Av Trond K. Høgsaas
Jeg er oppvokst i ei bygd som heter Hadeland i Innlandet fylke (tidligere Oppland), der det fins en egen lokal dialekt – «hadelending»-dialekten (eller hadelending-dialektene, da det fins lokale variasjoner av dialekten innad i regionen, som beskrevet i: «dialekter på Hadeland», 2021).
Da jeg var liten, hadde denne lokale dialekten et visst fotfeste i meg. For eksempel ville jeg som barn ha uttalt følgende ord slik: «ælj» (elg), «mjølk» (melk) eller «vatn» (vann). Generelt er det vanlig med en «æ»-lyd istedenfor «e» i flere ord, som når man for eksempel uttaler ordet «kveld» (som også beskrevet i: «dialekter på Hadeland», 2021). I voksen alder har jeg allikevel mistet mer og mer av denne dialekten, og snakker nå en tilnærmet «ren» bokmål/Oslo-dialekt.
Flere kan reagere på dette. I hjembygda kan man bli møtt med noen hevede øyenbryn når man returnerer hjem med et urbanisert språk. Spesielt uttalelser av ord som «elg» – med uttalelse av «e» og «g», fremfor «æ» og «j» – blir alt for «fint». Det kan derfor, basert på egen erfaring, virke til at Mæhlum og Røynelands observasjon er helt korrekt: utvanningen av lokaldialektene oppfattes av mange som et «språklig forfall» (Mæhlum & Røyneland 2023: 125).
Det er altså ikke bare jeg som opplever dette «problemet» i språket. Generelt har det skjedd en utvikling mot bymål i Norge i flere lokalsamfunn og distrikter (Også kalt «dialektnivellering», som beskrevet i Mæhlum & Røyneland 2023: 126ff).
Er dette et problem for norsk språkkultur? Jeg vet ikke, men kan bare stadfeste at denne overgangen i hvert fall har blitt tilfelle for min egen del.
Litteratur:
Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet: innføring i norske dialekter (2. utg.). Cappelen Damm Akademisk.
Dialekter på Hadeland. (21. juli, 2021). I Store Norske Leksikon. https://snl.no/dialekter_p%C3%A5_Hadeland
Hvis en tenker grundig over det, kan en diskutere hvor greit det er å stemple hverandre som representanter for såkalt ‘forfall’. Riktignok er det høyst forståelig at folk misliker at sin lokale dialekt mister det gamle særpreget, men å omtale andre folks atferd som forfall er egentlig ganske kraftig kost, som kanskje bør reserverers til andre, mer problematiske gjøremål. Reint objektivt er det ett fett om en sier /ælj/ eller /elg/, men det er sjølsagt lov å være nostalgisk, bare det medfølger en viss høflighet. Mener nå jeg!
Ja, det er jeg helt enig i!