Var det feil opplæring?

Etter at jeg flyttet fra Kina til Norge, måtte jeg gå på skolen for innvandrere for å lære norsk. Det var vanskelig for meg å huske ord til hankjønn, hunkjønn og intetkjønn. Læreren min var en koselig dame og ganske hjelpsom. Hun var fra Mandal. Hun fortalte meg at det var viktig å snakke norsk sammen med mannen min og lære ord fra ham.

Det var en Søndagskveld. Jeg så i avisen. Mannen min sa at han hadde funnet en interessant nyhet i avisen. Han leste for å lære meg norsk. I avisen var det et fint bilde. Det var to tvillingsøstre var giftet med to tvillingbrødre. De to ekteparene hadde fått en gutt og ei jente samme år. Det var vanskelig å se hvem som var hvem. Mannen min fortalte meg at det var jenten på høyre siden var giftet med gutten på venstre siden og de hadde fått en jente. Jenten på venstre siden var giftet med gutten på høyre siden og de hadde fått en gutt.

På Mandag gikk jeg til skolen igjen. I klassen ble jeg spurt om hva jeg hadde gjort i helga. Jeg tok ut avisen fra vesken og fortalte om at det var to tvillingsøstre var giftet med to tvillingbrødre. Jenten på høyre siden var giftet med gutten på venstre siden.

læreren sa at det ble feil på bøyningen til hunkjønnsordet. Vi kunne ikke si «en jente – Jenten». Det måtte være «ei jente – Jenta».

Jeg følte meg flau.

Om kvelden fortalte hva som skjedde på skolen. «Unnskyld meg». Mannen min sa. «Jeg glemte å fortelle deg om at det er forskjellige dialekter i norsk». Mannen min kommer fra Bergen og snakker Bergensdialekt. Bergens dialekt har to grammatiske kjønn. Nemlig hankjønn og intetkjønn. Hunkjønn har rett og slett falle sammen med hankjønn. I Bergen heter det «geiten, hytten, gaten og jenten». ( Brit. M&Unn.R, s.99)

Jeg føler meg så glad i norsk dialekt og har lært mye bergensdialekt fra mannen min.

litteraturliste:

Brit. M & Unn. R « Det norske dialektlandskapet», 2022. 1. utgave, Oslo

«Vaskemaskina e ledig» – ! eller ?

«Om du ska på butikken» sa romkameraten min Ida dagen etter at vi hadde flytta inn i samme kollektiv. Vi begge bare så på hverandre en stund, for jeg ventet på at hun skulle fullføre setningen. Så sa jeg «ka med da?». Og hun sa «hæ? Om du ska på butikken i dag» – og jeg svarte «e da sånn at du treng nåke då?», og sånn holdt vi på. Ida kommer fra Jæren, og jeg kommer fra Ytre Sogn. Min dialekt er nokså rett fram, og jeg kan enkelt gjøre den forståelig for alle andre. Ida sin kan være litt mer tricky å først bli vant til (opplevde jeg, hehe).

Grunnen til at jeg ble forvirra er fordi hun har en annen syntaks enn meg – spesielt når det kommer til spørsmål, som «om du ska på butikken» viste seg å være. Hvorfor vi har forskjellig syntaks vet jeg ikke, og syntaktisk variasjon er visst ikke forsket noe særlig på (Mæhlum, Røynland, s. 30). Alt jeg vet er at Ida sitt foretrukne spørreordet er «om» eller ingenting, for hun kan også spørre slik: du ska på butikken, uten et eneste spørreord. Ida holder et flatt tonefall gjennom hele spørsmålet i tillegg, som gjør det vanskelig for meg å vite om hun lurer på noe eller om hun bare vil fortelle meg at jeg har tøy i vaskemaskinen. Det skjer ofte at hun må si «da va et spørsmål forresten».

Når det er sagt, kan også jeg finne på å si «om du ska på butikken», men da følges det opp av en instruks – at det ligger en forventning bak: om du ska på butikken, må du kjøpe sukker. Jeg trodde at Ida var småfrekk og ba meg gå og handle for henne, noe som kanskje ikke er the way to go når hun fortsatt het «Ida Jæren kollektiv» i kontaktene mine.

Litteraturliste:

Mæhlum, Brit, og Unn Røyneland. Det norske dialektlandskapet – innføring i studiet av dialekter. Oslo: Cappelen Damm akademisk, 2012.

«Hei på du!»

Flere av oss som er fra tidligere Aust-Agder har nok opplevd fra tid til annen at mange syntes vi har til tider litt underlig dialekt. Ikke at jeg tar meg nær av det, men har likevel opplevd opp mot flere ganger at jeg blir tatt litt mindre seriøst hvis jeg må benytte meg av den flotte bruken av «du» istedenfor deg. Setninger kan for eksempel være: «Ska mi heim te du ellå te me?» Eller: «Hei på du».

«Skal vi hjem til deg eller meg» ligger veldig unaturlig for meg, men som ansatt i skolen i området jeg kommer fra, så opplever jeg ofte at barn og unge har lagt fra seg «du» og heller bruker deg. Dette er noe som underbygger funnene til Mehlum og Røyneland, at språktrekk som oppleves som breie eller som stikker seg ut har en tendens til å bli erstattet av ord som er mer regionale og nasjonale (Mæhlum & Røyneland, 2012, s.126).

Arne Torp skrev artikkelen «Nå skal jeg skrive litt om du, de og dem» i Språknytt i 1993, og trekker frem at denne bruken av «du» er i sammenheng med en prosess som har foregått over flere hundre år i norsk (Torp, 1993). Da er det jo litt synd at mange av dagens unge støter fra seg denne utviklingen.

Bruken av «du» blir ofte lagt merke til i sosiale lag, og ofte kommentert at er feil å si. Ved neste tilfelle vil jeg helle si at det er en naturlig del av språkutviklingen, ifølge Arne Torp som er blant en av Norges fremste språkforskere.
Det skal også sies at jeg er bekymret for fremtidige fadder-vors dersom alle støter fra seg ord som stikker seg ut, og alle studenter har likt språk fremover. Hva skal en da snakke om?

Litteraturliste:
Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm Akademisk.

Torp, A. (1993) Nå skal jeg skrive litt om du, de og dem. hentet fra:
https://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Eldre/Naa_skal_jeg_skrive_litt_om_du/

Domenetap og «gaming»

Jeg sitter og spiller med noen venner, og får spørsmål om «bossen» vi nettopp gjorde «droppa» noe «loot». Kanskje jeg senere spiller et konstruksjonsspill og må «aligne» «assembleren» med «griddet», men bommer sånn at du må «rebuilde» hele «rowen». Når grammatikken fortsatt henger igjen, hvorfor oversetter jeg ikke ordene?

Beskrivelsene av språket i sammenheng med dataspill (eller «gaming» hvis vi tar til oss dette uttrykket) var preget av en ide om dataspill som en subkultur gjennom 90-tallet, selv om det nå er akseptert som en hobby (Sunde, 2015). Norskfaget i skolen har heller ikke tatt inn dataspill i læreplanene (Kunnskapsdepartementet, 2019a). I motsetning til dette har engelskfaget inkludert dette som en del av læreplanen (Kunnskapsdepartementet, 2019b), og markerer da en tydelig holdning til spill som en del av språkutvikling. Er det da så rart at «gaming» språket knyttes til engelsk når unges språkundervisning viser et så tydelig skille?

I tillegg til dette så er det gjerne snakk om domenetap når engelsk er på banen, og jeg gikk selvfølgelig i en veldig forventet felle og tenkte «Domenetap? Men norsk har vel aldri tilbudt et alternativ? Kan vi tape noe vi aldri hadde?». Ja. Vi kan det. Hvis norsk aldri tilbyr et alternativ vinner engelsk uten konkurranse. Men da må norsk også kanskje akseptere nederlaget når det tok til takke med å observere atferden istedenfor å gripe inn.

Men la oss si at jeg gjør det forsøket på å oversette. Hva sitter jeg igjen med da? «Hadde sjefen noe plyndregods til deg?» og «Jeg må rette sammensetteren etter rutenettet så jeg slipper å bygge om hele rekken”? Hvordan vet jeg at de jeg snakker med ville ha oversatt dette på samme måte som meg og skjønner hva jeg snakker om?

Kanskje det norske språket tapte allerede på 90-tallet.



Litteraturliste

Kunnskapsdepartementet (2019a), Læreplan i norsk (NOR01-06). Fastsatt som forskrift. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020. https://www.udir.no/lk20/NOR01-06

Kunnskapsdepartementet (2019b), Læreplan i engelsk (ENG01-04). Fastsatt som forskrift. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020. https://www.udir.no/lk20/ENG01-04

Sunde, A. M. (2015) Engelskspråkpåverknad i den norske dataspelkulturen.

«Awesome», som de sier på utenlandsk.

Jeg tør påstå at vi alle har lagt merke til bruken av såkalte anglisismer i moderne norsk dagligtal. Det er for eksempel ingen som skal spille dataspill og beseire motstanderne sine…. de skal game, og de skal pawne noobs. Og da sitter man igjen med millionkronersspørsmålet nemlig; Hvorfor skjer dette?

Vi må først få på det rene at anglisisme egentlig bare er vår tids bolk med låneord, og at å adoptere utenlandske låneord ikke er noe spesielt sånn sett. Mange, og da spesielt gamle folk og hardkokte språkinteresserte uttrykker med jevne mellomrom bekymring for denne utviklingen. For hundre år siden var det tysk og fransk som «språkpuritanerne» bekymret seg for, mens man i dag ikke tenker over at «diesel» er tysk eller at «sjåfør» er fransk. Norsk skal visstnok bestå av minst 50% låneord som har blitt adoptert opp gjennom årene, uten at norsk på noe vis kan sies å ha mistet sitt særpreg eller funksjonalitet.

Låneord er tvert som en tilføyelse eller «DLC»1 til språket, og fyller som regel følgende to roller, 1: Ord som besriver nye oppfinnelser eller andre kosepter som norsk ikke allerede har noe ord for, eller 2: Ord som ofte i stor grad har norske ekvivalenter, men som kan uttrykke en nyanse som den norske ekvivalenten ikke kan.2 I den første kategorien har vi feks «Blues», som i musikkesjangeren, det er ikke noe godt norsk ord som beskriver dette konseptet. I den andre kategorien har vi «smooth», som bostavelig talt betyr «glatt», men på engelsk har ordet en litt annen konnotasjon som gir «smooth» en sekundær betydning i retning av at noe gikk bra, men også var enkelt eller gikk helt etter planen… Denne konnotasjonen har «glatt» rett og slett bare ikke på norsk, på norsk må «smooth» forklares med en hel setning om noen skal forstå hva du mener.

Låneord er bare en helt naturlig del av språket, og de kommer og går. Låneord har en viktig funksjon i språket, og om du fortsatt irriterer det over anglisismer, så burde du virkelig prøve å chille litt, my dude.

1DLC = Downloadable content, I kontekst av spill/gaming.

2Andersen, 2006

Kilder:

Andersen, G. 2006. Engelske importord i norsk. Språknytt. https://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/2006/Spraaknytt_3_2006/Importord/

Hvem er gutta?

Gutta som sosialt fenomen før og nå.

Substantivformen «gutta», som det er naturlig å oppfatte som en sosiolektisk variasjon av bestemt form av en gutt (Mæhlum m.fl.2008 s.19). Jeg begynte å fundere over hva eller hvem man ser for seg at «gutta» er. Her er noen perspektiver – basert på både egne refleksjoner, undersøkelser og faglitteratur.

«Gutta» har etter hvert blitt et begrep med til dels svært ulike konnotasjoner. Ordet må derfor oppfattes som dynamisk og en del av en stil som forbindes med sosial betydning (Hårstad m.fl. 2013, s. 47). Min konnotasjon til «gutta» strekker seg fra «gutta på skauen» via Jokke og Valentinernes sang Gutta, og Lars Saaby Christensens dikt Gutta, til i den senere tid å gjelde en litt mer udefinerbar gruppe med gutter.

Gutta på skauen fikk heltestatus og kom fra ulike sosiale grupper i hele Norge. Det var unge menn, drevet av kjærlighet, kanskje eventyrlyst og plikt overfor fedrelandet.

Som kontrast vi Jokkes «gutta» som kommer fra Oslo øst, «har opplevd alt» og som «sitter her og kjeder hverandre» (Nielsen, 1990), og framstår som klare antihelter. Et sted mellom disse ytterpunktene finner vi «gutta» til Saabye-Christensen som utgjør en allsidig, men oppløst sosial enhet.

Hvem er så gutta i 2023? Flere sanger fra 2019 og framover som handler om gutta. Et eksempel er Young Potatoes låt Gutta gutta gutta fra 2019. Her er miljøet klart mer vestkant, det er høy bling- og pengefaktor, mye alkohol, og dyrking av et maskulint fellesskap, med holdninger som de fleste ikke synes er ok: «kjøre i fylle det er gutta» (Young Potatoes, 2019). En spørrerunde i en VG2 og VG3 klasse på videregående bekreftet dette bildet av «gutta». Deres konnotasjoner var de kule, men ekskluderende overfor jenter og de som ikke er kule. Videre assosierte de dem med utagerende festing.

Basert på disse eksemplene har konnotasjonene til «gutta» endret noe karakter, men det er fellesnevnere; utrykket er både inkluderende og identitetsskapende innad blant «gutta» og samtidig ekskluderende overfor andre. De har felles verdier, men verdiene har endret seg med tiden. Hvorfor?  Tja, det er muligens noe andre kan svare på.

Litteraturliste

Christensen, Lars Saabye,Gutta, 1982, https://www.nb.no/historier-fra-samlingen/lars-saabye-christensens-gutta%EF%BF%BC/

Hårstad, Stian, Opsahl, Toril (2013): Språk i byen, Vigmostad og Bjerke.

Mælum, Brit, Akselberg Gunnstein, Røynealand, Unn, Sandøy, Helge (2008): Språkmøte (2), Cappelen Damm

Nielsen, Joachim, Gutta, 1990. https://genius.com/Jokke-and-valentinerne-gutta-lyrics

Yung Potato, gutta gutta gutta, 2019, https://www.youtube.com/watch?v=_oAbsFh3YsA

Når «vore» vert «vært»?

Kva rolle spelar identitet innan talemålet viss det berre går i ei standardisert retning? Det ser ut til at talemålet er i stor endring, og sett ifrå mitt perspektiv (ein rogalending, som kjem frå Jørpeland: om lag 30 minutt frå Stavanger), så skjer det raskt!

Utviklingsretninga peikar mot at austnorske former og tilnærma bokmålsformer er mest produktive. Kvifor? På trass av at byen Jørpeland har eit talemål som liknar meir nynorsk enn bokmål, har det etter mi oppfatning danna seg eit stort stigma mot nynorsken, på lik linje med fleire andre plassar i Noreg, at det berre er eit «drit-skulefag». Derav har nok moglege ytre faktorar som framstilling av språk i media, undervisninga, og kompetansen til lærarar ei viss skyld. Ein kan jo spørja seg sjølv: viss læraren aldri skriv nynorsk, kvifor skal elevane?

Eldre dialektale trekk, som er like i nynorsk men òg særskilte til Rogaland, ser ut til å døy raskt ut! Perfektumsforma «vore», vert til «vært» slik som i bokmålet, hokjønnsobjektpronomenet «na» vert til «hu» og preposisjonar som «or», (av), vert ikkje brukt! I forhold til dei ytre faktorane er det ikkje så vanskeleg å forstå at desse meir austnorske språktrekka vert produktive. Men er det den einaste grunnen til at Jørpelandstalemålet står ovanfor ei «bokmålifisering»?

Viss ein ser på moglege indre faktorar kan det sjå ut til at den kommande yngre språkbrukargenerasjonen tyr til meir austnorske språktrekk på grunn av identiteten språkbrukaren har til talemålet sitt. Ettersom engelsk har teke ei mykje større rolle i dagleglivet, kan tilknytinga og den norske språkidentiteten ha vorte svekka?

Det er viktig å tenkja at språket er under naturleg og kontinuerleg utvikling. Endå kan ei hyppig endring føra til at dei dialektale trekka og dermed historia og identiteten deira kan forsvinna. Spørsmålet vert då, i kva grad me sjølv taklar forandringa.

Kjelder:

Mæhlum, Brit og Røyneland, Unn (2012): Det norske dialektlandskapet, kap 7, Dialektendringar. Cappelen Damm.

Sandøy, Helge (1996): Talemål, kap 5, Språkendring. Novus Forlag. Henta frå: https://www.nb.no/items/eba25275ec590069f87487e1770da44e?page=7

Er bygdedialektene i ferd med å dø ut?

Jeg har vokst opp i en familie hvor det å bevare dialekten anses som svært viktig. Det er nok også rettferdig å si at vi er en familie som er svært «breie» i dialekten, og selv opplever jeg at mye av min identitet er knyttet til min «venndølske»-dialekt. Det ligger rett og slett en del stolthet i hva jeg sier og hvordan jeg sier det.

Derfor var det ganske sjokkerende da jeg i høst begynte å arbeide på en barneskole i Vennesla- nærmest ingen av elevene bruker de karakteristiske språktrekkene jeg har vokst opp med. Ordet «mi» ser ut til å ha blitt byttet ut med «vi», «he» med «har», «ikkje» med «ikke», «gjænge» med «går», osv. Dersom jeg ber elevene om å «hænte båga i hølla» er det svært sannsynlig at jeg blir møtt med 20 levende spørsmålstegn. Så hva har skjedd?

Mæhlum og Røyneland påpeker at «…språktrekk som har ei meir avgrensa geografisk utbreiing, eller som av ein eller annan grunn blir oppfatta som utprega, avstikkande eller «breie», har ein tendens til å bli erstatta av variantar med eit vidare regionalt eller nasjonalt bruksområde» (Mæhlum & Røyneland, 2012, s.126).

Jeg opplever at dette er svært treffende for de observasjonene jeg selv har gjort. De yngre generasjonene i Vennesla ser ut til å ha en tendens til å snakke «byensk» (kristiansandsk). Vennesla sine unike ord og uttrykk er mulig på vei til å dø ut, til fordel for mer allmenne regionale språktrekk. Jeg synes utviklingen er både kjip og trist. Jeg tenker at dialekter er med på å skape variasjon og ulikhet, og på samme tid identitet og likhet. Jeg håper derfor at den yngre generasjon også etter hvert kan finne noe stolthet i å bære en unik og vakker bygdedialekt.

Litteraturliste

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm Akademisk.

E seiår de bare – Lillesandsdialekten i ord og uttrykk

Jeg og to kompiser har et program på lokalradioen i Lillesand. En av spaltene vi har heter “E seiår det bare”, der vi leker oss med ordboka “E seiår de bare! – lillesandsdialekten i ord og uttrykk”. I spalten velger en av oss ut “gammeldagse” ord, også skal de andre gjette hva ordene betyr, noe som er overraskende vanskelig! Hvem kunne for eksempel tenke seg at ordet “bahyssje” betyr “diger dame”?

Det morsomme er at vi nå har tatt noen av disse gamle ordene inn i vår dagligtale, mest som en intern vits, men også utad til andre. “Det var lauent!” kan vi eksempelvis si om noe dumt, etter vi så i boka at ordet “lauent” tilsvarer “kjipt”. Når vi bruker ordene blir folk nysgjerrige, og de gamle ordene sprer seg videre. Nå kan vi samles på fester der alle slenger inn disse dialektuttrykkene som om det var normalen for vår generasjon.

For oss har dette vært et morsomt eksperiment for å bringe tilbake litt av det tradisjonelle “Lillesandske”, ettersom Lillesands-dialekten blant oss yngre har blitt mer og mer “anonym” og preget av regionalisering fra Kristiansand og generell standardisering. 

Da vi var yngre var det ukult å snakke bredt, mens nå syns vi plutselig at gamle ord og uttrykk er gøy, og er noe som bidrar på å gjøre oss unike som nettopp Lillesandere. For oss har det snudd fra at det er lite prestisje i våre lokale språklige varieteter, til at vi nå liker å fremheve disse varietetene og identifiserer oss med dem. Språket har tross alt en sterk identifiseringsfunksjon (Sandøy, 1996, s. 137), noe vi først nylig har lært oss å sette pris på. Og hvis gamle navn som “Solveig” og “Åse” er blitt populære igjen, hvorfor kan ikke gamle ord som “lauent” og «bahyssje» også bli trendy igjen? 

Kilder

Røyneland, U. & Mæhlum, B. K. (2012) Det norske dialektlandskapet : Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm Akademisk. 

Sandøy, Helge (1996) Talemål, kap. 5. Novus forlag. Hentet fra: https://www.nb.no/items/eba25275ec590069f87487e1770da44e?page=11&searchText=talem%C3%A5l%20sand%C3%B8y 

«Skjellkokkelaget»!

Det var ein fredags ettermiddag at eg saman med familien skulde til å eta ein betre middag. Far i huset fylde sytti og stemninga vart høg for han. Maten vart fordela rundt på dei ulike tallerkenane og vi åt og koste oss. Undervegs i middagen vart det tala og diskutera om ulike tema frå fjernt og nært. I familien min er eg velsigna med ei syster som ved sida av å vere sjukepleiar og er paralympiskutøvar. Ofte kjem ei god historie eller to frå «paraverda». Ein ting vi alle har til felles er at vi blir fort ganske engasjerte når vi pratar. Denne kvelden var ikkje noko unntak. Plutseleg fortel systera mi om «skjellkokkelaget»! Det vart som om plata på ein platespelar fekk eit hakk i seg og all ljod forsvann! Ho fekk ikkje sjølv med seg kva ho hadde sagt, men vi andre klarte ikkje lenger å fylgje historietråden hennar! For ordet «skjellkokkelaget» hadde brenna seg inn på hinna vår. So seier mannen min, kva sa du for noko? Kva for eit lag talar du om? So svarar ho, kva… eg forteljar om kjelkehockeylaget og alle bryt ut i ein stor latter.

Nokon gonger gløymer vi oss, og det kan gå litt for fort i svingane. Ein er ikkje heilt bevisst på kva ein seier for noko. Når det er sagt får dette meg til å tenkje på bruken av kj- og skj-ljoden. At dialektar endrar seg over tid veit ein skjer gradvis med nye ord og meiningar. Men kan vi risikere at dette ljodlege samanfallet skjer fordi vi ikkje tenkjer oss om og ikkje «orkar» å bruke tid på å seie orda på riktig måte?

Kjelder:

Mæhlum, Brit og Røyneland, Unn (2012): Det norske dialektlandskapet. Cappelen- Damm 8. opplag 2022 PP frå forelesning i veke 8, 22.feb 2023 Sosiolingvistikk: talemålsendring I NO-167 V-23 Mangfold og variasjon i norsk og nordisk v/Elin Gunleifsen