Da jeg først flyttet til Kristiansand, la jeg merke til at mange jeg startet å studere med hadde tydelige dialekter. De brukte ord og uttrykk som just, løye og kjesken, og det var lett å høre hvor de kom fra. Talemålet vårt har en identifiseringsfunksjon og viser hvem vi er gjennom måten vi snakker på (Sandøy, 1996, s. 137). Mange rundt meg hadde dialekter som signaliserte tilhørighet.
Jeg derimot følte at jeg snakket «vanlig» og kjedelig. Det var ikke noe unikt med min dialekt. Jeg hadde ingen spesielle ord eller markerte trekk, og ingen kunne høre hvor jeg kom fra. I fadderuka antok noen at jeg var fra Oslo uten å egentlig spørre meg, og jeg ble dømt deretter – selv om jeg kommer fra en annen by på Østlandet.
Denne opplevelsen fikk meg til å tenke over hvordan vi vurderer språk. Sosiolingvistikken viser at noen talemåter oppfattes som mer nøytrale enn andre, selv om alle egentlig er dialekter (Mæhlum og Akselberg, 2008, s. 133-134). Østnorsk er en av disse dialektene som ofte blir sett på som standard eller «vanlig», og derfor legger man kanskje ikke merke til den på samme måte som med mer markerte dialekter. Samtidig viser intraindividuell variasjon at talemålet stadig varierer, og at én og samme person kan snakke forskjellig i ulike situasjoner (Mæhlum og Akselberg, 2008, s. 82).
Ut ifra dette har jeg skjønt at identitet og tilhørighet ikke handler om hvor tydelig dialekten min er, men om hvordan jeg bruker språket mitt i møte med andre. Jeg har kanskje ikke så mange spesielle ord som sier noe om hvor jeg kommer fra, men talemåten min er fortsatt en del av meg.
Litteraturliste
Mæhlum, B. & Akselberg, G. (2008). Språkmøte (2. utgave). Cappelen Damm AS
Sandøy, H. (1996). Talemål (2. utgave). Novus AS
Du har et godt poeng i noe som jeg tror mange av oss ikke tenker særlig over: Vi er vant til å tenke på talemål fra det sentrale Østlandet som ‘normalt’ og ‘standardprega’. Dette gir visse fordeler, for det følger med et element av prestisje, og det at talemål kan være ‘normalt’, gir trolig noen fortrinn i ulike sammenhenger. Samtidig medfører den statusen at det i andre sammenhenger kan bli oppfatta som pregløst og kjedelig, særlig når vi fokuserer på dialekter som noe som bringer med seg en identifiseringsfunksjon. Så er det da slik at de som kommer fra Østlandet, gjerne kan høre de lokale forskjellene likevel; det trenger ikke alltid være veldig markerte språktrekk for å bli lagt merke til. Dessverre går disse derimot ofte under radaren for oss som ikke er like fortrolige med detaljer i østlandsk, og dermed blir du (dessverre) fort plassert litt i bås om du snakker et østlandsk talemål.