Æ siddår hær å funderår på dettø mæ dialektår.
Æ æ fra Øya. Å æ har go’, gammøldags flækkørøydialekt. Æ har bodd vække i
mange år, å just som æ har vært i ein tidskaps’l, har æ liksom bevart den der
shwongen som ikkje så mange længår har.
Det æ’kje så ofte æ snakkår nårsk på jobb, men når æ gjårr de’, så får æ
ofte høre at ikkje folk skjønnår å hen æ æ i fra. Di æ dønn sikre på at æ æ
vestenifra ett-ellår-ant sted (noen meiner på at æ venndøl, men då bler æ
næsten sur. Ikkje forde at ikkje den dialektn æ fin, de’ æ an, men an æ’kje møe
lig på tonefalle’ mitt) Så deh har fått mæ te å tænkø: Å fort glømmår mi
egentli dialektår? Mamma seiår – å æ har hørt det sjøl au – at føritia, så konne du høre å hen på Øya en va i fra. Dei på Mæbø snakkte mæ fladåre vokalår enn oss andre. Å gjærne lett sånn længår bag i halsøn.
Sånn fårr dereh som ikkje æ lommekjænt, så æ æ fra Skålevi’, som æ drøye 2
kjillometår fra Mæbø. Men på den tida mamma snakkår om, så hadde mi butikk på vær sie av Øya, å deh å gå fra den eine te den andre sia ettår en lang da’ på
sjøen va’kje noe ein jore sånn hei’t uden vidåre. Så deh blei møe mer geografisk
agrensa enn deh deh æ nå. Å deh jore at ein konne høre fårsjell i språge bare
på få kjillometår. Men nå? Nå ædde nestøn’kje noø ijænn a sjøl
flækkrøydialekta, deh æ såpass udvanna at teåmæ på skolen der ude så spørte
ongan å hen æ va i fra. Å krestiansandåre på Tangen, fødd å oppvåkst, kann’kje
få sæ te å tro at ikkje æ fra di indre bygdår, di bler rætt å slætt paffe åver
at æ æ fra Øya. «Men du siår jo ‘mi’ å ‘tri’ å ‘veid’», seiår di mæ skepsis i
stæmmen.
Det er mange dialekttrekk som er typiske sørlandske som vi kan peke på i
teksten min over: Det er tydelig lenisering av konsonantene – veldig få
harde konsonanter ute og går! Det er også tydelig r-farging av ord med trykklett
e, som fører til -år endingene istedenfor -er (Mæhlum & Røyneland,
2023, s. 102) Det som kristiansandere flest reagerer på, de som ikke kjenner
noen med gammel flekkerøydialekt, er hvor «breit» jeg snakker. Det at det sniker
seg inn diftonger overalt (di/ dei, vet/veid , sier/seiår), det at vi sier mi
istedenfor vi, at vi teller ein, to, tri. Det er ganske store forskjeller
fra kristiansandsdialekten, som har blitt bevart helt til 2000-tallet, selv om
vi bare er to kilometer fra Kroodden. Det at jeg høres så annerledes ut enn folk
fra byen, gjør at folk jeg treffer kan bli ganske så påståelige rundt det at jeg ikke
har flekkerøydialekt, såpass mye at jeg selv begynner å lure på om jeg tar feil:
Var det ikke slik vi snakket alle sammen før? Snakker jeg veldig rart forhold
til andre fra min avgangsklasse? Har jeg fortrengt at jeg er fra Hægebostad?
Det er jo litt morsomt, at folk jeg ikke kjenner så godt, og som ikke
kjenner til Flekkerøya, kan få meg til å lure på om jeg har diktet opp min egen
dialekt – eller at jeg simpelthen ikke kommer fra det stedet jeg så garantert
kommer fra, bare fordi de er så sikre på at ingen «der ute» snakker sånn.
Kanskje fordi veldig mange som bor «der ute» rett og slett ikke snakker sånn
lenger. Det at talemålet blir mer og mer likt bymålet i områder rundt storbyer
er jo ikke nødvendigvis negativt. Men er det fullt ut positivt?
Jeg mener at språk er kultur – er dialekter også det? Betyr det da at vi mister vårt kulturelle særpreg når vi snakker mer og mer normert, eller betyr det tvert imot at vi øker mangfoldet i byene med våre erfaringer?
Litteraturliste
Mæhlum, B & Røyneland, U (2023) Det norske dialektlandskapet. Oslo: Cappelen Damm.
For oss lokalkjente er det gøy med flekkerøydialekten, for den har virkelig vært noe for seg sjøl, på den måten at den har skilt seg fra byen og fastlandet til tross for veldig kort avstand i kilometer. Hemmeligheten lå sjølsagt i isolasjonen, for med tunnelen ut til øya blei det helt andre boller. Du får fram mange av særtrekka som gjorde seg gjeldende, og i dag må du heilt til Mandal for å finne stabil bruk av ‘mi’ og ‘ein, to, tri’. Ikke rart folk tror du er fra en heilt annen kant! Inger Frøyset beskreiv talemålet i distriktet på 1950-tallet, og her er Flekkerøya nevnt mange ganger, nettopp på grunn av det du beskriver. Legg spesielt merke til kartet på side 289:
https://www.nb.no/items/9c3d251db5341c454e015c2aa1735493?page=289&searchText=flekker%C3%B8y
Fin tekst! Det var en sunn anstrengelse for en østlending å lese utdraget med dialektgjengivelse og å få med noen av de mer nyanserte pregene av spesifikt Flekkerøysdialekt. Jeg likte spesielt godt diskusjonsspørsmålet om det at lokaldialekter vannes ut ikke nødvendigvis er en negativ ting, men heller ikke bare bra. Jeg håper virkelig som du nevner at det på den andre siden at det er mulig at bymål samtidig blir mer mangfoldig. Jeg har selv merket en trang til å finne mer tilbake til Fredrikstadsdialekten etter å ha flyttet til Kristiansand for å la det lyde at man kommer fra et sted.