Bløte konsonanter – utryddingstruet?

Sørlandsk utgjør det minste av de tre vestnorske dialektområdene, men er likevel det området hvor dialektforskjellene internt er aller størst – da med kystområdene og innlandet som to ytterpunkter. E-ending i infinitiv og svake hunkjønnsord er karakteristiske kjennetegn for hele området, mens de to dialektsærpregene skarre-r og bløte konsonanter blir brukt i store deler av området (Mæghlum & Røyneland, 2012, s. 101). De bløte konsonantene er mest utbredt langs kysten og er antakeligvis det aller mest karakteristiske dialekttrekket på Sørlandet.

Bløte konsonanter handler i korte trekk om at det skjer en «oppmykning» av konsonantene i talemålet, primært etter lange vokaler, men i noen tilfeller kan fenomenet forekomme også etter korte vokaler (Mæghlum & Røyneland, 2012, s. 101). Som sørlandsgutt, oppvokst langs kysten, har de bløte konsonantene alltid vært et naturlig særpreg ved mitt talemål. Derfor er det interessant, og nesten litt trist, å lese at dette særtrekket ved dialekten er i ferd med å forsvinne. Særlig i urbane strøk går utviklingen fort og b, d og g erstattes av p, t og k.

Denne utviklingen, hvor de bløte konsonantene forsvinner, er en utvikling jeg gjerne kan kjenne igjen i eget talemål etter å ha bodd flere år i innlandet. Der jeg tidligere sa ta:be, bå:d og ta:g som den største selvfølge, hender det nå at jeg tar meg selv i å heller si ta:pe, bå:t og ta:k.

Referanser

Mæghlum, B., & Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet. CAPPELEN DAMM.

Hva sier det vi sier om oss?

Av og til merker man at man varierer hva slags trekk en bruker i språket, og snakker annerledes med folk. Grunnen er ikke alltid nødvendigvis åpenbar. Ei heller det at man gjør det (Hannaas 1999, i Mæhlum et al, 2008, s. 141).

«Registervariasjon» er betegnelsen for hvordan talespråket varierer ut ifra den den sosiale situasjonen en befinner seg i. Særlig er dette aktuelt i sammenheng med hvor formell en oppfatter ens nåværende situasjon å være (Mæhlum, et al, 2008, s. 135).

Når snakker med moren min, snakker jeg mer som henne enn jeg gjør ellers, med andre endinger i bestemt entall [syk:æɳ] og nasal retrofleks. Når jeg er på universitetet, og jeg møter noen som snakker pent vestkant-mål, bruker jeg oftere enn ikke -en-endelser i bestemt, entall [syk:elen]. Slike variasjoner i dialekt kan sammenfalle med geolekt, (her) sosiolekt eller ideolekt.

En mulig forklaring på hvorfor jeg – og man – legger om (eller viser variasjon i register), er at språket kan brukes for å markere hva slags sosial status en ønsker seg (Mæhlum, et al, 2008, s. 131). Det er ikke u-intuitivt at det kan være forskjeller i hva slags status en ønsker å markere i en formell setting, til forskjell for en privat setting.

Dessuten, kan man akkommodere eller divergere – altså tilpasse seg eller skape avstand fra en man er i samtale med. Det kan handle om funksjon og om estetikk (Mæhlum et al, 2008, s. 138). Når jeg snakker med arendalitter, kan det være jeg legger om, men da gjerne hvis jeg skal si noe gøy. Pragmatikken er kanskje da vel så viktig som estetikken, da det jeg bruker språket (jf. J.L. Austins How to do Things with Words) for å være gøyal.

Nok en mulig forklaring på intra-individuelle (Mæhlum & Røyneland, 2012, s. 20) forskjeller (som viser til forskjeller i og ikke mellom individer), det er at man tar i bruk det Basil Bernstein (1972, 1976 i Mæhlum et al, 2008, s. 139) omtaler som avgrensa og utvida koder. «Avgrensa koder» refererer til uformelle situasjoner. «Utvida koder» referer til formelle, blant annet med «uvanlege adverb og konjunksjoner» (Mæhlum et al, 2008, s. 139). Det kan godt være at jeg finner på å stille et spørsmål om «hvorledes» til en medstudent – men ikke til mamma.

Litteratur:

  • Austin, J. L. (1962). How to do Things with Words. Oxford University Press.
  • Mæhlum, B., Akselberg, G., Røynesland, U. & Sandøy, H. (2008). Språkmøte – Innføring i sosiolingvistikk. (2. utg.). Cappelen Damm AS.
  • Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av  dialekter. Cappelen Damm akademisk.

Vettskremte sauer og blaute konsonanter

«Karmøy…der menn e menn og sauer e livredde» har komiker Kristian Valen påstått. Hvor sant det er, kan vel diskuteres. Men en ting som er sant om Karmøy, foruten om Amerika-frelstheten er at det på denne øya finnes markante dialektforskjeller og et dialektfenomen som man absolutt ikke forbinder med nord-Rogaland.

For et utrent øre er det ikke bare bare, å skulle skille en karmøybu fra en haugesunder. Men en karmøybu kan høre om en kommer fra Skudenes, Vea eller fastlandet med nokså god treffsikkerhet. Jo lenger sør på øya man går, jo lengre går man ifra det som kan kalles eller i det minste det som forbindes med «haugesundsk», og begynner i større grad å få dialektkjennetegn som er mer forbundet med sørfylket og videre sørover.

Rett utenfor en av Karmøys tre byer Åkra, finner man Ferkingstad. Her regner en at skillet mellom harde og blaute konsonanter begynner. Jo lengre sør på øya en drar, jo mer øker bruken av de blaute konsonantene (Skjekkeland, 2022). Eller bruk av lenisering som det kalles på fagspråket (Mæhlum & Røyneland, 2021, s. 98).

De blaute konsonantene kan i utgangspunktet virke litt malplasserte, men fra Skudenes har det i mange år vært ferjeforbindelse til Stavanger, og som en konsekvens har mange karmøybuer pendlet til jobb i sør-fylket. Ord som ‘noe’ som uttales ‘nåke’ i og rundt Haugesund vil derfor uttales som ‘någe’ og det samme gjelder ‘kake/kaka’ som uttales ‘kaga’. Gitt forbindelsen med sør-fylket, er det kanskje ikke så overraskende at det finnes blaute konsonanter også her på denne øya.

Litteraturliste

Mæhlum, B., & Røyneland, U. (2021). Det norske dialektlandskapet Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm akademisk.

Skjekkeland, M. (2022, Mai 27). dialekter på Karmøy. Hentet fra Store norske leksikon: https://snl.no/dialekter_på_Karmøy


Jasså? Kosær dikkan dikkan då? – Drangedalsdialekta, ein stad midt i mellom.

Som dykk kanskje forstod av overskrifta kjem eg frå bygda som kanskje er mest kjend for kassett-legende Sputnik og Hallvard Gråtopp, leiaren for eit av dei større bondeopprøra på 1400-talet. Men me har og ei ganske særeigen dialekt etter mi meining. Eg har alltid sagt, eller iallfall tenkt, at mi eiga dialekt består av 75-80% nynorskord og 20-25% bokmålsord om ein ska tenke slik. Om dette stemmer veit eg ikkje, men Drangedal ligg nemleg midt imellom Vest- og Aust-Telemark, der mange av språkskilja går. I vest grensar kommunen til Nissedal og Kviteseid som ligg i hjarte av Vest-Telemark, i øst grensar kommunen til Lunde og Grenland, med Porsgrunn og Skien som storbyar, mens i sør grensar Drangedal til både Kragerø og til Gjerstad i Agder. På alle kantar er det ulike talemål, i Vest-Telemark har dei ikkje tjukk l og ikkje retroflektering (Mehlum & Røyneland, s. 72, 2012), det har me i Drangedal og det har dei og i Grenland. Der ein i Numedal og Aust-Telemark finn norrøn hv- til -gv f.eks.gvi:t (adj) og gvi:le (inf.), (Mehlum & Røyneland, s. 72. 2012), seier ein «Kvit og kvile» i Drangedal som er meir likt vesttelemålet.



Når det kjem til bøying av ar-verb i presens, skil Drangedalsdialekta seg og ut frå vesttelemålet og blir likare Grenlandsmålet.
Vesttelemål: Å kaste – kastar – kasta – kasta
Drangedal/Grenland: Å kaste – kastær – kasta – kasta.
I Drangedal bruker ein altså ær-endingar i staden for ar-endingar, til dømes:«Eg hatær å vente», «eg brukær ikkje sokkær i sandalær». Her nærmar dialekta seg det Aust-Telemarkske og derfor meiner eg på mange måtar at mi eiga dialekt er ganske unik når ein ser på geografien og talemåla rundt. Eg kunne gitt fleire dømer på korleis Drangedalsdialekta sjår ut og kven han liknar mest på, men det har eg ikkje plass til. Det er ingen tvil om at dialekta mi er mykje likare vesttelemålet enn Grenlandsmålet og dialektane austover, men i nokre tilfelle trur eg det er vanskeleg å plassere Drangedal på eit dialektkart.

PS: Sjekk ut Drangedal Bortforklaring/Prestestranna Vel Vel Vel på Spotify for humoristisk musikk på Drangedalsdialekt.

Litteraturliste:
Mæhlum, B. & Røyneland, Unn. (2012). Det norske dialektlandskapet – Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm Akademisk.

«E Å DU»

Ja, jeg er sørlending. Lettere sagt fra Froland. Froland ja, sier folk spørrende. Hva er det for en plass? Arendal svarer jeg med en flau tone. Alle i min generasjon som kommer fra dette området, får høre at vi snakker rart, spesielt, og utydelig. Språket kan nesten fremstå som mumling for noen. Opprinnelige målmerker som gjenkjenner en Arendal eller frolandsdialekt er; skarre-r, bløte konsonanter, du isteden for deg og e isteden for jeg. Man snakker nemlig ikke likt på sørlandet (Mæhlum& Røyneland, 2012, s.101). Da jeg var 18 år hadde jeg dialekter på Sørlandet som særemne på videregående skole. Jeg hadde skrevet en tekst som ble lest opp av tre forskjellige generasjoner for å se hvorvidt dialekten blir utvannet. Det var markante forskjeller, utenom de som bor på landet da, selvfølgelig. Man har de som tviholder på dialekten sin, men så har vi typer som meg da. Vi som blir «mobbet» for å si e og du. Hvorfor er det slikt? Er virkelig dialekten så stygg? Jeg tenker ja. Når jeg hører Marte Olsbu på tv, hører jeg faktisk selv hvor rart jeg snakker. Det er vel også grunnen til at man legger om. Som Arne Torp sier; «Hvorfor skjer så ikke det samme når pronomenet er trykklett – hvorfor heter det f.eks. fremdeles «e så de» og ikke *«e så du»? 

Det er heller ikke særlig kult å ha en kjæreste fra Østlandet som daglig mobber meg for skarringen min. Har jeg tilpasset eller vannet ut dialekten min? Ja. Er dette fordi jeg skammer meg over dialekten? Tja. Men noe jeg aldri kommer til å slutte med, er å skarre. Det målmerke er jeg stolt av, og det tar jeg med meg i graven. 

Kilder:

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet– innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm

Torp, A. (1993) Nå skal jeg skrive litt om du, de og dem. hentet fra:

https://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Eldre/Naa_skal_jeg_skrive_litt_om_du/

Ein dialekt forvirra venn?

Det norske dialekt landskapet er stort og korleis ein pratar kan ofte forandra seg fort når ein flyttar til ein ny stad. Mæhlum & Røyneland (2012) fortel at lekfolk og spesielt personar frå den eldre generasjonen ser på at denne språklege forandringa eller forfallet skapar uro. Ein vil ikkje at eins dialekt skal døy ut! Eg har ein venn som kjem frå same stad som meg, og flytta ned til Kristiansand samtidig som meg, men etter å ha vært påverka av det lokale bymålet i Kristiansand nokon år, høyrte eg rask ein endring i korleis han prata med meg versus andre som ikkje kjem frå heimstaden vår. Då eg spurte han om dette var han ikkje klar over denne endringa. Endringa til kompisen min vart mest på tonefallet. Mæhlum & Røyneland (2012) argumenterer med at ein av grunnene til språkendringa kan vere at to ulike språklege variantar går i mot kvarandre, og dette kallas for målbryting. Ein person har ulike språklege variantar i repertoaret sitt, og det vekslar mellom kven ein pratar med eller kva for eit tema som det blir prata om (Mæhlum & Røyneland, 2012). Ein kan vel kanskje ikkje seie at vennen min er dialekt forvirra, men heller eit offer for målbrytinga som tek plass blant mange som flyttar til andre stader i landet. Det som var mest interessant var kor lite vennen min var klar over kor mykje hans dialekt forandra seg.

Litteraturliste:

  • Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm Akademisk.

»Mi bare ser»

                        

Javel, se det. De fleste tror at vi bare snakker en type dialekt på Sørlandet, men det er her på kysten der dialektforskjellene er aller størst, og særlig mellom kystområdet helt i sør (Mæhlum& Røyneland, 2012, s.101).

 Når du hører setningen: ‘’Ska mi heim til du?’’, så vet du at du er i Lillesand. Dette er Sørlandets perle med de rareste ordene og uttrykkene. Har du mest sannsynlig ikke lyst til noe, er det bare å si: ‘’mi bare ser’’. Uttrykket kan også brukes til å si ‘’ ha det, snakkes’’. Dette er et typisk trekk med sørlandsk dialekten i 1.person flertall der pronomenet ‘vi’ blir til ‘mi’ (Mæhlum&Røyneland, 2012, s.91).

Går du rundt i gata midt på sommeren i Lillesand vil du garantert høre: ‘’Sava å smeig de var i dag’’. Hører du dette kan du garantert være sikker på at det er nydelig vær og god temperatur. Lillesand er kjent for r-farging av trykklett -e, der vokalen blir dratt bakover mot bokstaven ‘å’ (Mæhlum&Røyland, 2012, s.102). Navnet ‘Anders’ finnes ikke i Lillesand. Her sier man nemlig ‘‘Annårs’’. Det samme er det med ‘’gutter og jenter’’. Det er nemlig ‘’guttår og jentår’’.  Sist, men ikke minst før du drar hjem, så kan du enkelt og greit si: ‘’Ska mi tenke på det?’’. Du trenger ikke å nevne ordet, folk i Lillesand skjønner at du er på vei til å si ‘ha det’.

Litteraturliste:

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet– innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm.

Bilær og båtær

Når jeg sier jeg er fra Østfold, blir jeg ofte møtt med «ahh, bilær og båtær som tutær og bråkær». Til og med vår pensumbok har brukt eksempelet «båtær» (Mæhlum & Røyneland, 2012, s. 58). Bare for å ha sagt det først som sist, så har jeg aldri hørt noen fra Østfold si denne setningen.

Østfolddialekten utgjør en del av det østnorske dialektområdet, mer presis det vi omtaler som sørøstlandsk (Mæhlum & Røyneland, 2012, s. 44, 57). Denne æ-kvaliteten er typisk for østfolddialekta. Et annet typisk trekk en ofte hører om i dette området er den retroflekse lyden tjukk l (Mæhlum og Røyneland, 2012, s. 44, 47, 57). Østfolddialekta blir ofte gjort narr av i filmer og serier, ofte når personen skal fremstå som mindre intelligent. Dialekten har blitt noe stereotypisk og er nok i noen grad stigmatisert, da spesielt tjukk l.

Mæhlum og Røyneland skriver i sin bok at mange av de tradisjonelle dialekttrekkene i dette området er sterkt marginalisert, eller helt borte (Mæhlum & Røyneland, 2012, s. 51). Personlig hører jeg en mer utprega dialekt hos de eldre i familien enn hos jevnaldrende venner. Selv har jeg vokst opp med en far med utprega østfolddialekt, og en mor som snakker litt for pent til å bo i Østfold. Kanskje østfolddialekta kommer til å forsvinne med tiden? Men, jeg skal innrømme at jeg nok har en tjukkere l enn de fleste, til min mors store fortvilelse.

Litteraturliste:
Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm Akademisk.

Er dialektene mer utsatte for endring nå enn før?

På grunnskolen var jeg en del av et svært homogent språkmiljø, der så og si alle pratet på kristiansandsdialekten. Det medførte et stort sjokk da jeg eventuelt begynte på videregående skole. Jeg møtte mennesker med dialekter og opprinnelser fra andre steder i landet, og opplevde for første gang å ikke bli forstått på grunn av dialekten min. Opplevelsen fikk meg til å reflektere over dialektendringer og hva det vil si for min egen dialekt.

Historisk sett var dialektene og isoglossene tydeligere før enn det de er i dag. Selvfølgelig er ingen dialekt immun mot forandring, dessuten blir språket stadig endret av både indre språklige prosesser og ytre samfunnsforhold. Den geografiske avstanden, fjellene og naturen bidro til å gjøre språkmiljøer mer isolerte og mindre utsatt for påvirkninger fra verden rundt. Disse grensene betydde mindre og mindre etter hvert som teknologien innen kommunikasjon og transport ble forbedret. Endringene en dialekt kan bli eksponert for har mangedoblet seg i moderne tid. Alle mennesker blir ubevisst påvirket av omgivelsene sine, og det gjelder også språket. Når man omgår mennesker som prater annerledes, kan det gå ut over eget språk. (Mæhlum et al., 2008, s.160-166)

Noen eksempler på fenomener som driver språkendringer i dag er regionalisering og standardisering av talemålet. Regionalisering er et fenomen der talemålet i storbyer sprer seg til områdene rundt, slik at talemålene blir mer like. Standardisering av talemålet er idéen om at språkbrukere prøver å etterligne en dialekt med høy sosial status. I norsk sammenheng er det tydelige eksempelet dialekten i Oslo-området, en utbredt dialekt som ligger nært skriftspråket og mange anser som “pen” (Mæhlum, 2009). Disse fenomenene har stor betydning for det språklige landskapet i Norge, og bidrar til å gjøre språket mer homogent. Da nordmenn var mer isolerte, var dialektene mer forskjellige, mens nå som vi er mer samlet, blir dialektforskjellene mindre. (Mæhlum & Røyneland, 2012, s.133-141)

Litteratur:
– Mæhlum, B., Akselberg, G., Røyneland, U., Sandøy, H. (2008). Språkmøte. (2). Cappelen Damm
– Mæhlum, B. (2009) Standardtalemål? Naturligvis!. Norsk Lingvistisk Tidsskrift, 2009(27), 7-26. http://web.novus.no/NLT/NLT_2009-1.pdf
– Mæhlum, B., Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet. Cappelen Damm

YO

Et ord på 2 bokstaver som blir godkjent i ordspill som Scrabble og Wordfeud, et ord med to vokaler, og ingen konsonanter. Et ord mange ungdommer bruker daglig, og som er en nyere, og mer moderne versjon av ordet hallo. Jeg vil tørre å påstå at ordet som åpner for samtale, og som vekker oppmerksomheten hos oss selv, eller hos andre, er et av de aller viktigste ordene vi har i norsk språk, og i alle verdens språk.

Det spekuleres i hvor ordet yo først var hørt, noen steder kan man lese at det er først hørt i England rundt 1400- tallet, andre steder kan man lese at det ble hørt første gang på 1800- tallet i Philadelphia. Fellesnevneren er at begge områdene bruker engelsk som skrift- og talespråk. Det norske språket har ifølge ndla.no blitt påvirket av det engelske språket i over tusen år, og i moderne tid er det medier som påvirker oss mest. Det engelske språket dominerer i både film og TV- serier, med titler som Love Island, The last of us og de mange Harry Potter– filmene, disse finner veien til oss gjennom streaming- tjenester og kino- lerretet.

Gisle Andersen skriver i sin artikkel på sprakradet.no at vi skiller mellom to typer forekomster ved bruk av engelske ord i det norske språk; enten der det ikke finnes norske ord fra før (som podcasting), eller der det velges å ikke bruke den norske erstatningen for ordet. For eksempel brukes ordet yo, istedenfor det norske ordet hallo. Andersen deler så inn i to kategorier, hvor bruken av ordet yo, faller inn under kategorien som omhandler det å vise at man tilhører en bestemt gruppe, og også vise at man er «språklig trendy».

Ordet yo er ikke knyttet til noe bestemt faglig eller kulturelt område, og derfor kan det knyttes til det allmenne vokabularet som Andersen beskriver i sin artikkel. Jeg må si meg enig med Andersen, at det bør ikke være nødvendig å bruke engelske ord der vi har en norsk erstatning for det. Mine elever på 15 er med andre ord «språklig trendy», men mangler helt klart mange ord i sitt ordforråd fordi de ofte velger å bruke det engelske ordet, istedenfor det norske erstatningsordet. Det må jeg si, på godt sørlandsk; e syns det e ulili!

Kilder;
https://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/2006/Spraaknytt_3_2006/Importord/

https://ndla.no/nb/subject:1:1f1865fc-e4cc-48a0-918f-3530485ec424/topic:1:ae0e6304-d30e-4d3f-8e94-306d1a884e10/topic:1:39cc182f-dd5d-48ca-9333-f1e97f2da2f8/resource:7b91fc73-024a-4f14-bf15-dc6cfc5fda46