Til forskjell fra flesteparten av mine klassekamerater på videregående, var dialekter og variasjoner i det norske språket aldri et emne som fanget meg i norskfaget. Jeg så derfor litt mørkt dette emnets innhold. Jeg fikk meg derimot en positiv overraskelse da jeg begynte å lese om intraindividuelle variasjoner ettersom jeg plutselig følte at dette ga meg en god forklaring på et fenomen som opptrådde da jeg var barn.
Jeg har bodd hele livet mitt i Kristiansand, og har vokst opp i en familie hvor hele min fars side har sørlandsdialekt, mens alle på min mors side er nordlendinger og snakker deretter. Jeg har selv, og har alltid hatt, sørlandsdialekt med de karakteristiske trekkene skarre-r, «blaude» konsonanter, og jeg erstatter trykklette -e-endelser med -år (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 101). Ettersom at min mor er fra Troms, ble påska og somrene som regel tilbrakt i Nord-Norge. På disse feriene erfarte jeg alltid flere tilfeller hvor jeg ikke ble forstått når jeg snakket dialekten min. Dette gjorde at jeg startet med å modulere sørlandsdialekten min når vi var på ferie, slik at jeg tok inn flere nordnorske ord i mitt vokabular. Jeg husker at jeg for eksempel erstattet personlige pronomen som «æ» og «dere» med «æg» og «dokke», og brukte konsekvent ord som «dæsse» for «ronse», og «sile» for «rutsje». Jeg måtte unngå å bruke «nehei?» som erstatning for «er det sant?» da dette ofte førte til misforståelser da familien i nord tolket det som at jeg ikke trodde på dem, eller ønsket å kverulere.
Mæhlum & Røyneland (2023, s. 21) definerer intraindividuelle variasjoner som individets anlegg til å tilpasse språket sitt avhengig av situasjon og samtalepartner. Dette henger sammen med menneskets behov for sosial tilhørighet, og ble i mitt tilfelle som eksemplifisert i avsnittet over, en god forklaring på hvorfor jeg modulerte språket hver gang vi var i nord. Jeg hadde behov for å bli forstått da dette er en viktig forutsetning for å føle tilhørighet.
Litteraturliste:
Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter, (2.utgave), Cappelen Damm Akademisk
Det var interessante betraktninger rundt det å føle et behov for å tilpasse eget språk til omgivelsene, spennende!
Som du sjøl er inne på, har de fleste av oss et behov for å høre til, og språket er da et av de virkemidla vi har til rådighet. Spesielt interessant, også når det gjelder talemålsvariasjon generelt, er “nehei”-eksemplet ditt, for det viser tydelig at variasjoner ikke bare gjelder lyder og bøyingsendelser, men også hvordan bestemte ‘seiemåter’ noe steder kan bli til faste uttrykk med et bestemt innhold. Dette er tydelig når vi sammenligner de nordiske språka, men finnes sjølsagt også mellom ulike dialekter.
Et veldig interresant innlegg om intraindividuelle variasjoner. Liker at du har med gode eksempler, også på hvordan slike misforståelser skjer i praksis!