I møte med folk fra andre kanter av landet får jeg fått høre at jeg snakker «sabeltansk». Det er interessant hvordan en karakter har blitt en dominerende stereotypi for en hel landsdel. Samtidig merker jeg at språket mitt er i endring. Jeg tar meg selv i å miste de «blaude» konsonantene, og jeg er egentlig usikker på hvorvidt jeg noen gang har brukt dem så mye som folk påstår. Kanskje er det bare stereotypien om sørlandsdialekten som gjør at jeg tror jeg har brukt dem (Mæhlum, 2008, s. 144). For kanskje er det ikke like vanlig å ha markante «blaude» konsonanter blant sørlendinger flest.
Det jeg derimot kjenner på, er hvordan jeg plutselig blir mer sørlandsk når jeg snakker med folk utenbysfra. Aldri blir jeg mer sørlending enn når «æ snage om å ud å tøffe litt rundt i skjærgårren, for å så legge te på fiskebrygga». Det er akkurat som at jeg ønsker å tydeliggjøre hvor jeg kommer fra, langt mer enn jeg gjør i møte med andre sørlendinger. Dialekten blir en måte å vise tilhørighet, identitet og stolthet. Vise frem hva Sørlandet kan by på av sommer og rolige smeigedager på sjøen.
Språkbruk og dialekt brukes aktivt til å posisjonere seg i det sosiale rommet (Hårstad og Opsahl, 2013, s. 114). Man kan benytte språket som en markør for hvem og hva man ønsker å assosiere seg med, eller distansere seg vekk i fra. Jeg bruker dialekten min for å markere hvem jeg er, også sosialt. Og kanskje er det nettopp i møte med andre at jeg blir mest bevisst på hva det vil si å være fra Kristiansand. Jeg er stolt av å være sørlending, og for meg er dialekten min lyden av hjemme. Jeg er kanskje ingen pirat, men dialekten min er min måte å vise hjem jeg er på.
Litteraturliste:
Hårstad, Stian, and Toril Opsahl. Språk i byen: utviklingslinjer i urbane språkmiljøer i Norge. Bergen: Fagbokforl., 2013. Web.
Mæhlum, Brit et al. Språkmøte: innføring i sosiolingvistikk. 2. utg. Oslo: Cappelen akademisk forl., 2008. Web.
Jeg må innrømme at jeg misliker at Sabeltann-universet blir kopla til det sørlandske. I 100 år (og fremdeles) var det snakk om Sørlandet som ‘bibel-beltet’, og når det omsider kommer en avløser, er det et fiktiv pirat-verden som har lite historisk forankring. Det merkelige – og interessante – er at Sabeltann og gjengen ikke trenger å snakke sørlandsk for å bli forbundet med landsdelen, og det forteller oss hvor sterke fordommer og sterotypier kan være. Mulig jeg ikke skal klage, for vi slipper i alle fall å høre av vi snakker ‘juliusk’.