Som mine foreldre, besteforeldre og oldeforeldre før meg, ble jeg født og er oppvokst på det blide Sørlandet. Jeg har derfor fått de karakteristiske trekkene ved dialekten fra Sørlandets kystområder nærmest inn ved morsmelken, som blant annet lenisering av konsonanter, bruk av pronomenet «e», skarre-r, «ikkje» og tendensen til å erstatte trykklette -e-endelser med -år-endelser (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 101). Det ville derfor i år 2010 vært en relativt enkel sak å plassere meg på kartet i det norske dialektlandskapet.
Sosiolingvistisk forskning argumenterer for at det norske dialektlandskapet vil bestå også i fremtiden, og skylder blant annet på vår sterke identitet som «nordlending», «trønder», «sørlending» osv. (Mæhlum & Røyneland, 2023, s.142). Kanskje det var nettopp denne stoltheten og identiteten som sørlending som bidro til at sørlandsdialekten min overlevde åtte år som student i Oslo?
Som student i Oslo fikk jeg blant annet venner fra Nord-Norge med dialekter med kjennetegn som apokope og retroflekser og jeg hadde venner fra Østlandet som brukte «jeg», rulle-r, «ikke» og retroflekser (Mæhlum & Røyneland, 2023, s.106-108 og Mæhlum & Røyneland, 2023, s.47-53). Til tross for disse innflytelsene, beholdt jeg dialekten min med de karakteristiske trekkene fra Sørlandet.
Etter åtte år som Oslo-jente vendte jeg hjem til Sørlandet og jeg ble mamma. I det øyeblikket jeg ble mamma og begynte å snakke til mine egne barn, byttet jeg ut dialektens «e» med «jeg«, «du» med «deg«, «ikkje» med «ikke», og de blaute konsonantene forsvant.
Intraindividuell variasjoner refererer til individets evne til å tilpasse språket sitt avhengig av situasjonen og samtalepartneren (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 21). I samtaler med mine foreldre og søsken veksler jeg tilbake og benytter mange av de typiske måltegnene for sørlandsk. Teorien forklarer at ulike språkvariantene benyttes fordi man som menneske har et behov for sosial eller kulturell tilhørighet.
Men hvorfor snakker jeg da «penere» til barna mine enn til resten av familien og vennene mine?
Litteraturliste:
Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter, (2.utgave), Cappelen Damm Akademisk
Hei. For et spennende innlegg. Selv har jeg ikke opplevd å endre dialekt når jeg snakker med familie, men har hørt om flere som gjør det. Tror du at det «penere» språket du snakker til barna dine er farget av hvordan de snakker til deg?
Jeg mistenker at du avslutter med et spørsmål fordi du ikke vet svaret på dette, og det gjør vel ikke jeg heller. Vi kan likevel prøve å tenke høyt om det, og det har gjerne med hva vi litt underbevisst tenker om språket. Silje spør om det har noe med hvordan barna dine snakker til deg å gjøre, og det er vel opplagt at det i alle fall betyr noe hvem som er mottakerne. Sjøl tror jeg det handler om å snakke tydelig, at siden barna ikke mestrer å snakke tydelig sjøl, så tror vi underbevisst at de også trenger hjelp til å forstå, og dermed henter vi fram noe som vi – også det underbevisst – tenker er tydeligere, som for eksempel mer standardaktig språk. Sannsynligvis er dette totalt unødvendig, for mange av barna har jo ikke mye erfaring med standardspråk. I det hele tatt synes jeg det er litt ergerlig å tenke på at vi (kanskje) tenker dialektene våre ikke alltid er god nok.