Språkbloggen NO-167

Stadnamnet «Arendal» kjem frå norrønt «Arnárdalr».^[i] Det består av to ledd «Arná» som betyr «Ørnelv», og «dalr» som betyr «dal». Det er iallfall ein blant mange av teoriane til kor namnet kjem frå. 

Men i Arendal er det mange som uttalar det som /ændal/, «a» blir til «æ» og «r» blir veldig redusert til heilt bortfallen. Det er også dei, som Rune Sævre i ein av trailerane til dokumentaren Ændal, fra munn og folkesjel, som meiner det burde stå «Ændal» på skilta.^[ii] Med det sagt har eg og høyrt det fenomenet meir eller mindre konsekvent i andre ord, som «Arne»  som blir til /æne/, «farge» til /fæve/ og «barn» blir til /bæn/. 

Det norske dialektlandskapet tar berre føre seg lenisering, diftongering, og -r-farging generelt i sørlandsk, ingenting som fører mot ein tilfredstillande forklaring for at -ar- blir til /æ/.^[iii]

Men «a» i både, «Arendal», «Arne», «farge» og «barn», er lange vokalar, altså «á». Mon tro om det kan være ein samanheng mellom i-omlyd og det dialekttrekket om vi går eit stykke tilbake? Med i-omlyd går «á» mot «æ».^[iv] Korleis det har skjedd er vanskeleg å finne ei forklaring på. Det kunne kanskje vært frå «Arnárdali», eller «Arniárdalr». Men det er lite sikkert at det kjem frå «Arnárdalr» i det heile.

Analogi har kanskje også virket på fenomenet. Analogi vil seie «at språkbrukarane generaliserer ut frå eit mønster som alt finst i språket og utvidar det til å gjelde vidare enn før.»^[v] Som orda áss – æsir, blása – blæss, og gastiR – gæstr som har i-omlyd, kan kanskje det ha noko samanheng med /æ/ i Arendalsk.

Eg veit ikkje. Eg har freista å finne ei forklaring. Men eg har allereie brukt altfor mange timar på dette no, eg må gå vidare. Om du skulle ha noko innsikt, gjerne kommenter på innlegget!

---

^[i] Geir Thorsnæs og Per Roger Lauritzen, «Arendal», i Store norske leksikon, 27. desember 2023, https://snl.no/Arendal.

^[ii]Ændal er en dokumentarfilm som vil fokusere på Arendalsdialkta, 2022, https://www.youtube.com/watch?v=UMg0W1EliDA.

^[iii]Brit Mæhlum og Unn Røyneland, Det norske dialektlandskapet, 2. utg. (Oslo: Cappelen Damm AS, 2023), 101–2.

^[iv]Karine Stjernholm og Bernt Ø. Thorvaldsen, Norsk Språkhistorie For Lærarar, red. Ingvil Brügger Budal (Bergen: Fagbokforlaget, 2021), 37.

^[v] Arne Torp og Lars S. Vikør, Hovuddrag i norsk språkhistorie (Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, 2014), 24.

Utflytteres dialekter forandres og vannes ofte ut på underlige måter. Jeg er selv en utflytta trønder. Jeg reflekterer ikke så mye over talemålet mitt til vanlig, men om jeg for eksempel hører et opptak av meg selv snakke, merker jeg at jeg grøsser litt av den tynne trøndersuppa jeg serverer. Likevel kan jeg ikke la være å bli nysgjerrig på hvordan denne avtrønderifiseringa fungerer. Hva er det som forsvinner eller erstattes først? Jeg har ikke gjort noen systematisk forskning på dette, men jeg har et repertoar av emigrerte trøndere å dra noen anekdotiske slutninger fra.

Ifølge Mæhlum og Røyneland er, blant andre, de følgende viktige trekk ved trøndersk: Jamvekt med apokope; retroflekser; lavtone; trykk på første stavelse i lånord; de særegne pronomen, bøyningsendelser og nektingsadverb; palatalisering og senking. (Mæhlum & Røyneland, 2012, ss. 75-80)

I min erfaring holder trøndere godt på pronomenene de bruker. En namdaling på tredevte året i Oslo kan si “æ” for “jeg” lenge etter at alle andre ord for lengst er blitt byttet ut med østlandske alternativer. Nektingsadverbet (for eksempel “itj” i store deler av Nord- og Sør-Trøndelag) er også temmelig (men nok ikke like) motstandsdyktig. Retrofleksene henger også ofte igjen, fordi man bruker retroflekser også mange andre steder i landet (særlig på Østlandet, hvortil mange migrerer); det samme gjelder senking og lavtone. Bøyningsendelser for substantiv, jamvekt, apokope og trykk på første stavelse forsvinner ofte med tiden – men trekket jeg tror forsvinner først, er palataliseringen. Det er da også slik jeg hører for meg den stereotype trønderen som har bodd fire år i en annen landsdel: De har mye trøndersk igjen i lyder, tonefall og grammatikk – men n-ene, t-ene og l-ene er distinkt utrøndersk.

Er det noen som har andre erfaringer?

Referanser:
Mæhlum, Brit & Røyneland, Unn. (2012). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm.

Frå rulle-r hos generasjon babyboomere til skarre-r hos generasjon Z

Der eg kjem frå har det vorte ein stor endring i korleis ein uttalar /r/. Bestemor rullar på r-en, medan eg og mamma skarrar. Det er interessant og vakkert korleis dei «gamle» endå held på dialekta si. Eg har ei dialekt som er utvatna, og som bestemor seier: «ynskjer du å behalde rulle-r så gjer ei endring før den er heilt vatna ut!».

Skarre-r er eit trekk som skil vestnorsk frå dei andre delane i landet. Det er ein bakre uttale av /r/, altså ein uvular frikativ som gjer at ein skarrar på /r/ (Mæhlum & Røyneland, 2020, s. 97). Denne uttalen av /r/ har vore svært ekspansivt dei siste hundre åra (Mæhlum & Røyneland, 2020, s. 97) medan det er vanleg at endringar kjem seinare i små bygder, som då gje meining i at bestemor rullar på /r/.

Men kvifor har det endra seg så kraftig frå bestemor sin generasjon til min? Arne Torp (2020) skriv at «grunnen til at den bakre r-uttalen har hatt slik suksess på både Sørlandet og Sørvestlandet, heng truleg saman med både artikulatoriske forhold» (Mæhlum & Røyneland, 2020, s. 97). Men han seier også at «den er lettare å uttale enn rulle-r-en og den har vorte brukt i urbane strøk» (Mæhlum & Røyneland, 2020, s. 97). Dette har stor betydning for barn som vekst opp i dag.

Rulle-r-en vert stadig meir utvatna, og eg veit ikkje om nokon unge i bygda i dag som ikkje skarrar. Det har seg jo slik at det barn lærar fyst, er som oftast det som blir teken i bruk vidare. Og medan me ikkje gjer ei bevisst endring i uttalen av /r/ så vil rulle-r-en til bestemor omsider vatnas ut. I dag er det lettare å uttale ein skarre-r, i motsetning til ein rulle-r, og ifølgje bestemor tek generasjon Z oftast lettaste veg ut og difor skarrar eg.

Kjelder

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2020). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter, Cappelen Damm Akademisk.

Då eg vaks opp i Arendal, snakka dei fleste unge framleis ganske brei arendalsdialekt. Vi sa «Å hæ du vætt hen?», «Ska mi gå jem te du?» og «E kjøpte non jåbæ på tåve i sta.» Men sånn er det slett ikkje lenger. Barn og ungdom i dag snakkar heilt annleis. Ja, faktisk så annleis at språkvitaren Martin Skjekkeland meiner ein kan snakke om eit dialektskifte, ikkje berre ei dialektendring (Skjekkeland, u.å.).

Mange trur nok at denne endringa fekk fart på seg etter at programmet Lille lørdag gjekk på NRK midt på 1990-talet og effektivt fekk fram alle dei verste sidene av arendalsdialekta. Dei negative konnotasjonane og stigmaet som kom på grunn av dette, fekk nok mange til å unngå dei breiaste formene og heller velgje eit meir nøytralt språk. På 1960- og 70-talet undersøkte William Labov korleis sosiale faktorar påverkar språkbruken og oppdaga at folk ofte vel å ordleggje seg på ein måte som speglar det bilete dei ønsker å gje av seg sjølv (Mæhlum et al., 2008; Simonsen, u.å.). Dermed er det ikkje så usannsynleg at sosiale faktorar og ønskje om ikkje å snakke «rart» har spelt ei stor rolle.

Sjølv trur eg også at all den språklege påverkinga vi møter i dagens samfunn frå forskjellige typar media, både skriftlege og munnlege, kan påverke oss til å snakke meir nøytralt. Mæhlum og Røyneland seier at språkleg påverking anten kan komme frå regionalt nivå, men også frå nasjonalt nivå som ein slags sentralisert overrisling (Mæhlum og Røyneland, 2023). Både media og andre kjelder gjer oss stadig små impulsar som drypp ned over dialektkartet og blandar seg inn og vatnar ut språket.

Med det er det kanskje ikkje så rart at ein høyrer færre «blaude konsonantå» og mindre r-vokalisering med å-farging av utgangsvokalen, og fleire harde konsonantar og er-endingar der r-en uttalast tydeleg, nett slik som i austlandsk. Kven veit kor dette endar – vil ein framleis kunne høyre kven som kjem frå Arendal i framtida, eller vil alle til slutt ende opp med å snakke austlandsk?

LITTERATURLISTE

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet : innføring i studiet av dialekter (2. utg.). Cappelen Damm akademisk.

Mæhlum, B., Røyneland, U., Akselberg, G., Sandøy, H. & Sandøy, H. (2008). Språkmøte : innføring i sosiolingvistikk (2. utg. utg.). Cappelen akademisk forl.

 Simonsen, Hanne Gram: sosiolingvistikk i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 12. mars 2024 fra https://snl.no/sosiolingvistikk

Skjekkeland, Martin: dialekter på Agder i Store norske leksikon på snl.no. Henta 12. mars 2024 frå https://snl.no/dialekter_p%C3%A5_Agder

Skjekkeland, Martin: sørlandsk i Store norske leksikon på snl.no. Henta 12. mars 2024 frå https://snl.no/s%C3%B8rlandsk

Som mine foreldre, besteforeldre og oldeforeldre før meg, ble jeg født og er oppvokst på det blide Sørlandet. Jeg har derfor fått de karakteristiske trekkene ved dialekten fra Sørlandets kystområder nærmest inn ved morsmelken, som blant annet lenisering av konsonanter, bruk av pronomenet «e», skarre-r, «ikkje» og tendensen til å erstatte trykklette -e-endelser med -år-endelser (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 101). Det ville derfor i år 2010 vært en relativt enkel sak å plassere meg på kartet i det norske dialektlandskapet.   

Sosiolingvistisk forskning argumenterer for at det norske dialektlandskapet vil bestå også i fremtiden, og skylder blant annet på vår sterke identitet som «nordlending», «trønder», «sørlending» osv. (Mæhlum & Røyneland, 2023, s.142). Kanskje det var nettopp denne stoltheten og identiteten som sørlending som bidro til at sørlandsdialekten min overlevde åtte år som student i Oslo?

Som student i Oslo fikk jeg blant annet venner fra Nord-Norge med dialekter med kjennetegn som apokope og retroflekser og jeg hadde venner fra Østlandet som brukte «jeg», rulle-r, «ikke» og retroflekser (Mæhlum & Røyneland, 2023, s.106-108 og Mæhlum & Røyneland, 2023, s.47-53). Til tross for disse innflytelsene, beholdt jeg dialekten min med de karakteristiske trekkene fra Sørlandet.

Etter åtte år som Oslo-jente vendte jeg hjem til Sørlandet og jeg ble mamma. I det øyeblikket jeg ble mamma og begynte å snakke til mine egne barn, byttet jeg ut dialektens «e» med «jeg«, «du» med «deg«, «ikkje» med «ikke», og de blaute konsonantene forsvant.

Intraindividuell variasjoner refererer til individets evne til å tilpasse språket sitt avhengig av situasjonen og samtalepartneren (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 21). I samtaler med mine foreldre og søsken veksler jeg tilbake og benytter mange av de typiske måltegnene for sørlandsk. Teorien forklarer at ulike språkvariantene benyttes fordi man som menneske har et behov for sosial eller kulturell tilhørighet.

Men hvorfor snakker jeg da «penere» til barna mine enn til resten av familien og vennene mine?

Litteraturliste:

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter, (2.utgave), Cappelen Damm Akademisk

Norge er et langstrakt land med masse ulike dialekter, og det er ulike kjennetegn ved dialektene ettersom hvor man bor hen. Austnorsk strekker seg over Telemark og helt til Oppland og Hedmark (se kart). Austnorsk dialektområdet deles igjen inn i midlandsk og austlandsk, som har mange ulikheter. Noe som kjennetegner det austlandske dialektområdet er at det som regel er 1.personpronomen i entall, lavtone og har jamvektsmål (Mæhlum & Røyneland, 2012). Noe som jeg synes er veldig interessant er hvordan søraustlandsk dialektområdet er, det er et område innenfor austlandsk. Grunnen til det er fordi den er sterkt urbanisert og som er under sterkt press fra hvordan de snakker i Oslo-området. Geografisk så ligger det veldig nærme Oslo. Søraustlandsk inkluderer dialektene som er på begge sidene av Oslofjorden, altså tidligere Østfold og Vestfold og nedre delene av tidligere Telemark og Buskerud, men dialektområdet inkluderer ikke Oslokjernen. Jeg har en venninne som er fra Fredrikstad-området som snakker ganske tilnærmet bokmål-skrivemåte, men hun har samtidig mye av dialekten fra dette området. Hvordan dialekten i dette område er er veldig fascinerende i forhold til hvor nært det er skrivemåten (Mæhlum & Røyneland, 2012). I søraustlandsk er det omlyd i presens av sterke verb. Her sier man blant annet blå:ser og kåmmer (Mæhlum & Røyneland, 2012). Venninna mi har gjerne med tykk l også. Flertall av hanskjønnsord er spesielt i søraustlandsk, der det er -ær og -ane/-æne, som i guttær og guttæne (Mæhlum & Røyneland, 2012). Dette er således ikke noe venninna mi sier, men ho forteller at foreldrene sier det. Venninna mi påpeker at hennes foreldre snakker mye bredere enn hva hun selv gjør, og besteforeldrene har enda bredere dialekt. Det er fascinerende hvordan dialekta blir mer utvanna i nyere generasjoner.

Litteraturliste

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm Akademisk.

Jeg og min bror er oppvokst med bymål både i hjemmet og i sosiale kretser, men med variasjoner i talemålene våre. Vi har en mor fra Bøler, og en far fra Skedsmokorset, talemål fylt med a-endinger, retroflekse tykke l-er og sammentrekninger (Mæhlum og Røyneland, 2021:57-58). Vi er vokst opp påOslo vest, med tynn l og en-endinger. Jeg ville teste ut våre ulikheter med en Labovsk fremtoning, hadde det noe med hvordan vi ønsker å fremstå?

Jeg utførte et eksperiment der jeg ringte broren min og ba han ta utgangspunkt i at jeg har bedt ham om å handle avisen til meg. Min hypotese var at i en familiesituasjon ville han uttale avisen med a-endelse, trykk på første trykktunge stavelse, altså – avvisa, og en del sammentrekninger i uttrykk som ‘vil ikke’, ‘har ikke’. Når jeg ringte han visste jeg derimot at han var med en venn og hans familie, og jeg mistenkte at han ville gjøre språket mer formelt.

Jeg spurte om han kunne handle avísen, med trykk på i-en, og en-ending. Han svarte – åssen avís ska’rru ha med trykk på i-en, og en sammentrekning av ‘skal’ og ‘du’. Jeg hadde ikke sett for meg at han ville bruke ‘åssen’ istedenfor ‘hvordan’ eller ‘hva slags’. Jeg svarte, at jeg vil ha aftenposten. Du vi’kke ha vg, svarte han og jeg svarte nei, det vil jeg ikke. Han med sammentrekning, og jeg uten. Så sa han – Her har’ ru avísen, denne gangen med et større mellomrom i sammentrekningen mellom ‘har’ og ‘du’, men hvor d-en ble til ‘r’ på grunn av assimilasjon. Det som overrasket meg var at han hverken hadde trykk på v-en i avisen, eller at han hadde a-ending. 

Dette lille eksperimentet ledet meg fram til at jeg snakker ‘penere’ enn min bror på et vis, men vi begge blir preget av miljø og situasjon. Når jeg blir ertet av morfar for å snakke for pent, snakker jeg likere min bror, mens når han befinner seg i en situasjon med en venn fra vestkanten og hans familie snakker han likere meg. Dette fordi vi tilpasser oss situasjon og mennesker. Vi er bror og søster med Labovske tendenserhvor vi kanskje villig endrer talemålet for å tilpasse oss visse sosioøkonomiske klasser (Gordon, 2014). Han er Lena fra Døden på Oslo S, mens jeg er Carl I. Hagen på en dårlig dag, med skiftende påvirkning på hverandre fra tid til annen.

Litteraturliste

Gordon, M. J. (2014, 30. juni). William Labov. I Oxford Bibliographies​​​​https://www.oxfordbibliographies.com/display/document/obo-9780199772810/obo-9780199772810-0195.xml

Mæhlum, B., Røyneland, U. (2021). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter. (7.utg). Cappelen Damm Akademisk.