men i virkeligheten får det meg fortsatt til å lure. Det er så mange aspekter ved det: fonologiske, morfologiske, leksikalske og så videre (Mæhlum et al., 2008, s. 130). Alt virker så forvirrende og litt overveldende for meg. Hvordan kan alle nordmenn forstå hverandre så lett når talespråket deres har så mange variasjoner? Føler de seg noen gang fortapt når noen sier noe fra forskellige dialekten? Vil jeg noen gang kunne passe inn og endelig trygt forstå hva andre sier?
Literaturliste:
Mæhlum, B., Akselberg, G., Røyneland, U., Sandøy, H. (2008), Språkmøte. Innføring i sosiolingvistikk (2. utg). Cappelen Damm Akademisk
Leave a comment
Du må vere pålogga for å kommentere.
Veldig fint å få et utenifra-perspektiv på den norske talemålsvariasjonen! Din erfaring er ei påminning om flere sider ved det å forstå språklig variasjon. Én ting er viktigheten av vane og erfaring, for du som kommer utenfra, opplever dette som ‘Babels tårn’, mens det nærmest er selvfølgelig og enkelt for dem som har norsk som morsmål. Så hører det med at en kan hevde at den norske variasjonen egentlig ikke er så stor, og at dialektale forskjeller har vært like store og større ulike steder i Europa, også i Danmark. Der har derimot ofte standardtalespråka fått større plass, og dialektene blir ikke synlige (eller egentlig hørbare) for folk flest, og i verste fall er de bare forvist til det private domenet, og de kan forsvinne på sikt. Det du skriver om, påminner også om noen spørsmål som er viktige å tenke over i møte med brukere av andre morsmål. På den ene sida er det viktig å ta hensyn, tilpasse språket og sørge for at kommunikasjonen fungerer. På den andre sida er det for de som skal bo fast her i landet, også viktig å få møte og få erfaring med variasjonen, dette fordi brei forståelse er grunnleggende for reell og demokratisk deltakelse i samfunnet.
Jeg er i en veldig lignende situasjon som deg. Jeg lærer også norsk, og selv om jeg kan mye teori, er det ofte vanskelig i praksis å følge med på alle dialektene. Noen ganger føler jeg at alle andre forstår alt uten problemer, mens jeg selv kan bli forvirret av ganske enkle ting.
Jeg merker også at jeg noen ganger blir redd for at folk ikke forstår meg når jeg snakker norsk – spesielt hvis jeg legger trykket feil eller uttaler noen lyder på en feil måte. Det kan være ganske stressende og litt demotiverende.
Men jeg tror dette er en naturlig del av læringsprosessen, og at det blir lettere med tiden – både å forstå andre og å føle seg tryggere når man snakker.