Dagens samfunn bærer sterkt preg av teknologi, for eksempel internett og kommunikasjon (fremkomstmidler). Det er ingen tvil om at det har blitt enklere å kommunisere med mennesker som befinner seg milevis unna, og at det er enklere å reise langt på kort tid sammenlignet med det førteknologiske samfunnet. Utviklingen har ført til mulighet for møter med nye mennesker, som igjen gir mulighet for påvirkning og læring. Dette bærer språket vårt preg av.
I språkforskningen stiller utviklingen av dialekter seg sterkt, med fokus på dialektnivillering og utviklingen av vokabularet vårt. Dialektnivellering er en tendens hvor de lokale dialektene som har rot i mindre geografiske områder, blir påvirket av nasjonale tendenser. Over generasjoner har ulike lokale dialekter blitt mer lignende hverandre. Bl.a. ser vi tendenser til at språket i sentrale strøk og byer blir spredd ut, og blir stadig mer dominerende utenfor regionen det stammer fra. Lokale særegne trekk blir stadig mer utvasket (Mæhlum og Røyneland, 2012, s. 126, 127, 132). I tillegg bli utenlandske ord inkorporert i det norske språket (Mæhlum og Røyneland, 2012, s. 126-127). Eksempelvis ord som fancy, hot, taco eller pizza.
I takt med samfunnets utvikling, er også språket under utvikling. Mulighetene ligger til rette for at én dialekt eller étt språk skal ta over og dominere i ett land eller hele verden. Teknologien har fjernet de større fysiske barriærene i det moderne samfunn. Likevel er det ett menneskelig behov som trolig vil trumfe dette scenarioet. Dette menneskelige behovet er tilhørighet og identitet. Lik Mæhlum og Røyneland (2012, s. 142) påpeker, er de regionale identitetene så holdbare at de trolig ikke vil vaskes helt ut. Denne påstanden vil jeg si meg enig i, ikke grunnet manglende muligheter, men grunnet det ileggende menneskelige behovet for egen identitet og en tilhørighet. Språket er en del av vår identitet og det skaper tilhørighet. Jeg vil likevel tro utviklingen av språket vil fortsette, men noe iboende i oss gjør at jeg antar lokale og regionale forskjeller vil forbli.
Litteraturliste:
Mæhlum, Britt og Unn Røyneland (2012). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter (1. Utgave). Cappelen Damm AS.
Du skisserer de store linjene og tendensene i språkutviklinga, og du setter fingeren på det nokså åpne og spennende spørsmålet, altså om lokale og regionale særdrag vil bestå. Det er som kjent vanskelig å spå, så dette blir lett tro og tvil. Det er ganske opplagt at samfunnsutviklinga fører til utjamning, men som du er inne på, er det vanskelig å se for seg at den vil være total. Det er fristende å se til Danmark, der dialektutjamninga har vært massiv, men der regionale trekk ennå består. Samtidig er dette noe som har skjedd i et før-digitalt samfunn, og vilkåra for utjamninga er i dag mye mer omfattende, må vi tro.