Helt fra jeg var liten har jeg hatt Sauherad/Bø dialekt på alle kanter rundt meg. Familien min prater den og mange av vennene mine i barndommen pratet den, likevel ble jeg sittende igjen med det flate, monotone bokmålet. I familien og nærområdet finnes det en sterk dialekts-forankring med ord og uttrykk som har gått videre i generasjoner. Jeg forstår alt, bruker deler av ordene og dialekten, men likevel fikk jeg aldri hele pakken fra jeg var yngre. Hvorfor ble det slik?
Dialekter er i utgangspunktet distinktive og unike språksystemer med en egen geografisk forankring (Mæhlum & Røyneland., 2023., s.25). De videreføres og formes av de menneskene som bruker den. Muligens ble jeg bare enda et offer for den utviklingen mange dialekter opplever, nemlig at de vannes ut. Tilgangen til andre språkmiljøer gjennom skole og fritid, og ikke minst gjennom medier/tv/radio overdøver muligens dialektenes særtrekk og gjør oss likere i språket. Mitt språk har blitt et slags kompromiss mellom flere måter å prate på, der min lokale og familiære dialekt har trukket det korteste strået.
Dette får meg til å undre over hvor sterk påvirkningen fra den nærmeste familien er, nemlig primærsosialiseringen. Primærsosialiseringen er definerende for utvikling av en rekke egenskaper og personlighetstrekk vi har hele livet, så hvorfor definerte den ikke språket mitt i like stor grad? Kanskje er det ikke noe enkelt svar eller logisk forklaring på hvorfor dialekten og jeg aldri fant hverandre, kanskje ble påvirkningen fra andre språkmiljøer og medier for sterke. Jeg lurer likevel på om jeg ikke snakker dialekt rett og slett fordi jeg aldri arvet den, eller fordi jeg som mange andre unge har vært med på å skape og videreføre en annen måte å prate på.
Referanser
Mæhlum, Røyneland, (2023), Det norske dialektlandskapet: innføring i studiet av dialekter (2. utgave), Cappelen Damm Akademisk
Du set fingeren på noko som eg trur mange kan kjenne seg att i. I Noreg har dei tradisjonelle dialektane ein bestemt form for status – lokal status, kan ein kanskje seie – men overalt er dei under press, og somme av oss sit igjen med spørsmålet: «Kva skjedde?» eller «Kva skjedde, eigentleg». Somme kjenner seg litt svikefulle, andre er glade for å bli kvitt dei lokale særdraga. For dei fleste av oss går utviklinga meir eller mindre av seg sjølv, og ein skal vere over snittet interessert om ein skal ta vare på og dyrke det opprinnelege talemålet, særleg om ein har omgangskretsar som taler heilt annleis.