Da jeg kom til Kristiansand første gang som utvekslingsstudent kunne jeg ingen ord på Norsk. Heldigvis fikk jeg ta NO-133, et emne som tilbyr utvekslingsstudenter å lære norsk på begynnernivå. Rett fra begynnelsen av språkkurset lærte jeg å tenke helt annerledes om språklæring enn jeg vokst opp med. Jeg prøvde å uttale de nye ord helt tydelig og perfekt som læreren viste oss, men ved spørsmål om hvordan det uttales «jeg» fikk jeg første overraskelse. Det føltes som det var ingen to like måter å uttale ordene, avhengig av dialektene folk bruker. Selvfølgelig har vi i Tyskland våre egne dialekter, men i motsetning til det Norske språket, er det sett nedpå, slik som bare uutdannet og dumme folk snakker sånn, det er noe man ler over, som om de ikke klarer å snakke ordentlig tysk. I språkkurs lærer man med tekstbok som er enten skrevet i bokmål eller nynorsk, min var på bokmål, så man få språklige strukturene og rettskriving fra et av de to offisielle skriftspråk, men uttale er ganske fritt valgbar. Det var nytt og forvirrende for meg i starten.

Så ble jeg med i koret mitt og det ble jeg kjent med studenter fra hele Norge og dermed med forskjellige dialekter òg. Det å være rundt folk fra ulike steder i Norge utenfor klasserommet førte til at jeg lærte meg Norsk fortere og på en naturlig måte. Det var også der jeg først prøvde å snakke mer fri og med forskjellige måter å uttale ord. I et trygt område er det lettere å forsøke nye ting, men jeg skjønte fortsatt ikke hvor de ny uttaler kommer fra som jeg plukket opp på en tilfeldig måte.

Å ta emnet Mangfold og variasjon i Norsk og nordisk har vært særlig spennende for meg, som ikke kommer fra en Norsk region, men hører forskjellige dialekter i hverdagen likevel. Det var interessant å se hvor bevist medstudentene mine er om hvordan dialekten av regionen de kommer fra skal være og hvordan de selv snakker kanskje annerledes og hvorfor.  Jeg ble mer og mer bevist om mine egne dialekttrekk og hvor jeg kanskje har plukket de opp. Det er to dialektene som jeg er mest i kontakt med og som kan være en stor del av dialektformingen min, Trøndersk og Kristiansanddialekt. Noen veldig tydelige eksempler for utviklingen av min dialekt (motsatt til lydspråk tilknyttet Bokmål) er ordene jeg, ikke, selv, hvordan og hvorfor, likevel og endingen -a på både en- og flertall og som fortids/perfekt ending på verbene. «Jeg» uttaler jeg vanligvis som «æ» som gjøres i Trøndersk og her på Sørlandet(Mæhlum & Røyneland, 2012, s. 182), «ikke» som «ikkje» eller «ikkj» det har jeg sannsynligvis fra ei Tysk venninne som var i Trondheim til utveksling og lærte seg Nynorsk istedenfor Bokmål, det samme gjelder for «selv» som «sjøl». Litt mer spennende blir det med uttalen av «hvordan» og «hvorfor», der det er avhengig av situasjonen jeg er i og hvem jeg prater med, hvor de er fra og så videre. Det kan fort skifte fra «hvordan» til «kordan» og «korfor», «kosten» eller «korleis» og «kvifor» i noen få minutter. Noe som jeg har definitivt tatt over fra Trøndersk samboeren og bestekompisen min er å si «læll» istedenfor «likevel». Og sist -a endingen på bestemte entall av hunkjønnsord(Mæhlum & Røyneland, 2012, s. 190) og som verbalending ved perfektform, som jeg sannsynligvis har fra begge vennene fra Kristiansand området og Trøndersk kompisen min.

Det føles mer og mer naturlig å adoptere dialektord og dialekt trekk, ikke minst på grunnet av den kjempelykkelig og stolt følelsen når ikke bare lærere sier at språket mitt blir autentiskere, men også når fokuset i samtaler skifter fra meg som utlending til meg som person med interesser. Og jeg håper at noen dag blir jeg ikke spurt hvilket land jeg kommer fra, men hvilken region i Norge jeg er fra, for Norge er hjemmet mitt og det språket samt dialektene er en sentral del av kulturen og identiteten som jeg håper å bli en del av. Nå ser jeg fram til 17. Mai da vi med koret vårt skal gå i toget, har champagnerfrokost og konsert på Øvre Torv, min første Nasjonaldag i Norge!

Litteraturliste

Mæhlum, B., & Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet : Innføring I studiet Av dialekter (1st ed.). Cappelen Damm Akademisk.

Jeg er født i en liten by i Trøndelag som ikke spesielt mange har hørt om, og selvom ikke mange ville hørt forskjellen, snakker jeg en variant av trøndersk enn den man hører i for eksempel Trondheim.  

Da jeg flyttet fra Trønderlag til Porsgrunn i en ung alder var mange rundt meg forvirret over hva flere av ordene jeg sa betydde, og derfor snudde jeg om og begynte å snakke mer “østlending”, men når jeg returnerte til Trønderlag ett år senere, forstod ikke mine gamle venner dialekten min lenger, og jeg snakket nå for “dannet” og måtte forandre talen min atter en gang. Nå som jeg har blitt voksen, og har flyttet til Skien og så Kristiansand har dialekten min falt bort slik at andre skal kunne forstå hva jeg sier.  

De gangene jeg besøker hjemmet mitt, er det flere folk som reagerer på mitt urbaniserte språk, som virker skuffet over min utvannede trønderske dialekt. Derfor syntes jeg Mæhlum og Røynelands sin observasjon er sann, og at for mange er utvanningen av de lokale dialektene oppfattet som et “språklig forfall” (Mæhlum & Røyneland 2023 s.125). 

Tradisjonelt sett er noen varianter av et talemål knyttet opp mot en sosial status, og for mennesker som alltid har kjent meg til å snakke med en ordentlig trøndersk dialekt, når jeg da kommer hjem og snakker som jeg er oppvokst i Oslo, snakker mer “rent” for å si det slikt, kan jeg forstå at det gir inntrykk om et ønske om en såkalt “høyere status”, til tross for at det ikke er intensjonen.

Dialekt er en tydelig, viktig del av vår identitet, men hva gjør man når dialekten man har vokst opp med, forsvinner for å tilpasse andre? Hva skjer med vårt språklige mangfold som årene går?

Kilder: 

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet: innføring i studiet av dialekter (2. Utg.). Cappelen Damm Akademisk 

Jeg er født og oppvokst i Arendal, men hadde ikke tenkt så mye over at jeg ikke hadde noe særlig dialekt før jeg flytta til Oslo. Det første spørsmålet jeg fikk da jeg møtte noen nye var alltid: Hvorfor har ikke du dialekt? For meg var jo dette helt vanlig, men det fikk meg til å lure på hvorfor det egentlig var slik?

Mange peker på «Lille Lørdag» som en årsak til at arendalittene begynte å skamme seg over dialekten sin. Selv har jeg vokst opp med en mamma som rynket på nesa og sa «E ligå ikkje han Harald Eia» når han dukket opp på tv-en. Likevel tror jeg ikke dette er hovedgrunnen, da de fleste unge nå ikke en gang har hørt om dette programmet. 

Videre knyttes ofte de ulike variantene av et talemål opp mot sosial status og signalisere tilhørighet til en gruppe eller kultur (Mæhlum et al., 2023, s. 126). Tradisjonelt har dialekter hatt lavere status enn bymålene. På prestisjehierarkiet finner vi de tradisjonelle dialektene helt nederst, mens et mer regionalt farga standardtalemål er hakket over (Mæhlum et al., 2023, s. 135). Dermed kan en grunn til at arendalsdialekten forsvinner være at å snakke mer «rent» gir inntrykk av høyere status

En annen grunn til at dialekten forsvinner, som også kan bli sett i sammenheng med avsnittet over, er urbaniseringen som skjer i samfunnet. Sosiale medier har gjort det mye lettere å kommunisere med folk i hele verden og ikke minst er det mye lettere å reise rundt omkring i landet. Derfor har man også sett en tendens til dialektnivellering i Norge, som vil si at språket utvikler seg mer og mer mot bymålet. Om språket blir påvirket av de regionale bymålene eller om påvirkningen kommer direkte fra bymålet i Oslo er litt usikkert, men i kombinasjon med at bymålet har høyere status enn dialektene, kan dette være noen av faktorene som spiller inn i at arendalsdialekten forsvinner (Mæhlum et al., 2023, s. 131). Men uansett hva som har forårsaket dette, tror jeg aldri mamma kommer til å se et eneste program med Harald Eia så lenge hun lever. 

Mæhlum, B., Røyneland, U. & Mæhlum, B. (2023). Det norske dialektlandskapet : innføring i studiet av dialekter (2. utgave. utg.). Cappelen Damm akademisk. 

Jeg er halvt Vadsøværing og halvt Jakobselvværing. Siden jeg har aner fra begge sider, har jeg også plukket opp om forskjeller mellom Vadsø og Jakobselv. Og fordi dette er et blogginnlegg om mangfold og variasjon i norsk, blir det naturlig å fokusere på forskjellen i talemålene til stedene. Mer spesifikt, så er problemet mitt: hvorfor palataliseres n-en i Vadsømålet, men ikke i Jakobselvmålet?

La oss først definere hva palatalisering er, slik at vi unngår misforståelser. Fonetisk sett, så innebærer palatalisering at uttalelsen blir dratt bakover til ganen – der ganen heter palatalum på latin. Denne dragningen gjør at lydene får en j-klang.[1] I dette tilfellet blir n til nj, som for eksempel i vannj/vann, her hhv. Vadsø og Jakobselv. Selv om n-en palataliseres i Vadsømålet, så blir det feil å si at det er en full palatalisering. Lyden er nærmere en pre-palatal n, som i bjørn.

Både Vadsø og Jakobselv begynte som fiskevær. Historisk, så er det nok korrekt å si at Vadsø har hatt en større innvandring enn Vestre Jakobselv; der Vadsø skiller seg ut med sørnorske innflyttere. Dette henger nok sammen med at Vadsø fikk kjøpstadsrettigheter og bystatus allerede i 1833.[2]

Med sørnorske innflyttere, så skulle man tro at det er Vadsø som ville gi slipp på palataliseringen, og at Vestre Jakobselv har den i dag. Det stemmer ikke, så noe må være feil i antagelsene vi gjør. Noe av det som kan ha bidratt til at Vadsø har holdt på palataliseringen er de nasjonale og sosio-økonomiske forskjellene mellom folk. Vestre Jakobselv hadde også finsk innvandring, men bygda har hatt en mer homogen sosio-økonomisk befolkning.

Der nordmenn/dansker i Vadsø hadde en høyere sosio-økonomisk stilling, hadde finske innvandrere en lavere. Dette kan ha skapt et skille der en form for antagonisme oppstod mellom folk, og som videre kan ha ført til en ulik praktisering av språket.

Litteraturliste:

Beronka, J.. (1933). Vadsø bys historie. Vadsø Kommune/Finnmarknytts boktrykkeri.

Mæhlum, B. & Røyneland, U.. (2023). Det norske dialektlandskapet (2 utg.). Cappelen Damm Akademisk.

[1] Mæhlum & Røyneland 2023: 51

[2] Beronka 1933: 10

Det norske dialektlandskapet er oftest delt opp i fire kategorier: Vestnorsk, Østnorsk, Trøndersk og Nordnorsk. I dette blogginnlegget er fokuset rettet mot den vestnorske kategorien, og hvorfor den som kategori kan være for omfattende.

Den vestnorske kategorien innenfor dialektologi kjennetegnes av en mangel på jamvekt, mangel på apokope, mangel på tjukk L og tilstedeværelsen av høytone (Mæhlum & Røyneland, 2023). Høytonen er ikke konsekvent i det geografiske område da det som tidligere var aust Agder har lavtone. Det er ikke jamvekt i område, men ei og samme ending i infinitiv og ubundet entall av svake hunkjønnsord. Det vestnorske området er delt inn i e-mål og a-mål der Agder til og med til Lyngdal har e-mål, Sunnmøre har e-mål mens resten av området har a-mål. Kategorien kjennetegnes også av bruken av skarre-r og i de sørligere områdene av lenisering (Mæhlum & Røyneland, 2023).

Sørlandsdialekten er det minste dialektområdet innenfor den vestnorske kategorien, men er samtidig det området med størst intern variasjon. Det kan kjennetegnes av skarre-r og lenisering. De mindre kystnære områdene har mer arkaiske former sammenlignet med de kystnære kommunene. Fylket er delt i to når det kommer til høgtone og lavtone der grensen går ved det gamle skillet mellom vest og Aust-Agder. De vestligste kommunene Flekkefjord og Kvinesdal har a-mål, mens resten av fylket har e-mål (Mæhlum & Røyneland, 2023 s101).

 Den norske firedelingen av det dialektologiske landskapet har valgt fire målmerker som signifikante for geografisk avgrensing av et dialektologisk område. De fire målmerkene omhandler jamvekt, apokope, tjukk l, høytone eller lavtone (Mæhlum & Røyneland, 2023 s32). Å dele de dialektologiske områdene inn i andre kategorier har vært foreslått tidligere da med en fem-deling der Sørlandet er en uavhengig kategori (Torp, 2001). Selv om dette ville innebære å legge til flere målmerker for kategorisering vil det potensielt omfavne en landsdel som ikke er dekket av det nåværende dialektologi kartet. Det nåværende målførekartet basert på Hallfrid Christiansens arbeid (1969) har vært under kritikk for å ikke være treffende for Sørlandet som region.

Referanseliste

Christiansen, Hallfrid. 1946–48. Norske dialekter I–III. Oslo.

―. 1969. Norske målførekart. [Oslo.

Mæhlum, B., & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet-innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm.

Torp, A. (2001). Norske’landsdelar’og norsk målføreinndeling–spesielt om Sørlandet og’sørlandsk». Målbryting, (5), 49-83.

Røsstad, R. (2010). Vilkårleg tradisjon? Nærblikk på Hallfrid Christiansens Norske målførekart.

Av Trond K. Høgsaas

Jeg er oppvokst i ei bygd som heter Hadeland i Innlandet fylke (tidligere Oppland), der det fins en egen lokal dialekt – «hadelending»-dialekten (eller hadelending-dialektene, da det fins lokale variasjoner av dialekten innad i regionen, som beskrevet i: «dialekter på Hadeland», 2021).

Da jeg var liten, hadde denne lokale dialekten et visst fotfeste i meg. For eksempel ville jeg som barn ha uttalt følgende ord slik: «ælj» (elg), «mjølk» (melk) eller «vatn» (vann). Generelt er det vanlig med en «æ»-lyd istedenfor «e» i flere ord, som når man for eksempel uttaler ordet «kveld» (som også beskrevet i: «dialekter på Hadeland», 2021). I voksen alder har jeg allikevel mistet mer og mer av denne dialekten, og snakker nå en tilnærmet «ren» bokmål/Oslo-dialekt.

Flere kan reagere på dette. I hjembygda kan man bli møtt med noen hevede øyenbryn når man returnerer hjem med et urbanisert språk. Spesielt uttalelser av ord som «elg» – med uttalelse av «e» og «g», fremfor «æ» og «j» – blir alt for «fint». Det kan derfor, basert på egen erfaring, virke til at Mæhlum og Røynelands observasjon er helt korrekt: utvanningen av lokaldialektene oppfattes av mange som et «språklig forfall» (Mæhlum & Røyneland 2023: 125).

Det er altså ikke bare jeg som opplever dette «problemet» i språket. Generelt har det skjedd en utvikling mot bymål i Norge i flere lokalsamfunn og distrikter (Også kalt «dialektnivellering», som beskrevet i Mæhlum & Røyneland 2023: 126ff).

Er dette et problem for norsk språkkultur? Jeg vet ikke, men kan bare stadfeste at denne overgangen i hvert fall har blitt tilfelle for min egen del.

Litteratur:

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet: innføring i norske dialekter (2. utg.). Cappelen Damm Akademisk.

Dialekter på Hadeland. (21. juli, 2021). I Store Norske Leksikon. https://snl.no/dialekter_p%C3%A5_Hadeland

Norge er et land med fire store dialektgrupper. Hver region har sine egne distinkte dialekter, som kan variere betydelig i ordforråd og artikulasjon. Dialektene er knyttet til den lokale kulturelle identiteten, og nordmenn er svært stolte av dette særpreget. Det å snakke dialekt blir ikke betraktet eller behandlet som noe mindreverdig, da det er en generell aksept i det norske samfunnet.

For meg personlig er dette noe uvanlig, for i Polen snakker alle såkalt «Standardpolsk«. Denne tilstanden er hovedsakelig påvirket av folkevandringer, utjevning av dialekter og innføring av standardpolsk som undervisningsspråk. Riktignok ble det på 1900-tallet gjort et forsøk på å innføre «samnorsk» i Norge, men det skulle være bare et skriftspråk som skulle bestå av felles elementer fra bokmål og nynorsk, men på grunn av sterk motstand i befolkningen ble det ikke satt ut i livet. I en periode forsøkte også mange foreldre og lærere å få de unge til å snakke standardnorsk, som særlig ligner Oslos bymål, men i dag legges det ikke lenger vekt på dette.

Jeg har hørt at nordmenn er ganske flinke til å identifisere hvilken del av landet samtalepartneren deres kommer fra. Det er bare når de har problemer med identifiseringen (av ulike grunner) at de spør om opprinnelsen. Dette skjedde med foreleseren min fra Polen mer enn en gang, og var svært minneverdig for meg. Da han var i Norge, snakket han ofte med lokale talere, og selv om han mestret uttale og grammatikk til perfeksjon, kunne nordmenn høre at han ikke hadde noen dialektal aksent som avslørte hans utenlandske opprinnelse. Han snakker såkalt standardnorsk, det vil si at han snakker ganske nær bokmålets stavemåte, såkalt østnorsk. Det er visse fonologiske trekk i uttalen hans som skiller dialektgruppene fra hverandre, såkalte målmerker: tonelag 1 og 2, jamvekt, tjukk l, retroflekser og lågtone. Det betyr at den lave tonen ligger i begynnelsen av ordet og øker mot slutten. Det er karakteristisk for østnorske og trønderske dialektområder. F.eks. har sammensatte ord gjennomgående lav tonegang, i tillegg til at aksenten ligger på verbet og ikke på partisippet «gå inn, finne på»(Mæhlum & Røyneland, 2021, s.33-37). Men hva er det som er så spesielt med nordmenn at de, til tross for så mange forskjeller i uttale mellom dialektene, likevel automatisk kan plassere samtalepartneren (en annen nordmann) på et kart og gjette at vedkommende ikke har norsk som morsmål?

Konklusjonen er at mangfoldet av norske dialekter er en viktig del av norsk kultur, og nordmenns stolte holdning til dem er beundringsverdig. I Polen, der det bare finnes én uttalevariant, kan vi la oss inspirere av den norske tilnærmingen til å bevare det språklige mangfoldet. Denne konklusjonen understreker at språk ikke bare er et kommunikasjonsmiddel, men at det også former vår identitet og kulturarv.

Litteraturliste:

Grepstada, J. (2023, 10. mars). Samnorsk. I Store norske leksion. https://snl.no/samnorsk

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2020). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter, Cappelen Damm Akademisk.

Dagens samfunn bærer sterkt preg av teknologi, for eksempel internett og kommunikasjon (fremkomstmidler). Det er ingen tvil om at det har blitt enklere å kommunisere med mennesker som befinner seg milevis unna, og at det er enklere å reise langt på kort tid sammenlignet med det førteknologiske samfunnet. Utviklingen har ført til mulighet for møter med nye mennesker, som igjen gir mulighet for påvirkning og læring. Dette bærer språket vårt preg av.

I språkforskningen stiller utviklingen av dialekter seg sterkt, med fokus på dialektnivillering og utviklingen av vokabularet vårt. Dialektnivellering er en tendens hvor de lokale dialektene som har rot i mindre geografiske områder, blir påvirket av nasjonale tendenser. Over generasjoner har ulike lokale dialekter blitt mer lignende hverandre. Bl.a. ser vi tendenser til at språket i sentrale strøk og byer blir spredd ut, og blir stadig mer dominerende utenfor regionen det stammer fra. Lokale særegne trekk blir stadig mer utvasket (Mæhlum og Røyneland, 2012, s. 126, 127, 132). I tillegg bli utenlandske ord inkorporert i det norske språket (Mæhlum og Røyneland, 2012, s. 126-127). Eksempelvis ord som fancy, hot, taco eller pizza.

I takt med samfunnets utvikling, er også språket under utvikling. Mulighetene ligger til rette for at én dialekt eller étt språk skal ta over og dominere i ett land eller hele verden. Teknologien har fjernet de større fysiske barriærene i det moderne samfunn. Likevel er det ett menneskelig behov som trolig vil trumfe dette scenarioet. Dette menneskelige behovet er tilhørighet og identitet. Lik Mæhlum og Røyneland (2012, s. 142) påpeker, er de regionale identitetene så holdbare at de trolig ikke vil vaskes helt ut. Denne påstanden vil jeg si meg enig i, ikke grunnet manglende muligheter, men grunnet det ileggende menneskelige behovet for egen identitet og en tilhørighet. Språket er en del av vår identitet og det skaper tilhørighet. Jeg vil likevel tro utviklingen av språket vil fortsette, men noe iboende i oss gjør at jeg antar lokale og regionale forskjeller vil forbli.

Litteraturliste:

Mæhlum, Britt og Unn Røyneland (2012). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter (1. Utgave). Cappelen Damm AS.