Utflytteres dialekter forandres og vannes ofte ut på underlige måter. Jeg er selv en utflytta trønder. Jeg reflekterer ikke så mye over talemålet mitt til vanlig, men om jeg for eksempel hører et opptak av meg selv snakke, merker jeg at jeg grøsser litt av den tynne trøndersuppa jeg serverer. Likevel kan jeg ikke la være å bli nysgjerrig på hvordan denne avtrønderifiseringa fungerer. Hva er det som forsvinner eller erstattes først? Jeg har ikke gjort noen systematisk forskning på dette, men jeg har et repertoar av emigrerte trøndere å dra noen anekdotiske slutninger fra.
Ifølge Mæhlum og Røyneland er, blant andre, de følgende viktige trekk ved trøndersk: Jamvekt med apokope; retroflekser; lavtone; trykk på første stavelse i lånord; de særegne pronomen, bøyningsendelser og nektingsadverb; palatalisering og senking. (Mæhlum & Røyneland, 2012, ss. 75-80)
I min erfaring holder trøndere godt på pronomenene de bruker. En namdaling på tredevte året i Oslo kan si “æ” for “jeg” lenge etter at alle andre ord for lengst er blitt byttet ut med østlandske alternativer. Nektingsadverbet (for eksempel “itj” i store deler av Nord- og Sør-Trøndelag) er også temmelig (men nok ikke like) motstandsdyktig. Retrofleksene henger også ofte igjen, fordi man bruker retroflekser også mange andre steder i landet (særlig på Østlandet, hvortil mange migrerer); det samme gjelder senking og lavtone. Bøyningsendelser for substantiv, jamvekt, apokope og trykk på første stavelse forsvinner ofte med tiden – men trekket jeg tror forsvinner først, er palataliseringen. Det er da også slik jeg hører for meg den stereotype trønderen som har bodd fire år i en annen landsdel: De har mye trøndersk igjen i lyder, tonefall og grammatikk – men n-ene, t-ene og l-ene er distinkt utrøndersk.
Er det noen som har andre erfaringer?
Referanser:
Mæhlum, Brit & Røyneland, Unn. (2012). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm.
Leave a comment
Du må vere pålogga for å kommentere.
Det er interessant at du tek opp dette med kva trekk som står sterkt og ikkje når folk flyttar til andre dialektområde. Her er det nok bestemte mønster eller tendenser som går att, og du er gjerne på sporet av noko som kan vere gjeldande for mange. Så er spørsmålet kva for mekanismer som gjer seg gjeldande i denne prosessen. Er det tale om ubevisste tilpassingar som «berre skjer», eller er det slik at ein legg bort det som verkar noko avvikande i det nye miljøet. Sterk palatalisering kan nok vere døme på sistnemnde, men du seier samstundes at det noko markerte nektingsadverbet «itj» kan vere noko som held seg. Spørsmålet kan då vere om trøndarar kjenner det som eit for stort «svik» å legge dette bort, medan dei andre endringane er meir umerkelege?