Sunnmøring i sør: når dialekten endrer seg

Å flytte fra Sunnmøre til Kristiansand skulle ikke endre måten jeg snakker på. Jeg var bestemt på at dialekten min ikke skulle endre seg. For meg har det alltid vært uaktuelt å «legge om». Likevel har jeg oppdaget noe litt frustrerende: dialekten min endrer seg, selv om jeg tviholder i den!

Når jeg drar hjem til min familie er det min søster som alltids påpeker om jeg sier noe «rart». Eksempelvis har jeg fått et østnorsk preg på ordet «Oslo». Dette kan forklares gjennom det vi i språkforskningen kaller høytone- og lavtone-dialekter. Vestlandsdialekter, som sunnmørsk, har ofte det vi kaller høytone, der tonegangen stiger tidlig i ordet. Østnorske dialekter har derimot lavtone, der tonegangen utvikler seg annerledes, ofte med en tydeligere kontrast mellom trykkstavingene. Dette påvirker hvordan ord som «Oslo» blir uttalt, og det er nettopp slike små toneforskjeller søsteren min har lagt merke til.  (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 41).

Her blir det relevant å trekke inn perspektivet til Anders Steinholt. Han peker på at språkforskningen lenge var mest opptatt av det «statiske» og «ekte» ved dialekter, mens endringene og det dynamiske fikk mindre oppmerksomhet. Steinholt var en av de som ble banebrytende i utforskningen av nettopp de dynamiske sidene ved dialektsituasjonen i Norge ((Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 124). Min egen erfaring viser til hvor viktig dette dynamiske faktisk er. Dialekter er ikke fastlåst, men den blir påvirket av omgivelsene våre.

Et tydelig eksempel på dialektforskjeller er ordvalg. Jeg har flere ganger opplevd at ord som «gangsperre» ikke blir forstått i det hele tatt. For meg er det et naturlig ord for å være stiv og sår i musklene, men her på sørlandet må jeg heller bruke «støl» eller «lemster» for å bli forstått. Samtidig ønsker jeg å holde fast ved mitt eget ordforråd. Jeg ser heller på dette som en mulighet for gjensidig språklæring, der vi kan lære av hverandres dialekter.

Litteraturliste

Förstår du mig?

Sist jeg var i Sverige, tok jeg toget til Stockholm med en venn. Jeg klarte naturligvis å rote til billettbestillingen, og vi fikk seter på to forskjellige rader. Likevel tok vi sjansen på å sitte ved siden av hverandre.

Det gikk en stund før noen kom og spurte om setet. Vedkommende begynte på svensk, men var rask med å slå om til engelsk da jeg svarte på norsk. Det overrasket meg fordi jeg følte at jeg ikke hadde sagt noe som var vanskelig å forstå. Til tross for det bestemte jeg meg for å gjøre talemålet mitt litt mer spiselig for svenske ører, i hvert fall til jeg var hjemme igjen.

Lite visste jeg at dette hadde et navn: intraindividuell variasjon. Norsk og svensk – og dansk – utgjør et dialektkontinuum. Det vil si at vi stort sett kan forstå hverandre på tvers av landegrenser (Neteland & Opsahl, 2025). I tillegg kan vi endre språkbruket vårt for å øke sannsynligheten for gjensidig forståelse. Da henter vi kunnskaper om hverandres språk og anvender dem kontekstuelt (Mæhlum & Røyneland, 2025, s 21).

Norsk og svensk er, som vi vet, veldig nært beslektede språk. Vi deler mer enn 90% av de samme ordene, og halvparten av disse uttales likt selv om bøyingen kan være noe annerledes (Mårtenson & Fjeldstad, 1998, s. 101).

Derfor er det underlig at vi kun støtte på flere kommunikasjonsproblemer jo lenger vi var der. Jeg tror knapt jeg kan huske én meningsfull samtale som ikke endte på engelsk. Etter hvert sluttet vi bare å prøve å snakke norsk.

Det viser seg at dette slett ikke var et særtilfelle. Ifølge en undersøkelse gjort av Øivind Maurud, forstår svensker dobbelt så lite av muntlig norsk som nordmenn forstår av muntlig svensk (Søgård, 2008, s. 20). Det tyder på at den gjensidige forståelsen kanskje ikke er så gjensidig som en skulle tro. Da blir det bare naturlig å slå om til et språk begge parter kan forstå uten problem.

Litteratur
⋆ Neteland, R. & Opsahl, T. (2025, 12. juli). Dialekt. I E. Bolstad (red.), Store norske leksikon. https://snl.no/.versionview/2926776
⋆ Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2025). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter (2. utg.). Cappelen Damm.
⋆ Mårtenson, P. & Fjeldstad, A. (1998). Svenska för norrmän (2. utg.). Gyldendal. https://www.nb.no/items/fc0852886c9d66c0d95c86a753e799e5?page=101
⋆ Søgård, B. (2008). Interskandinavisk språkforståelse: En eksempelstudie fra yrkesopplæring i et skandinavisk reiseselskap [Masteroppgave, Universitetet i Oslo]. Nasjonalt vitenarkiv. https://nva.sikt.no/registration/019c94fa9814-f5a56829-cee4-4c23-981d-2aad826f19a9

Tabu med Dialekt

Hvorfor skal alle snakke helt likt? Hvorfor er det «in» å snakke pent slik som de snakker i Oslo? Dialektene dør sakte, men sikkert ut fordi unge synes det er «tabu» å snakke på dialekt.

Jeg har lagt merke til at det har begynt å bli flaut å snakke på sin egen dialekt. Disse tendensene har jeg lagt merke til fra Hallingdal der jeg vokste opp, men også her på Sørlandet hvor jeg studerer. Det begynner å være flaut å bruke dialektord. Dialektord som «e» og «me» og sånne kule ord som «skripaladd» blir byttet ut med «jeg» og «meg» og «bortskjemt». Det virker som at målet for mange unge er å være minst mulig unik. Til og med den tjukke L-en blir byttet ut med tynn L.

Disse talemålsendringene er typiske trekk for dialektnivellering. ««[…] språktrekk som har ei meir geografisk utbreiing, eller som av ein eller annan grunn blir oppfatta som utprega, avstikkande eller «breie», har ein tendens til å bli erstatta av variantar med eit vidare regionalt eller nasjonalt bruksområde» (Mæhlum og Røyneland 2012, s. 126). (Mæhlum og Røyneland 2012, s. 126) De lokale språktrekkene forsvinner og blir byttet ut med bymål.

Talemålet endrer seg, og dialektene dør ut. Dialektnivellering er noe som kommer til å fortsette fremover i tid også. Så igjen spør jeg, hvorfor skal alle snakke likt?

Kilder

Mæhlum, Brit; Unn Røyneland (1967-), 2. utg., [Oslo], Cappelen Damm akademisk, 2023

Sørlandsdialekten mellom vest og øst.

Har du noen gang lagt merke til at mange sørlendinger ikke ruller på r- en? Eller at de heller ikke bruker tjukk l, slik mange andre nordmenn gjør?

Sørlandsdialektene, som brukes i Agder- regionen, er på mange måter dialekter som befinner seg mellom vestnorsk og østnorsk.

Ifølge (Mæhlum & Røyneland 2023) kan norske dialekter deles inn i fire hovedgrupper : østnorsk, vestnorsk, trøndersk og nordnorsk. Inndelingen bygger på trekk som jamvekt, apokope, tjukk l og høy eller lavtone. Vestnorske dialekter mangler vanligvis jamvekt, apokope og tjukk l, mens østnorske dialekter ofte har jamvekt, tjukk l og lavtone.

Sørlandsdialekten, med Kristiansand og Arendal som viktige bymål har flere felles trekk med vestnorsk. Det mangler blant annet jamvekt, tjukk l og apokope. Samtidig har dialekten noen tydelige særtrekk som gjør at den er ekstra interessant.

Et av de mest kjente er skarre-r, som mange knytter opp mot sørlandske kyst dialekter. Ifølge (Gunleifsen, 2026) var kristiansandere tidlig ute med skarre-r i Norge. Skarre-r lyden har også spredd seg langs kysten og hoppet fra by til by, blant annet til Stavanger og Bergen.

Når jeg tenker over det, er det egentlig ganske fascinerende hvordan språket vårt formes av både historie og geografi. Neste gang du hører noen skarre på r-en, kan du tenke på at det ligger flere hundre år med språkutvikling bak akkurat den uttalen.

Litteraturliste:

Gunleifsen, E. (2026). Sosiolingvistikk: talemålsendring I [Forelesning i emnet NO-167: Mangfold og variasjon i norsk og nordisk]. Universitetet i Agder.

Mæhlum, B., & Røyneland, U. (2023) Det norske dialektlandskapet (5.utg.). Cappelen Damm Akademisk.

Ingen dialekt og forvirret

Jeg er født i Oslo og bodde på Manglerud i 4 år før vi flyttet til Lillestrøm. Jeg har vokst opp med Lillestrøm dialekt nesten hele livet, men likevel skjenner jeg på en dialektforvirring. Min mor er fra Oslo Øst, men har ikke hennes dialekt heller. Får høre ofte at jeg har hverken noen av dialektene. Ifølge teorien om språklig variasjon kan mennesker tilpasse språket sitt etter situasjon, også kalt kodeskifte. Dette kan føre til dialektforvirring, særlig hos unge mennesker som påvirkes av skole, venner og sosiale medier. For eksempel kan en person som flytter til en ny landsdel, gradvis endre dialekten sin for å passe inn sosialt.

Dialektforvirring er et fenomen som oppstår når en person blander trekk fra ulike dialekter eller opplever usikkerhet rundt egen språkbruk. I Norge er dette særlig relevant på grunn av det store dialektmangfoldet, slik det blir beskrevet i Det norske dialektlandskapet. I motsetning til mange andre land har Norge ingen fast standard for talemål, noe som gjør at dialekter står sterkt i samfunnet.

Dialektforvirring trenger likevel ikke å være negativt. Det kan også sees på som en ressurs som viser språklig fleksibilitet og evne til tilpasning. Samtidig kan det føre til at noen føler at de mister en del av sin språklige identitet. Jeg skulle på mange måter ønske å ha en spesifikk dialekt for føler jeg står i midten av alt.

Avslutningsvis kan dialektforvirring forstås som et naturlig resultat av det norske dialektmangfoldet, der språk, identitet og samfunn henger tett sammen.

Kildeliste

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2025). Det norske dialektlandskapet. Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm Akademisk

Orden på remedier, tekking av ved og andre viktige ting

Ja, nå lurer du nok på hva remedier og tekking betyr, og du er nok ikke den eneste.

I en stadig strøm av nyord kan jeg iblant lengte meg tilbake i tid. Jeg kan se på eldre fjernsynssendinger, bla i en eldre bok, og betrakte språket som den gang var. Tekster og samtaler fra en svunnen tid kan gi innblikk i hvordan språket var knyttet til liv, miljø og sjanger. Ordene er der fremdeles, men de brukes ikke så ofte.

Googling, gaming, KI, energidrikk, robotstøvsuger og podkaster har tatt mye av fokuset bort fra tekking av vinterved og fra å rydde i alle remediene som trengs for å hogge denne veden. Om det brukes ved, ja så kjøpes trolig den. Og om vi hogger veden selv så bruker de færreste substantivet remedie dersom det letes etter et verktøy for å bytte sagkjede på motorsaga.

Hvordan språket endrer seg over tid er å se på språket i et diakront perspektiv. Brit Mæhlum og Unn Røyneland forklarer hvordan den norske bonden tidligere var en bærende figur i den nasjonale kultusen, og at man i denne karakteren kunne etterspore det typiske norske (Mæhlum & Røyneland, 2025, s. 17). Hva er så det typisk norske i dag (2026)?

Teknologisk utvikling og medier påvirker oss og språket vi bruker. Men når vi skal legge vanntette plater oppå et velstablet vedlag eller kanskje ei hytte en lys vårkveld, mens fuglene synger i lia, er det greit å ha noen ord for det også. Det er jo godt å vite at veden er godt tekket når vi grunner på hva som kjennetegner det norske språket i dag.

Kildeliste:

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2025). Det norske dialektlandskapet. Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm Akademisk

«remedie». I: Bokmålsordboka. Språkrådet og Universitetet i Bergen.  <https://ordbokene.no/bm/48070>  (hentet 22.03.2026).

«tekke». I: Bokmålsordboka. Språkrådet og Universitetet i Bergen.  <https://ordbokene.no/bm/60093>  (hentet 22.03.2026).

Når nordmenn bytter til engelsk

Jeg er en utenlandsk student som lærer norsk på nivå B1. Jeg har ofte opplevd noe som jeg synes er litt frustrerende. Når jeg prøver å snakke norsk med nordmenn, bytter de veldig raskt til engelsk selv om jeg svarer på norsk.

En situasjon jeg husker godt, var da jeg satt i en taxi. Sjåføren hilste på norsk, og jeg svarte også på norsk. Likevel begynte han nesten med en gang å snakke engelsk og spurte om jeg skulle til flyplassen. Jeg svarte på norsk, men han fortsatte på engelsk. Senere spurte han: «Do you want to pay with card?», mens jeg fortsatt svarte på norsk. Det føltes litt merkelig, fordi vi egentlig forsto hverandre.

Dette fenomenet kan forklares gjennom «the ideology of nativeness» (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 149). Selv om mitt ordforråd i taksien var korrekt, markerer aksenten at jeg ikke er en innfødt førstespråksbruker, og språket mitt blir dermed sett på som «avvikende» fra normen. Sjåføren bytter til engelsk, noe som underbevisst følger ideologien og skaper et skille mellom «Oss» og «Dem» (s. 150), der jeg plasseres som en «fremmed» istedenfor som en deltaker i et norskspråklig fellesskap. Som andrespråksbruker har jeg heller ikke en fast dialektidentitet; jeg plukker tilfeldigvis opp språktrekk uten alltid å vite deres dialekttilhørighet (s. 153), noe som ytterligere forsterker følelsen av å være utenfor normen.

Det er kanskje naturlig at nordmenn ønsker å være hjelpsomme, men for oss som lærer språket, føles det som en tapt mulighet. Vi trenger å bli møtt med tålmodighet for å utvikle vår egen språklige stemme.

Litteraturliste:

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter (2. utg.). Cappelen Damm Akademisk.

Aksenten snakker før meg

Jeg er ikke født og oppvokst i Norge, men i Polen, og har derfor heller ingen norsk dialekt. Likevel snakker jeg norsk med en tydelig polsk aksent, og det er noe jeg har blitt mer bevisst på over tid. En gang snakket jeg norsk med en person som plutselig begynte å svare meg på engelsk, selv om jeg hadde snakket norsk hele tiden. Det virket som om aksenten min gjorde at hun automatisk antok at jeg ikke kunne språket godt nok.

Det som gjør dette ekstra interessant for meg, er at jeg opplever en forskjell sammenlignet med Polen. Der blir det ofte sett på som positivt eller til og med litt sjarmerende når noen snakker polsk med aksent, fordi det viser jo at de prøver å lære språket. Derfor føles det litt overraskende at aksent i noen sammenhenger kan bli oppfattet mer negativt.

Denne opplevelsen fikk meg til å reflektere over hvordan språk og særlig aksent blir oppfattet. I Det norske dialektlandskapet  (Mæhlum og Røyneland, 2023) blir det pekt på at språklig variasjon ikke bare handler om geografi, men også om sosiale faktorer. Dette gjelder også etnolekter, som ofte oppstår i flerkulturelle miljøer og kan bli vurdert negativt nettopp fordi de bryter med det som oppfattes som «normalt».

Mæhlum og Røyneland (2023, s. 149) skriver også om lignende erfaringer som ble beskrevet i boka Jeg er ikke polakken din, der forfatteren viser hvordan aksent og språklig bakgrunn kan føre til fordommer i møte med andre. 

Dette får meg til å stille et spørsmål: Hvorfor blir noen måter å snakke på sett som mindre verdifulle enn andre? Kanskje det viktigste ikke er hvor «ren» en variant er, men hvilken funksjon den har for dem som bruker den? Bør aksent ha noe å si for hvordan vi vurderer andre?

Litteraturliste:

Mæhlum, B., Røyneland, U. (2023), Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter (2. utg.). Cappelen Damm Akademisk

«Ungdomstalemålet»

Jeg hører ofte folk erge seg over «ungdommen nå til dags» (en generasjon mennesker som overgår tid og rom) og hvordan de ikke evner å prate sin lokale dialekt. Man trenger som regel ikke å se lengre enn sine egne familiemedlemmer i den alderskategorien. Språkføringa preges ofte av østnorske trekk, og lite bruk av lokale særtrekk (for eksempel mangel på lenisering i Kristiansand).

Min hypotese er at dette skyldes det sosiale presset ungdom opplever. Som Mæhlum et al. (2008) trekker fram, kan man se tendenser til at mennesker som opplever sosial usikkerhet, ofte vil kompensere med å adaptere språket sitt (Mæhlum et al., 2008, s. 131). Siden ungdomsårene preges av mye sosialt press, synes jeg det virker naturlig å se det som et resultat av at de kontiunerlig søker innpass. Da tar de i bruk blant annet språkføring som verktøy. Østlandsmål, og da kanskje spesielt Oslo, har tradisjonelt blitt sett på som prestisje, og vil derfor være et logisk sted å dra inspirasjon fra. Mange av ungdommene har nok også idoler de ser opp til, og svært mange influensere har østnorske trekk i sitt talemål.

For å ta meg selv som eksempel flyttet jeg til Vennesla da jeg var rundt 10 år. Allerede da gjorde jeg det samme. Bare i stedet for å bytte til Oslo-dialekt, tviholdt jeg på Kristiansand-dialekta. Antakelig anså jeg det som høyere prestisje, og ville prøve å holde meg unna en dialekt jeg anså som mindre prestisjetung.

Litteraturliste:
Mæhlum, B., Akselberg, G., Røyneland, U., Sandøy, H. (2008). Språkmøte. Cappelen Damm.

Dialekt, identitet og misforståelser

Jeg er fra Tvedestrand, men blir ofte oppfattet som en person fra Oslo. I utgangspunktet er det kanskje ikke et stort problem, men jeg kjenner likevel på en viss frustrasjon. Jeg snakker en variant av østnorsk som mange automatisk forbinder med hovedstaden. Dette viser hvordan forestillinger om dialekter ikke alltid stemmer overens med virkeligheten. Selv om talemålet mitt har tydelige østnorske trekk, bruker jeg også dialektale ord som skiller seg ut.

Dialekt er en viktig del av identiteten, og kan uttrykke både tilhørighet og bakgrunn. Min erfaring er likevel at dialekter ofte blir forenklet. Når noen hører østnorske trekk, antar de automatisk at personen er fra Oslo, til tross for at Østlandet rommer stor språklig variasjon. Slike antakelser kan føre til at nyanser og identiteter blir visket ut, selv om isoglosser (språklige grenser) i virkeligheten er langt mer komplekse enn som så (Mæhlum & Røyneland, 2021, s. 20).

Min erfaring viser også hvordan språket varierer både mellom og innenfor individer. Begrepet intraindividuell variasjon beskriver dette godt. Jeg tilpasser ofte hvordan jeg snakker ut fra hvilken situasjon jeg er i, og hvem jeg snakker med. For eksempel endrer dialekten min seg i stor grad når jeg er hjemme hos familien (Mæhlum & Røyneland, 2021, s. 20).

Jeg er i tillegg tvilling, og mange forventer at vi skal snakke likt. I virkeligheten er det store forskjeller i dialekten vår. Han blir ofte beskrevet som «en som snakker dialekt», mens jeg får forblir «Oslo». Det kan jeg til en viss grad forstå, siden han snakker det vi kan kalle «kav Tvedestrand». Likevel snakker vi begge dialekt – bare på ulike måter.

Min erfaring viser at dialekt ikke er noe entydig, men noe som formes av både sted, miljø og identitet.

Litteraturliste 

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2021). Det norske dialektlandskapet. Innføring i studiet av dialekter. (1. utg.). Cappelen Damm.