På Østlandet så står «hytta», eller «hytten» som små men tydelige flagg for både sosiale og geografiske identiteter. I mange av de indre byene på Østlandet så er a-endingen som «boka» og «hytta» utbredt. Vi kan se på det som et stykke arvestykke fra norrøn bøyning som er blitt bevart i lokalsamfunn gjennom historien. I mer urbane byer som Oslo og i kyststrøk så er en-endingen vanligere. Her påvirkes språket i større grad av standard østnorsk og media. Dette er ikke bare noe som gjelder lingvistikken og dialekter, dette går hånd i hånd med en sosial prosess hvor språk fungerer som markeringsverktøy (Mæhlum & Røyneland, 2012, ss. 17-19)
Dette kan forklares av flere ulike mekanismer. Institusjonell standardisering; utdanning og media formidler lærte normer som får symbolsk verdi og blir knyttet til sosiale klasser og prestisje (Mæhlum & Røyneland, 2012, s. 134). Også behovet for et fellesskap og lokal identitet er med å forsterke bruken av ulike endinger. Å ha muligheten til å kunne plassere mennesker i bås ved hjelp av så enkle detaljer som endelsen i spesifikke ord, kan man opprettholde en sosial kontroll.
Konsekvensene av dette fører til at man kan få ulike fordeler og ulemper i for eksempel arbeidslivet hvor en-endingen oppfattes som standard, og hvor a-ending oppleves som ufin. «Hytta» med a-ending kan også oppfattes som kulturell verdi, hvor den som hører blir den som bedømmer oppfatningen av mennesket.
Rent språkpolitisk så har vi alle en oppgave; respekter ulikheter i dialekt, lokale varianter, og gjør deg kjent med menneskene rundt deg. Hva sier din talemåte om hvor du føler deg hjemme, og hvem du ønsker å være i det store samfunnet?
Litteraturliste
Mæhlum, B., & Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet. Cappelen Damm.
Du tar opp ein språkleg variabel som er særleg relevant i dei sentrale, urbane stroka på Austlandet, der mange truleg oppfattar former med -en (solen, boken) som meir standard. Biletet er nok samansett, og det blir endå meir komplisert når me ser denne variasjonen i samanheng med bruken av dei ulike formene (‘solen’ eller ‘sola’) i bokmål. Sett utanfrå (til dømes frå Agder) verkar former med -en som ekstemt formelle, men tilhøva er kanskje, som du er inne på, annleis på Austlandet. I nabolanda våre har ein fått samanfall, så ein reknar då berre med to kjønn i dansk og svensk, og i lys av av dette kan kanskje det same skje i norsk eller i delar av norsk, for andre stader i Noeg er vel det nokså utenkjeleg, i alle fall på kort sikt.