Etter at noen har gjentatt seg tre ganger fordi jeg ikke hørte hva som ble sagt, smiler jeg og sier et lett “haha ja…” i håp om at svaret mitt lander godt. Da jeg flyttet fra Skien til Kristiansand, besto de fleste samtalene av gjensidige “hæ?”. Noen samtaler er fortsatt preget av dette. Vi snakket begge norsk, men en blanding av uvant trykk og tonefall, samt en hørsel jeg ikke kan skryte av, gjorde samtalene noe utfordrende.
“Hæ? Nå må du sakke ned” har jeg hørt mange ganger. Jeg snakker veldig fort når jeg snakker med østlendinger, mens jeg sakker ned når jeg snakker med sørlendinger. Jeg er ikke født en rapper fordi jeg er fra Østlandet, dette handler nok mer om idiolekt. Likevel hører man fort at prosodien i sørlands- og østlandsdialekta er ulik, og dette kan trolig påvirke opplevelsen av tempo. På Østlandet finner vi lavtone. Det er gjerne lavtone på trykksterke rotstavelser og trykksvake endestavelser. I trykkgrupper bestående av verb + partikkel som ‘gå-inn’ og ‘finne-på’ har Østlandet trykk på verbalet. (Mæhlum og Røyneland, 2023, s. 48) På Sørlandet er gjerne trykket på partikkel. Trolig er det det sørlandske trykket på ord som jeg selv pleier å uttale trykksvake, noe som gjør at tempoet i dialektene oppleves ulikt. I tillegg til prosodien i dialektene kan man merke seg at skarre-r og lenisering gjør at sørlandsdialekta skiller seg fra østlandsdialekta.
I dialektmøter kan det bli viktig med språklig akkomodasjon om man ønsker en samtale med litt mindre “Hæ?!” og “Kan du si det en gang til?”. Når jeg møter dialekter jeg ikke har god kjennskap til justerer jeg tempo og blir mer bevisst på ordvalg. Slik blir jeg lettere forstått. Etter noen samtaler blir man mer kjent med dialektene. Jeg får færre “Hæ?” og gir færre av dem, samtidig som justering av tempo og ordvalg går automatisk.
Kildeliste
Mæhlum, B., Røyneland, R., (2023), Det norske dialektlandskapet: Innføring av studiet av dialekter (Utg. 2) Cappelen Damm Akademisk
Dette er et gøyalt blogginnlegg! Du beskriver situasjoner som mange kan kjenne seg igjen i, enten fra den ene eller andre siden. Det er fort gjort å ikke helt forstå/bli forstått av mennesker man møter fra ulike steder i landet. Det kan bli litt kleint å skulle si «hæ?» utallige ganger, så da er det bare å håpe at smil-og-nikk-metoden fungerer. Det er fint at du tar med fagbegrep, og likevel holder teksten enkel og forståelig. Teksten er informativ og underholdende 🙂
Du er inne på noe som gir grunn til ettertanke. Vi har ofte meninger om bestemte måter å snakke på, for eksempel når det gjelder tempo, og her sier du noe veldig viktig: Det handler ikke nødvendigvis om noe som er objektivt sant, men at vår opplevelse av noe som er annerledes, lett leder oss til å anta saker og ting, for eksempel at noe snakker seint, eller skikkelig treigt. Det skal ikke mer til enn noen mikrosekunder ekstra i uttalen av en stavelse før vi merker det, helst nokså ubevisst. Slik oppstår myter, men litt sannhet kan nok også mytene inneholde.