Jeg er født og oppvokst i Arendal, men hadde ikke tenkt så mye over at jeg ikke hadde noe særlig dialekt før jeg flytta til Oslo. Det første spørsmålet jeg fikk da jeg møtte noen nye var alltid: Hvorfor har ikke du dialekt? For meg var jo dette helt vanlig, men det fikk meg til å lure på hvorfor det egentlig var slik?

Mange peker på «Lille Lørdag» som en årsak til at arendalittene begynte å skamme seg over dialekten sin. Selv har jeg vokst opp med en mamma som rynket på nesa og sa «E ligå ikkje han Harald Eia» når han dukket opp på tv-en. Likevel tror jeg ikke dette er hovedgrunnen, da de fleste unge nå ikke en gang har hørt om dette programmet. 

Videre knyttes ofte de ulike variantene av et talemål opp mot sosial status og signalisere tilhørighet til en gruppe eller kultur (Mæhlum et al., 2023, s. 126). Tradisjonelt har dialekter hatt lavere status enn bymålene. På prestisjehierarkiet finner vi de tradisjonelle dialektene helt nederst, mens et mer regionalt farga standardtalemål er hakket over (Mæhlum et al., 2023, s. 135). Dermed kan en grunn til at arendalsdialekten forsvinner være at å snakke mer «rent» gir inntrykk av høyere status

En annen grunn til at dialekten forsvinner, som også kan bli sett i sammenheng med avsnittet over, er urbaniseringen som skjer i samfunnet. Sosiale medier har gjort det mye lettere å kommunisere med folk i hele verden og ikke minst er det mye lettere å reise rundt omkring i landet. Derfor har man også sett en tendens til dialektnivellering i Norge, som vil si at språket utvikler seg mer og mer mot bymålet. Om språket blir påvirket av de regionale bymålene eller om påvirkningen kommer direkte fra bymålet i Oslo er litt usikkert, men i kombinasjon med at bymålet har høyere status enn dialektene, kan dette være noen av faktorene som spiller inn i at arendalsdialekten forsvinner (Mæhlum et al., 2023, s. 131). Men uansett hva som har forårsaket dette, tror jeg aldri mamma kommer til å se et eneste program med Harald Eia så lenge hun lever. 

Mæhlum, B., Røyneland, U. & Mæhlum, B. (2023). Det norske dialektlandskapet : innføring i studiet av dialekter (2. utgave. utg.). Cappelen Damm akademisk. 

Jeg er halvt Vadsøværing og halvt Jakobselvværing. Siden jeg har aner fra begge sider, har jeg også plukket opp om forskjeller mellom Vadsø og Jakobselv. Og fordi dette er et blogginnlegg om mangfold og variasjon i norsk, blir det naturlig å fokusere på forskjellen i talemålene til stedene. Mer spesifikt, så er problemet mitt: hvorfor palataliseres n-en i Vadsømålet, men ikke i Jakobselvmålet?

La oss først definere hva palatalisering er, slik at vi unngår misforståelser. Fonetisk sett, så innebærer palatalisering at uttalelsen blir dratt bakover til ganen – der ganen heter palatalum på latin. Denne dragningen gjør at lydene får en j-klang.[1] I dette tilfellet blir n til nj, som for eksempel i vannj/vann, her hhv. Vadsø og Jakobselv. Selv om n-en palataliseres i Vadsømålet, så blir det feil å si at det er en full palatalisering. Lyden er nærmere en pre-palatal n, som i bjørn.

Både Vadsø og Jakobselv begynte som fiskevær. Historisk, så er det nok korrekt å si at Vadsø har hatt en større innvandring enn Vestre Jakobselv; der Vadsø skiller seg ut med sørnorske innflyttere. Dette henger nok sammen med at Vadsø fikk kjøpstadsrettigheter og bystatus allerede i 1833.[2]

Med sørnorske innflyttere, så skulle man tro at det er Vadsø som ville gi slipp på palataliseringen, og at Vestre Jakobselv har den i dag. Det stemmer ikke, så noe må være feil i antagelsene vi gjør. Noe av det som kan ha bidratt til at Vadsø har holdt på palataliseringen er de nasjonale og sosio-økonomiske forskjellene mellom folk. Vestre Jakobselv hadde også finsk innvandring, men bygda har hatt en mer homogen sosio-økonomisk befolkning.

Der nordmenn/dansker i Vadsø hadde en høyere sosio-økonomisk stilling, hadde finske innvandrere en lavere. Dette kan ha skapt et skille der en form for antagonisme oppstod mellom folk, og som videre kan ha ført til en ulik praktisering av språket.

Litteraturliste:

Beronka, J.. (1933). Vadsø bys historie. Vadsø Kommune/Finnmarknytts boktrykkeri.

Mæhlum, B. & Røyneland, U.. (2023). Det norske dialektlandskapet (2 utg.). Cappelen Damm Akademisk.

[1] Mæhlum & Røyneland 2023: 51

[2] Beronka 1933: 10

Det norske dialektlandskapet er oftest delt opp i fire kategorier: Vestnorsk, Østnorsk, Trøndersk og Nordnorsk. I dette blogginnlegget er fokuset rettet mot den vestnorske kategorien, og hvorfor den som kategori kan være for omfattende.

Den vestnorske kategorien innenfor dialektologi kjennetegnes av en mangel på jamvekt, mangel på apokope, mangel på tjukk L og tilstedeværelsen av høytone (Mæhlum & Røyneland, 2023). Høytonen er ikke konsekvent i det geografiske område da det som tidligere var aust Agder har lavtone. Det er ikke jamvekt i område, men ei og samme ending i infinitiv og ubundet entall av svake hunkjønnsord. Det vestnorske området er delt inn i e-mål og a-mål der Agder til og med til Lyngdal har e-mål, Sunnmøre har e-mål mens resten av området har a-mål. Kategorien kjennetegnes også av bruken av skarre-r og i de sørligere områdene av lenisering (Mæhlum & Røyneland, 2023).

Sørlandsdialekten er det minste dialektområdet innenfor den vestnorske kategorien, men er samtidig det området med størst intern variasjon. Det kan kjennetegnes av skarre-r og lenisering. De mindre kystnære områdene har mer arkaiske former sammenlignet med de kystnære kommunene. Fylket er delt i to når det kommer til høgtone og lavtone der grensen går ved det gamle skillet mellom vest og Aust-Agder. De vestligste kommunene Flekkefjord og Kvinesdal har a-mål, mens resten av fylket har e-mål (Mæhlum & Røyneland, 2023 s101).

 Den norske firedelingen av det dialektologiske landskapet har valgt fire målmerker som signifikante for geografisk avgrensing av et dialektologisk område. De fire målmerkene omhandler jamvekt, apokope, tjukk l, høytone eller lavtone (Mæhlum & Røyneland, 2023 s32). Å dele de dialektologiske områdene inn i andre kategorier har vært foreslått tidligere da med en fem-deling der Sørlandet er en uavhengig kategori (Torp, 2001). Selv om dette ville innebære å legge til flere målmerker for kategorisering vil det potensielt omfavne en landsdel som ikke er dekket av det nåværende dialektologi kartet. Det nåværende målførekartet basert på Hallfrid Christiansens arbeid (1969) har vært under kritikk for å ikke være treffende for Sørlandet som region.

Referanseliste

Christiansen, Hallfrid. 1946–48. Norske dialekter I–III. Oslo.

―. 1969. Norske målførekart. [Oslo.

Mæhlum, B., & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet-innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm.

Torp, A. (2001). Norske’landsdelar’og norsk målføreinndeling–spesielt om Sørlandet og’sørlandsk». Målbryting, (5), 49-83.

Røsstad, R. (2010). Vilkårleg tradisjon? Nærblikk på Hallfrid Christiansens Norske målførekart.

Av Trond K. Høgsaas

Jeg er oppvokst i ei bygd som heter Hadeland i Innlandet fylke (tidligere Oppland), der det fins en egen lokal dialekt – «hadelending»-dialekten (eller hadelending-dialektene, da det fins lokale variasjoner av dialekten innad i regionen, som beskrevet i: «dialekter på Hadeland», 2021).

Da jeg var liten, hadde denne lokale dialekten et visst fotfeste i meg. For eksempel ville jeg som barn ha uttalt følgende ord slik: «ælj» (elg), «mjølk» (melk) eller «vatn» (vann). Generelt er det vanlig med en «æ»-lyd istedenfor «e» i flere ord, som når man for eksempel uttaler ordet «kveld» (som også beskrevet i: «dialekter på Hadeland», 2021). I voksen alder har jeg allikevel mistet mer og mer av denne dialekten, og snakker nå en tilnærmet «ren» bokmål/Oslo-dialekt.

Flere kan reagere på dette. I hjembygda kan man bli møtt med noen hevede øyenbryn når man returnerer hjem med et urbanisert språk. Spesielt uttalelser av ord som «elg» – med uttalelse av «e» og «g», fremfor «æ» og «j» – blir alt for «fint». Det kan derfor, basert på egen erfaring, virke til at Mæhlum og Røynelands observasjon er helt korrekt: utvanningen av lokaldialektene oppfattes av mange som et «språklig forfall» (Mæhlum & Røyneland 2023: 125).

Det er altså ikke bare jeg som opplever dette «problemet» i språket. Generelt har det skjedd en utvikling mot bymål i Norge i flere lokalsamfunn og distrikter (Også kalt «dialektnivellering», som beskrevet i Mæhlum & Røyneland 2023: 126ff).

Er dette et problem for norsk språkkultur? Jeg vet ikke, men kan bare stadfeste at denne overgangen i hvert fall har blitt tilfelle for min egen del.

Litteratur:

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet: innføring i norske dialekter (2. utg.). Cappelen Damm Akademisk.

Dialekter på Hadeland. (21. juli, 2021). I Store Norske Leksikon. https://snl.no/dialekter_p%C3%A5_Hadeland

Norge er et land med fire store dialektgrupper. Hver region har sine egne distinkte dialekter, som kan variere betydelig i ordforråd og artikulasjon. Dialektene er knyttet til den lokale kulturelle identiteten, og nordmenn er svært stolte av dette særpreget. Det å snakke dialekt blir ikke betraktet eller behandlet som noe mindreverdig, da det er en generell aksept i det norske samfunnet.

For meg personlig er dette noe uvanlig, for i Polen snakker alle såkalt «Standardpolsk«. Denne tilstanden er hovedsakelig påvirket av folkevandringer, utjevning av dialekter og innføring av standardpolsk som undervisningsspråk. Riktignok ble det på 1900-tallet gjort et forsøk på å innføre «samnorsk» i Norge, men det skulle være bare et skriftspråk som skulle bestå av felles elementer fra bokmål og nynorsk, men på grunn av sterk motstand i befolkningen ble det ikke satt ut i livet. I en periode forsøkte også mange foreldre og lærere å få de unge til å snakke standardnorsk, som særlig ligner Oslos bymål, men i dag legges det ikke lenger vekt på dette.

Jeg har hørt at nordmenn er ganske flinke til å identifisere hvilken del av landet samtalepartneren deres kommer fra. Det er bare når de har problemer med identifiseringen (av ulike grunner) at de spør om opprinnelsen. Dette skjedde med foreleseren min fra Polen mer enn en gang, og var svært minneverdig for meg. Da han var i Norge, snakket han ofte med lokale talere, og selv om han mestret uttale og grammatikk til perfeksjon, kunne nordmenn høre at han ikke hadde noen dialektal aksent som avslørte hans utenlandske opprinnelse. Han snakker såkalt standardnorsk, det vil si at han snakker ganske nær bokmålets stavemåte, såkalt østnorsk. Det er visse fonologiske trekk i uttalen hans som skiller dialektgruppene fra hverandre, såkalte målmerker: tonelag 1 og 2, jamvekt, tjukk l, retroflekser og lågtone. Det betyr at den lave tonen ligger i begynnelsen av ordet og øker mot slutten. Det er karakteristisk for østnorske og trønderske dialektområder. F.eks. har sammensatte ord gjennomgående lav tonegang, i tillegg til at aksenten ligger på verbet og ikke på partisippet «gå inn, finne på»(Mæhlum & Røyneland, 2021, s.33-37). Men hva er det som er så spesielt med nordmenn at de, til tross for så mange forskjeller i uttale mellom dialektene, likevel automatisk kan plassere samtalepartneren (en annen nordmann) på et kart og gjette at vedkommende ikke har norsk som morsmål?

Konklusjonen er at mangfoldet av norske dialekter er en viktig del av norsk kultur, og nordmenns stolte holdning til dem er beundringsverdig. I Polen, der det bare finnes én uttalevariant, kan vi la oss inspirere av den norske tilnærmingen til å bevare det språklige mangfoldet. Denne konklusjonen understreker at språk ikke bare er et kommunikasjonsmiddel, men at det også former vår identitet og kulturarv.

Litteraturliste:

Grepstada, J. (2023, 10. mars). Samnorsk. I Store norske leksion. https://snl.no/samnorsk

Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2020). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter, Cappelen Damm Akademisk.

Dagens samfunn bærer sterkt preg av teknologi, for eksempel internett og kommunikasjon (fremkomstmidler). Det er ingen tvil om at det har blitt enklere å kommunisere med mennesker som befinner seg milevis unna, og at det er enklere å reise langt på kort tid sammenlignet med det førteknologiske samfunnet. Utviklingen har ført til mulighet for møter med nye mennesker, som igjen gir mulighet for påvirkning og læring. Dette bærer språket vårt preg av.

I språkforskningen stiller utviklingen av dialekter seg sterkt, med fokus på dialektnivillering og utviklingen av vokabularet vårt. Dialektnivellering er en tendens hvor de lokale dialektene som har rot i mindre geografiske områder, blir påvirket av nasjonale tendenser. Over generasjoner har ulike lokale dialekter blitt mer lignende hverandre. Bl.a. ser vi tendenser til at språket i sentrale strøk og byer blir spredd ut, og blir stadig mer dominerende utenfor regionen det stammer fra. Lokale særegne trekk blir stadig mer utvasket (Mæhlum og Røyneland, 2012, s. 126, 127, 132). I tillegg bli utenlandske ord inkorporert i det norske språket (Mæhlum og Røyneland, 2012, s. 126-127). Eksempelvis ord som fancy, hot, taco eller pizza.

I takt med samfunnets utvikling, er også språket under utvikling. Mulighetene ligger til rette for at én dialekt eller étt språk skal ta over og dominere i ett land eller hele verden. Teknologien har fjernet de større fysiske barriærene i det moderne samfunn. Likevel er det ett menneskelig behov som trolig vil trumfe dette scenarioet. Dette menneskelige behovet er tilhørighet og identitet. Lik Mæhlum og Røyneland (2012, s. 142) påpeker, er de regionale identitetene så holdbare at de trolig ikke vil vaskes helt ut. Denne påstanden vil jeg si meg enig i, ikke grunnet manglende muligheter, men grunnet det ileggende menneskelige behovet for egen identitet og en tilhørighet. Språket er en del av vår identitet og det skaper tilhørighet. Jeg vil likevel tro utviklingen av språket vil fortsette, men noe iboende i oss gjør at jeg antar lokale og regionale forskjeller vil forbli.

Litteraturliste:

Mæhlum, Britt og Unn Røyneland (2012). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter (1. Utgave). Cappelen Damm AS.   

Stadnamnet «Arendal» kjem frå norrønt «Arnárdalr».^[i] Det består av to ledd «Arná» som betyr «Ørnelv», og «dalr» som betyr «dal». Det er iallfall ein blant mange av teoriane til kor namnet kjem frå. 

Men i Arendal er det mange som uttalar det som /ændal/, «a» blir til «æ» og «r» blir veldig redusert til heilt bortfallen. Det er også dei, som Rune Sævre i ein av trailerane til dokumentaren Ændal, fra munn og folkesjel, som meiner det burde stå «Ændal» på skilta.^[ii] Med det sagt har eg og høyrt det fenomenet meir eller mindre konsekvent i andre ord, som «Arne»  som blir til /æne/, «farge» til /fæve/ og «barn» blir til /bæn/. 

Det norske dialektlandskapet tar berre føre seg lenisering, diftongering, og -r-farging generelt i sørlandsk, ingenting som fører mot ein tilfredstillande forklaring for at -ar- blir til /æ/.^[iii]

Men «a» i både, «Arendal», «Arne», «farge» og «barn», er lange vokalar, altså «á». Mon tro om det kan være ein samanheng mellom i-omlyd og det dialekttrekket om vi går eit stykke tilbake? Med i-omlyd går «á» mot «æ».^[iv] Korleis det har skjedd er vanskeleg å finne ei forklaring på. Det kunne kanskje vært frå «Arnárdali», eller «Arniárdalr». Men det er lite sikkert at det kjem frå «Arnárdalr» i det heile.

Analogi har kanskje også virket på fenomenet. Analogi vil seie «at språkbrukarane generaliserer ut frå eit mønster som alt finst i språket og utvidar det til å gjelde vidare enn før.»^[v] Som orda áss – æsir, blása – blæss, og gastiR – gæstr som har i-omlyd, kan kanskje det ha noko samanheng med /æ/ i Arendalsk.

Eg veit ikkje. Eg har freista å finne ei forklaring. Men eg har allereie brukt altfor mange timar på dette no, eg må gå vidare. Om du skulle ha noko innsikt, gjerne kommenter på innlegget!

^[i] Geir Thorsnæs og Per Roger Lauritzen, «Arendal», i Store norske leksikon, 27. desember 2023, https://snl.no/Arendal.

^[ii]Ændal er en dokumentarfilm som vil fokusere på Arendalsdialkta, 2022, https://www.youtube.com/watch?v=UMg0W1EliDA.

^[iii]Brit Mæhlum og Unn Røyneland, Det norske dialektlandskapet, 2. utg. (Oslo: Cappelen Damm AS, 2023), 101–2.

^[iv]Karine Stjernholm og Bernt Ø. Thorvaldsen, Norsk Språkhistorie For Lærarar, red. Ingvil Brügger Budal (Bergen: Fagbokforlaget, 2021), 37.

^[v] Arne Torp og Lars S. Vikør, Hovuddrag i norsk språkhistorie (Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, 2014), 24.