«I hele det Sørvestlandske området ender infinitiver og svake hunkjønnsord på – a (å koma, ei jenta). Dette trekket skiller sørvestlandsk fra de andre vestlandske målområdene» (Mæhlum & Røyneland, 2021, s. 97). Dette er nokk noe av det de fleste som jeg møter kan komme til å tenke over når det gjelder Rogalandsdialekten, men jeg har lyst å vise dere noen trekk og ord som dere sikkert aldri har hørt om før, med mindre dere er fra Rogaland.

Gjennom hele oppveksten har jeg aldri tenkt over de store forskjellene vi har på dialekter her i Norge. Ikke bare er dialektene forskjellig, men vi finner oss selv i å tale selvlagde ord, rett og slett ord som har blitt til i en kultur, eller rettere sagt en kommune. Plutselig en dag ringte på døren hjemme hos meg, som det ofte gjorde før smart telefonene kom på banen, «hålle du» spør kompisen min som står ved dørå. «Ja det kan eg». «Hålle du?», tenke vel du nå, jo dette utsagnet betyr noe så godt som «vil du finna på noge». Den setningen ble brukt igjennom heile oppveksten min, og det var forkortelsen vi brukte som slagord for å spør hverandre om å henge ut sammen. Det er litt spennende å se på de spesielle ordene som vi i Sandnes har brukt gjennom tidene, som kanskje er fremmede ovenfor de andre beboerne rundt om i Norge.

 Jeg vil prøve å presentere dere for noen av de ordene vi i Sandens ofte bruker, og presentere de for leserne her i bloggen. Jeg vil også prøve å se om det finnes et svar på hvorfor ulike kommuner i Norge danner nye ord. La oss se. «Grævla tåssjen» betyr «dum eller tullete» «Bodda» = «bunken» «Bisletud» = «sladrehank» «Biringe» = «dårlig, ekkel» Ovenfor ser du noen av de få variantene vi i sandnes har laget oss for de ulike ordene, og hvorvidt de kan høres helt fremmed ut for deg, så er det slike ord jeg har brukt og bruker i hverdagen. Men hvorfor har vi i Sandnes brukt slike ord som dette?

Jeg tror at utviklingen av egne ord dannes ved flere faktorer. Gjennom sosiale grupper og identitet, der gjenger fra samme kommune samles i sosiale settinger og danner egne ord, som starter fra ingenting, men blir etablert og dannet gjennom å gi enkelte utrykk en egen handling for å skape identitet ovenfor dialekten sin. Det kan kanskje stamme fra gammelt av og være ord som har gått i generasjoner. Import og handel i det bestemte området kan ha blitt påvirket av utenlandske ord, som har festet seg hos lokal befolkningen. Humor og kreativitet kan absolutt være en årsak, der igjen sosiale settinger påvirker den dialekten man tilhører for å skape nye «morsomme» ord.

Litteraturliste

Mæhlum, B., & Røyneland, U. (2021). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm Akademisk.

Til forskjell fra flesteparten av mine klassekamerater på videregående, var dialekter og variasjoner i det norske språket aldri et emne som fanget meg i norskfaget. Jeg så derfor litt mørkt dette emnets innhold. Jeg fikk meg derimot en positiv overraskelse da jeg begynte å lese om intraindividuelle variasjoner ettersom jeg plutselig følte at dette ga meg en god forklaring på et fenomen som opptrådde da jeg var barn.

Jeg har bodd hele livet mitt i Kristiansand, og har vokst opp i en familie hvor hele min fars side har sørlandsdialekt, mens alle på min mors side er nordlendinger og snakker deretter. Jeg har selv, og har alltid hatt, sørlandsdialekt med de karakteristiske trekkene skarre-r, «blaude» konsonanter, og jeg erstatter trykklette -e-endelser med -år (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 101). Ettersom at min mor er fra Troms, ble påska og somrene som regel tilbrakt i Nord-Norge. På disse feriene erfarte jeg alltid flere tilfeller hvor jeg ikke ble forstått når jeg snakket dialekten min. Dette gjorde at jeg startet med å modulere sørlandsdialekten min når vi var på ferie, slik at jeg tok inn flere nordnorske ord i mitt vokabular. Jeg husker at jeg for eksempel erstattet personlige pronomen som «æ» og «dere» med «æg» og «dokke», og brukte konsekvent ord som «dæsse» for «ronse», og «sile» for «rutsje». Jeg måtte unngå å bruke «nehei?» som erstatning for «er det sant?» da dette ofte førte til misforståelser da familien i nord tolket det som at jeg ikke trodde på dem, eller ønsket å kverulere.

Mæhlum & Røyneland (2023, s. 21) definerer intraindividuelle variasjoner som individets anlegg til å tilpasse språket sitt avhengig av situasjon og samtalepartner. Dette henger sammen med menneskets behov for sosial tilhørighet, og ble i mitt tilfelle som eksemplifisert i avsnittet over, en god forklaring på hvorfor jeg modulerte språket hver gang vi var i nord. Jeg hadde behov for å bli forstått da dette er en viktig forutsetning for å føle tilhørighet.

Litteraturliste:

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter, (2.utgave), Cappelen Damm Akademisk

Etter å ha jobbet med særskilt norskundervisning for innvandrere, har jeg blitt observant på utfordringene ved å lære seg norsk i det varierte dialektlandskapet vårt. Jeg har dermed blitt svært oppmerksom på hvor utfordrende det kan være for minoritetsspråklige elever og studenter når de forsøker å lære seg norsk. Å skulle navigere mellom de ulike dialektene kan virke forvirrende. I tillegg til at norsk låner ord fra både engelsk og andre språk (Mæhlum og Røyneland, 2012, s. 126-127).

Selv har jeg sørlandsdialekt og jeg har blitt bevisst på å snakke mer tydelig og mer østlandslignende slik at det skal være enklere for elevene å forstå. Dermed vil måten jeg uttaler ord på være mer likt bokmål, nemlig akkurat slik det skrives. Min opplevelse er at minoritetsspråklige elever ofte har utfordringer med vokaler og at dette forvirres i møte med en rekke ulike dialekter. Mange innvandrere er også vant med et helt annet alfabet og bruker ikke de samme lydene slik vi gjør. Dermed kan slik vi uttaler ordet «venner» bli til «vennår» på sørlandsk og «venna» på dialekter i nord.

I tillegg er det ikke bare utfordringer med vokaler, tonefall og uttale, men også hvordan ord og uttrykk direkte oversettes. Språket vårt er mer eller mindre også kulturelt betinget og det er mange direkte oversettelser som ikke lar seg gjøre. Som lærer har jeg erfart at forvirring av ulike dialekter, i kombinasjonen med låneord fra både engelsk og andre utenlandske språk kan gjøre navigeringen noe mer utfordrende. Samtidig som det norske språket blir enda mer komplekst og tilegner seg nye ord og uttrykk fra andre land enn bare engelsk. Som sørlending blir jeg selv dialektforvirret i møte med min familie fra Østlandet. Jeg får virkelig høre hvor «pent» jeg har begynt å snakke etter å returnere tilbake til bygda uten å selv være bevisst på dette.

Med andre ord kan det norske dialektlandskapet være forvirrende både for dem med norsk som morsmål og for dem med norsk som andrespråk.  

Mæhlum, Britt og Unn Røyneland (2012). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter (1. Utgave). Cappelen Damm AS. 

«Oppi dalom» er et uttrykk jeg alltid har synes er skikkelig festlig. Jeg trodde lenge i mitt naive sinn at dette var en parodisk bygdemålsform av flertall. Mens det for så vidt er sant at det er en flertallsform, er det ikke det fullstendige bildet. Det er nemlig dativsform! Dativ er en av de morfologiske kasusene som fortsatt finnes i noen norske dialekter. Geografisk sett er dativ representert ved ganske mange kvadratkilometer. Helt fra nord på Østlandet, opp til grensa til Nord-Norge og vest til nord for Bergen. I tillegg har vi en liten dativsflekk i Setesdal (Mæhlum & Røyneland, 2023, p. 186). Jeg synes dativ i norsk er et fascinerende tema fordi det er i mange tilfeller en rest av norrøn grammatikk. Jeg syns dativ virkelig gir inntrykk av at språket er utrolig variert. Dessverre er det et trekk som er ustabilt og er på vei ut av språket i mange områder. Det er sjeldent man finner «fullstendig» dativ som indikasjon på direkte objekt, man finner heller dativ når det er styrt av preposisjoner. I de fleste tilfelle er dativen man hører kun stivnede ord og uttrykk som «gå mann av huse». Et eksempel på dativ som kan kanskje hører oftest disse dager er «fordi». Di er nemlig opprinnelig dativsform av det (Ordbøkene). Etymologisk sett sier man altså for det. Et godt eksempel på flott dativsbruk er nasjonalskatten Alf Prøysens låt «kjæm du i kveld». I andre vers i de to siste strofene finner vi «For den har je hengt ut åt dotter på garda / Som er neri dala på kino i kveld.» (Lyricfind). Her er altså både «garda» og «dala» eksempel på produktiv dativsmorfologi.

Kilder

Lyricfind. (u.d.). Lyrics Alf Prøysen Kjæm Du i Kveld. Hentet fra Lyricfind: https://lyrics.lyricfind.com/lyrics/alf-proysen-kjaem-du-i-kveld Hentet 27/03/2024

Mæhlum, B., & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet – innføring i studiet av dialekter (2. utgave). Cappelen Damm.

Språkrådet og Universitetet i Bergen. (u.d.). «di» Nynorskordboka. Hentet fra ordbøkene: https://ordbokene.no/nn/11579 Hentet 27/03/2024

Dialektsikker, dialektfast eller dialektkameleon? Kva enn for ord me kan bruke i denne samanhengen er det ikkje ei skildring av eige språkliv eg nå skal fortelje om.

Som så mange andre lignande historier kan eg samanfatte mi eiga erfaring med dialekt og talemål med erkjenninga at det å halda på dialekta si er særs vanskeleg om ein flytter til meir urbane strøk. Eg prata for landleg for byen, men blei nærmast arvelaus heime fordi eg byrja å seie «syns» i staden for «tykke». Derfor har det alltid fascinert meg med menneske som verkar å være immune mot denne påverknaden. Som regel høyrer ein jo om dialektutvanning, blanding og forvirring, men her kjem eit unntak ein kan skildra som eit sosiolingvistisk partytriks.

Når me i sosiolingvistikken kan lese om språklege register bruker ein ofte dette med å skilje på formelt og uformelt språk i ulike sosiale settingar (Mæhlum, 135). I tillegg til dette kan me og finne menneske med ulike dialektregister. Ta syskenbarnet mi til dømes. Med ei mor frå Nord-Noreg, ein far frå ei lita bygd i indre Agder, sine første leveår i Åseral og resten av oppveksta i Tønsberg hadde kusina mi det ein må kategorisera som den perfekte oppskrifta på ei ganske så spesiell blandingsdialekt.

Snarare tvert imot har dette manifestert seg i at ho enkelt byter mellom talemåla etter kven ho pratar med. Ho bruker enten nordnorsk eller austlandsk, trass i at ho aldri ei gong har budd i nord. Eg kan sitje i sofaen ved sida av min mann, som kjem frå Austfold, der ho pratar til han på austlandsk mens ho i neste setning svarar meg på nordnorsk. I same stund kan ho til og med herma etter fjotlandsk, som er lokaldialekta heime, med overbevisande iver. Ho blandar aldri – som Dr. Jekyll og Mr.Hyde bare med dialektar.

• Mæhlum, B., Røyneland, U., Akselberg, G., & Sandøy, H. (2008). Språkmøte : innføring i sosiolingvistikk (2. utg.). Cappelen akademisk forl.

Da jeg kom til Kristiansand første gang som utvekslingsstudent kunne jeg ingen ord på Norsk. Heldigvis fikk jeg ta NO-133, et emne som tilbyr utvekslingsstudenter å lære norsk på begynnernivå. Rett fra begynnelsen av språkkurset lærte jeg å tenke helt annerledes om språklæring enn jeg vokst opp med. Jeg prøvde å uttale de nye ord helt tydelig og perfekt som læreren viste oss, men ved spørsmål om hvordan det uttales «jeg» fikk jeg første overraskelse. Det føltes som det var ingen to like måter å uttale ordene, avhengig av dialektene folk bruker. Selvfølgelig har vi i Tyskland våre egne dialekter, men i motsetning til det Norske språket, er det sett nedpå, slik som bare uutdannet og dumme folk snakker sånn, det er noe man ler over, som om de ikke klarer å snakke ordentlig tysk. I språkkurs lærer man med tekstbok som er enten skrevet i bokmål eller nynorsk, min var på bokmål, så man få språklige strukturene og rettskriving fra et av de to offisielle skriftspråk, men uttale er ganske fritt valgbar. Det var nytt og forvirrende for meg i starten.

Så ble jeg med i koret mitt og det ble jeg kjent med studenter fra hele Norge og dermed med forskjellige dialekter òg. Det å være rundt folk fra ulike steder i Norge utenfor klasserommet førte til at jeg lærte meg Norsk fortere og på en naturlig måte. Det var også der jeg først prøvde å snakke mer fri og med forskjellige måter å uttale ord. I et trygt område er det lettere å forsøke nye ting, men jeg skjønte fortsatt ikke hvor de ny uttaler kommer fra som jeg plukket opp på en tilfeldig måte.

Å ta emnet Mangfold og variasjon i Norsk og nordisk har vært særlig spennende for meg, som ikke kommer fra en Norsk region, men hører forskjellige dialekter i hverdagen likevel. Det var interessant å se hvor bevist medstudentene mine er om hvordan dialekten av regionen de kommer fra skal være og hvordan de selv snakker kanskje annerledes og hvorfor.  Jeg ble mer og mer bevist om mine egne dialekttrekk og hvor jeg kanskje har plukket de opp. Det er to dialektene som jeg er mest i kontakt med og som kan være en stor del av dialektformingen min, Trøndersk og Kristiansanddialekt. Noen veldig tydelige eksempler for utviklingen av min dialekt (motsatt til lydspråk tilknyttet Bokmål) er ordene jeg, ikke, selv, hvordan og hvorfor, likevel og endingen -a på både en- og flertall og som fortids/perfekt ending på verbene. «Jeg» uttaler jeg vanligvis som «æ» som gjøres i Trøndersk og her på Sørlandet(Mæhlum & Røyneland, 2012, s. 182), «ikke» som «ikkje» eller «ikkj» det har jeg sannsynligvis fra ei Tysk venninne som var i Trondheim til utveksling og lærte seg Nynorsk istedenfor Bokmål, det samme gjelder for «selv» som «sjøl». Litt mer spennende blir det med uttalen av «hvordan» og «hvorfor», der det er avhengig av situasjonen jeg er i og hvem jeg prater med, hvor de er fra og så videre. Det kan fort skifte fra «hvordan» til «kordan» og «korfor», «kosten» eller «korleis» og «kvifor» i noen få minutter. Noe som jeg har definitivt tatt over fra Trøndersk samboeren og bestekompisen min er å si «læll» istedenfor «likevel». Og sist -a endingen på bestemte entall av hunkjønnsord(Mæhlum & Røyneland, 2012, s. 190) og som verbalending ved perfektform, som jeg sannsynligvis har fra begge vennene fra Kristiansand området og Trøndersk kompisen min.

Det føles mer og mer naturlig å adoptere dialektord og dialekt trekk, ikke minst på grunnet av den kjempelykkelig og stolt følelsen når ikke bare lærere sier at språket mitt blir autentiskere, men også når fokuset i samtaler skifter fra meg som utlending til meg som person med interesser. Og jeg håper at noen dag blir jeg ikke spurt hvilket land jeg kommer fra, men hvilken region i Norge jeg er fra, for Norge er hjemmet mitt og det språket samt dialektene er en sentral del av kulturen og identiteten som jeg håper å bli en del av. Nå ser jeg fram til 17. Mai da vi med koret vårt skal gå i toget, har champagnerfrokost og konsert på Øvre Torv, min første Nasjonaldag i Norge!

Litteraturliste

Mæhlum, B., & Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet : Innføring I studiet Av dialekter (1st ed.). Cappelen Damm Akademisk.

Jeg er født i en liten by i Trøndelag som ikke spesielt mange har hørt om, og selvom ikke mange ville hørt forskjellen, snakker jeg en variant av trøndersk enn den man hører i for eksempel Trondheim.  

Da jeg flyttet fra Trønderlag til Porsgrunn i en ung alder var mange rundt meg forvirret over hva flere av ordene jeg sa betydde, og derfor snudde jeg om og begynte å snakke mer “østlending”, men når jeg returnerte til Trønderlag ett år senere, forstod ikke mine gamle venner dialekten min lenger, og jeg snakket nå for “dannet” og måtte forandre talen min atter en gang. Nå som jeg har blitt voksen, og har flyttet til Skien og så Kristiansand har dialekten min falt bort slik at andre skal kunne forstå hva jeg sier.  

De gangene jeg besøker hjemmet mitt, er det flere folk som reagerer på mitt urbaniserte språk, som virker skuffet over min utvannede trønderske dialekt. Derfor syntes jeg Mæhlum og Røynelands sin observasjon er sann, og at for mange er utvanningen av de lokale dialektene oppfattet som et “språklig forfall” (Mæhlum & Røyneland 2023 s.125). 

Tradisjonelt sett er noen varianter av et talemål knyttet opp mot en sosial status, og for mennesker som alltid har kjent meg til å snakke med en ordentlig trøndersk dialekt, når jeg da kommer hjem og snakker som jeg er oppvokst i Oslo, snakker mer “rent” for å si det slikt, kan jeg forstå at det gir inntrykk om et ønske om en såkalt “høyere status”, til tross for at det ikke er intensjonen.

Dialekt er en tydelig, viktig del av vår identitet, men hva gjør man når dialekten man har vokst opp med, forsvinner for å tilpasse andre? Hva skjer med vårt språklige mangfold som årene går?

Kilder: 

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet: innføring i studiet av dialekter (2. Utg.). Cappelen Damm Akademisk