Sørlandsk utgjør det minste av de tre vestnorske dialektområdene, men er likevel det området hvor dialektforskjellene internt er aller størst – da med kystområdene og innlandet som to ytterpunkter. E-ending i infinitiv og svake hunkjønnsord er karakteristiske kjennetegn for hele området, mens de to dialektsærpregene skarre-r og bløte konsonanter blir brukt i store deler av området (Mæghlum & Røyneland, 2012, s. 101). De bløte konsonantene er mest utbredt langs kysten og er antakeligvis det aller mest karakteristiske dialekttrekket på Sørlandet.
Bløte konsonanter handler i korte trekk om at det skjer en «oppmykning» av konsonantene i talemålet, primært etter lange vokaler, men i noen tilfeller kan fenomenet forekomme også etter korte vokaler (Mæghlum & Røyneland, 2012, s. 101). Som sørlandsgutt, oppvokst langs kysten, har de bløte konsonantene alltid vært et naturlig særpreg ved mitt talemål. Derfor er det interessant, og nesten litt trist, å lese at dette særtrekket ved dialekten er i ferd med å forsvinne. Særlig i urbane strøk går utviklingen fort og b, d og g erstattes av p, t og k.
Denne utviklingen, hvor de bløte konsonantene forsvinner, er en utvikling jeg gjerne kan kjenne igjen i eget talemål etter å ha bodd flere år i innlandet. Der jeg tidligere sa ta:be, bå:d og ta:g som den største selvfølge, hender det nå at jeg tar meg selv i å heller si ta:pe, bå:t og ta:k.
Referanser
Mæghlum, B., & Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet. CAPPELEN DAMM.
Jeg er helt enig med bløte konsonanter handler i korte trekk om at det skjer en « oppmykning» av konsonantene i talemålet, primært etter lange vokaler. Særlig i urbane strøk går utviklingen fort og b, d og g erstattes av p, t, og k i Sørlandet. Jeg erfarte det slik.
Etter at jeg var ferdig med norskopplæring i Mandal, gikk jeg på videregående skole i Kristiansand. På skolen fikk jeg mye hjelp fra ei jente i klassen. Hun bodde nær Kristiansand. En gang bestemte vi oss for å reise til Danmark i helga. « Både du og e tar bussen te Kristiansand busstasjon og tar båden til Danmark». Sa hun. Jeg trodde at jeg forsto godt nok.
På lørdag ventet jeg på henne på busstasjon, men så henne ikke. Etter en stund ringte jeg « Hvor er du nå? Jeg har ventet på deg lenge på busstasjon». «På busstasjon? Nei. Vi skal ta båden te Danmark». svarte jenta. « Ta båden»? Spørte jeg. «Ja. Colorline!» sa hun. « Colorline? Mener du båten?» spørte jeg igjen. « Ja. Helt riktig». Sa jenta. « ok. Forstår nå» svarte jeg og løpte til Colorline med en gang og traff henne.
Veldig interessant. Jeg er selv fra Sørlandet, nærmere bestemt Lillesand, og har opplevd at de »bløde» konsonantene sakte, men sikkert forsvinner hos min generasjon. Jeg liker at du velger å skrive om dette. Det er mange som bare godtar at dette skjer, selv om det er litt trist å se at utviklingen av dette typiske trekket ved sørlandsk dialekten sakte forsvinner.
Ja, blaute konsonantar kjempar opplagt i motvind no om dagen, og mange vaksne og eldre sørlendingar er vel lite glade for dette. Men så er det heller ikkje så merkeleg at det skjer, for trekket er for det første avvikande i nasjonal samanheng; me som nyttar det, er vel helst ein minoritet. Vidare er det ikke så enkelt, for ein må lære det ord for ord. Til dømes er det hard konsonant i ordet ‘rute’ når det er tale om ei bussrute og liknande, medan det er blaut konsonant når me taler om ei ‘vindusrude’. Med andre ord er ei form som ‘rudebilstasjonen’ neppe særleg vanleg, men heller noko som er eigna for overdriving og parodiering. Men tenk, når sørlandsborna kjem saman i barnehagen, då blir det ikkje lett å lære dette leniseringssystemet, for der møter dei born som berre brukar harde konsonantar, kanskje fordi foreldra gjer det, og i denne ‘språkforvirringa‘ er det lettare å gripe til dei harde, som i det minste førekjem på meir konsekvent måte, til dømes i bokmålet og i austlandsken.