Etter å ha jobbet med særskilt norskundervisning for innvandrere, har jeg blitt observant på utfordringene ved å lære seg norsk i det varierte dialektlandskapet vårt. Jeg har dermed blitt svært oppmerksom på hvor utfordrende det kan være for minoritetsspråklige elever og studenter når de forsøker å lære seg norsk. Å skulle navigere mellom de ulike dialektene kan virke forvirrende. I tillegg til at norsk låner ord fra både engelsk og andre språk (Mæhlum og Røyneland, 2012, s. 126-127).
Selv har jeg sørlandsdialekt og jeg har blitt bevisst på å snakke mer tydelig og mer østlandslignende slik at det skal være enklere for elevene å forstå. Dermed vil måten jeg uttaler ord på være mer likt bokmål, nemlig akkurat slik det skrives. Min opplevelse er at minoritetsspråklige elever ofte har utfordringer med vokaler og at dette forvirres i møte med en rekke ulike dialekter. Mange innvandrere er også vant med et helt annet alfabet og bruker ikke de samme lydene slik vi gjør. Dermed kan slik vi uttaler ordet «venner» bli til «vennår» på sørlandsk og «venna» på dialekter i nord.
I tillegg er det ikke bare utfordringer med vokaler, tonefall og uttale, men også hvordan ord og uttrykk direkte oversettes. Språket vårt er mer eller mindre også kulturelt betinget og det er mange direkte oversettelser som ikke lar seg gjøre. Som lærer har jeg erfart at forvirring av ulike dialekter, i kombinasjonen med låneord fra både engelsk og andre utenlandske språk kan gjøre navigeringen noe mer utfordrende. Samtidig som det norske språket blir enda mer komplekst og tilegner seg nye ord og uttrykk fra andre land enn bare engelsk. Som sørlending blir jeg selv dialektforvirret i møte med min familie fra Østlandet. Jeg får virkelig høre hvor «pent» jeg har begynt å snakke etter å returnere tilbake til bygda uten å selv være bevisst på dette.
Med andre ord kan det norske dialektlandskapet være forvirrende både for dem med norsk som morsmål og for dem med norsk som andrespråk.
Mæhlum, Britt og Unn Røyneland (2012). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter (1. Utgave). Cappelen Damm AS.
Hei! Det er et godt poeng, det er ikke bare lett å skulle lære seg norsk – med alle våre dialekter og den store valgfriheten i hvordan du kan uttale ting (og i mange tilfeller gjelder det skrivingen også). Mannen min har engelsk som morsmål, og da han begynte å lære norsk for et par år siden, lærte han seg brei sørlandsdialekt – fordi det er det jeg og familien min snakker. Så han er litt motsatt av mange innvandrere, han forstår veldig greit kristiansandere, men sliter med de fra Østlandet som ruller på r-en 🙂
Hva tenker du en god løsning kunne være på å lære immigranter norsk?Burde den lokale / regionale dialekten inngå som en del av norskopplæringa, eller burde vi bli mer som England, med Queen’s English, en typ NRK-norsk (for alle i det offentlige)?
Jeg tenker det er kjempeviktig å snakke om, særlig hvis vi ser for oss at vi går en tid i møte med økt innvandring, pga. klima, krig og vår aldrende befolking.
Jeg har ingen fasit, men synes tematikken og problemstillingen er interessant! Jeg mener jo ikke at dialekter skal forsvinne i norskopplæringen hos elever med norsk som andrespråk. Dialekter er noe vi er stolte av, og noe vi møter på overalt. Det vil jo dermed være viktig for disse elevene å nettopp lære seg variasjonen i det norske språket, selv om jeg merker en forvirring i det å lære seg norsk fra start hos mange. Jeg syns debatten er interessant, og kanskje innvandrere selv ikke opplever det så forvirrende som jeg selv syns. Kanskje det egentlig ikke er så problematisk, ettersom de fleste fort knekker koden.
Hei, jeg syns det du skriver om er interessant, av den grunn som en tidligere kommentar påpeker: økt innvandring på grunn av konflikter og problemer i verdenssamfunnet. Nå er det jo ikke gitt at Norges reaksjon på konfliktene og problemene er å åpne grensene – snarere tvert imot? Likevel hadde det vært interessant å vite mer om hvordan flere innvandrere opplever norsk språkopplæring med tanke på dialekter.
Jeg har selv hørt at norsk er et helt greit språk å lære seg, men at det er vanskelig med dialekter og ord som betyr det samme. Til syvende og sist, så tror jeg at problemet ligger mellom nødvendigheten av å bli forstått (normering) og nødvendigheten av å hevde seg selv (aktualisering av dialekt), eller?
Fint innlegg og fin meningsutveksling! Det som kommer fram, er den spagaten vi står i når det gjelder opplæring i norsk for personer med andre morsmål. I opplæringa bruker vi skrift, sjølsagt for skriftspråksdelen av opplæringa, men i praksis også for deler av det muntlige. Dermed kommer bokmålsuttale og østnorsk talemål i fokus, og mange steder i en motsetning til det talemålet som snakkes ute på gata. Denne spagaten leder tanken hen til den nytten vi kanskje kunne hatt av mer homogene forhold og en dominerende talemålsstandard, men samtidig skal en kanskje ikke overdrive utfordringene, for den mennesklige hjernen har stor kapasitet, og mange lærer å turnere dette greit, bare de får tid på seg.