Av og til merker man at man varierer hva slags trekk en bruker i språket, og snakker annerledes med folk. Grunnen er ikke alltid nødvendigvis åpenbar. Ei heller det at man gjør det (Hannaas 1999, i Mæhlum et al, 2008, s. 141).
«Registervariasjon» er betegnelsen for hvordan talespråket varierer ut ifra den den sosiale situasjonen en befinner seg i. Særlig er dette aktuelt i sammenheng med hvor formell en oppfatter ens nåværende situasjon å være (Mæhlum, et al, 2008, s. 135).
Når snakker med moren min, snakker jeg mer som henne enn jeg gjør ellers, med andre endinger i bestemt entall [syk:æɳ] og nasal retrofleks. Når jeg er på universitetet, og jeg møter noen som snakker pent vestkant-mål, bruker jeg oftere enn ikke -en-endelser i bestemt, entall [syk:elen]. Slike variasjoner i dialekt kan sammenfalle med geolekt, (her) sosiolekt eller ideolekt.
En mulig forklaring på hvorfor jeg – og man – legger om (eller viser variasjon i register), er at språket kan brukes for å markere hva slags sosial status en ønsker seg (Mæhlum, et al, 2008, s. 131). Det er ikke u-intuitivt at det kan være forskjeller i hva slags status en ønsker å markere i en formell setting, til forskjell for en privat setting.
Dessuten, kan man akkommodere eller divergere – altså tilpasse seg eller skape avstand fra en man er i samtale med. Det kan handle om funksjon og om estetikk (Mæhlum et al, 2008, s. 138). Når jeg snakker med arendalitter, kan det være jeg legger om, men da gjerne hvis jeg skal si noe gøy. Pragmatikken er kanskje da vel så viktig som estetikken, da det jeg bruker språket (jf. J.L. Austins How to do Things with Words) for å være gøyal.
Nok en mulig forklaring på intra-individuelle (Mæhlum & Røyneland, 2012, s. 20) forskjeller (som viser til forskjeller i og ikke mellom individer), det er at man tar i bruk det Basil Bernstein (1972, 1976 i Mæhlum et al, 2008, s. 139) omtaler som avgrensa og utvida koder. «Avgrensa koder» refererer til uformelle situasjoner. «Utvida koder» referer til formelle, blant annet med «uvanlege adverb og konjunksjoner» (Mæhlum et al, 2008, s. 139). Det kan godt være at jeg finner på å stille et spørsmål om «hvorledes» til en medstudent – men ikke til mamma.
Litteratur:
- Austin, J. L. (1962). How to do Things with Words. Oxford University Press.
- Mæhlum, B., Akselberg, G., Røynesland, U. & Sandøy, H. (2008). Språkmøte – Innføring i sosiolingvistikk. (2. utg.). Cappelen Damm AS.
- Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm akademisk.
Du skriver blant annet om pragmatikken som viktig for de språkvalga vi tar, og ja, det handler ikke bare om hvem vi snakker med og om statusforholdet mellom talemålsvarietetene våre, men også om de konkrete situasjonene. altså hva vi snakker om, den konkrete settinga og så videre. Eksemplet “hvorledes” illustrerer noen av dette. Det er mye psykologi i dette, og siden vi ikke er kliss like, reagerer vi også på ulike måter i møte med andre dialekter. En måte er å ‘konvergere’, dvs. at vi legger oss nærmere den andres måte å snakke på, enten det ligger statusforhold bak og/eller vi bare ville være imøtekommende. Andre er kanskje mer trassige og holder på det de oppfatter som eget talemål, eller kanskje overdriver de det litt, enten det er bevisst eller ubevisst. Da snakker vi om å ‘divergere’. Når vi ser hvordan det går med dialektene, er nok konvergering det vanligste blant folk.
Her synes jeg du treffer veldig fint på dette med intra-individuelle forskjeller. Jeg merker også at jeg gjør det samme som du sier med andre medstudenter og andre ansatte jeg snakker med, men jeg kunne aldri gjort det med elevene mine! Sånne ord som «hvorledes» kan man ikke alltid anta at de en snakker med forventer å høre og da blir det fort mye «hæ?» og «hva sa du?» som bryter opp samtalen. De endringene vi gjør med vår egen språkbruk i forskjellige situasjoner er virkelig et spennende tema, spesielt når det er så vanskelig å være bevisst på det selv.
Etter å ha lest hva du skriver, Rune, tenker jeg selv at jeg gjerne kunne brukt noen flere ord til å beskrive hva det å konvergere og divergere innebærer i min egen tekst. Det slo meg at kanskje effekten både kontekster og uttrykksformer ytringer kan ha burde vært reflektert i tittelen på innlegget mitt. Nå står det jo «…det vi sier», kanskje «hva måten vi sier noe på…» hadde vært mer presist.
Det er interessant å tenke på hvordan individuell psykologi henger sammen med språk. Personlig, tipper jeg at de som scorer lavt på føyelighet sjeldnere akkommoderer, men kanskje er ikke denne faktoren noe som favner om språklige variasjoner.
Martery: Jeg er enig, det er et veldig spennende tema! Det er interessant at du påpeker nettopp det at vi tilpasser oss mottaker for å gjøre vårt budskap forståelig. Det er vel i grunn snakk om effektiv kommunikasjon.
I tillegg til at det kan være vanskelig å legge merke til egne språkvariasjoner, har jeg merket at når jeg først er blitt oppmerksom dem, kan det være vanskelig å slutte å tenke på. «Hvorfor la jeg om nå? Var det et uttrykk for min oppfatning av status?». Heldigvis, kan man jo også tenke at det er uttrykk for nettopp å «bare» ønske å kommunisere klart, slik du unngår «hvorledes» med elevene dine.
Takk for kommentarene!
Dette var en interresant lesning, tusen takk! Selv er dette noe jeg interesserer meg veldig for!
Jeg merker selv på mitt og de rundt meg sitt språk at det kan variere i stor eller liten grad avhengig av hvem vi snakker med. Om det er en venninne fra Sørlandet som snakker likere meg i en samtale mellom oss og tykt sørlandsk sammen med sine foreldre, eller om det er meg og familie som påvirker hverandre både bredere og penere – så er dette noe jeg ser på som en tydelig tendens i mitt liv og mine omgangskretser. Interessant å trekke inn psykologi-perspektivet også, vi blir alle påvirket!