På Østlandet så står «hytta», eller «hytten» som små men tydelige flagg for både sosiale og geografiske identiteter. I mange av de indre byene på Østlandet så er a-endingen som «boka» og «hytta» utbredt. Vi kan se på det som et stykke arvestykke fra norrøn bøyning som er blitt bevart i lokalsamfunn gjennom historien. I mer urbane byer som Oslo og i kyststrøk så er en-endingen vanligere. Her påvirkes språket i større grad av standard østnorsk og media. Dette er ikke bare noe som gjelder lingvistikken og dialekter, dette går hånd i hånd med en sosial prosess hvor språk fungerer som markeringsverktøy (Mæhlum & Røyneland, 2012, ss. 17-19)
Dette kan forklares av flere ulike mekanismer. Institusjonell standardisering; utdanning og media formidler lærte normer som får symbolsk verdi og blir knyttet til sosiale klasser og prestisje (Mæhlum & Røyneland, 2012, s. 134). Også behovet for et fellesskap og lokal identitet er med å forsterke bruken av ulike endinger. Å ha muligheten til å kunne plassere mennesker i bås ved hjelp av så enkle detaljer som endelsen i spesifikke ord, kan man opprettholde en sosial kontroll.
Konsekvensene av dette fører til at man kan få ulike fordeler og ulemper i for eksempel arbeidslivet hvor en-endingen oppfattes som standard, og hvor a-ending oppleves som ufin. «Hytta» med a-ending kan også oppfattes som kulturell verdi, hvor den som hører blir den som bedømmer oppfatningen av mennesket.
Rent språkpolitisk så har vi alle en oppgave; respekter ulikheter i dialekt, lokale varianter, og gjør deg kjent med menneskene rundt deg. Hva sier din talemåte om hvor du føler deg hjemme, og hvem du ønsker å være i det store samfunnet?
Litteraturliste
Mæhlum, B., & Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet. Cappelen Damm.
Du tar opp ein språkleg variabel som er særleg relevant i dei sentrale, urbane stroka på Austlandet, der mange truleg oppfattar former med -en (solen, boken) som meir standard. Biletet er nok samansett, og det blir endå meir komplisert når me ser denne variasjonen i samanheng med bruken av dei ulike formene (‘solen’ eller ‘sola’) i bokmål. Sett utanfrå (til dømes frå Agder) verkar former med -en som ekstemt formelle, men tilhøva er kanskje, som du er inne på, annleis på Austlandet. I nabolanda våre har ein fått samanfall, så ein reknar då berre med to kjønn i dansk og svensk, og i lys av av dette kan kanskje det same skje i norsk eller i delar av norsk, for andre stader i Noeg er vel det nokså utenkjeleg, i alle fall på kort sikt.
Veldig bra sammensatt og relevant til faget vi har. En sak mange fra Østlandet kjenner seg i. Særlig kanskje blandt unge nå. Som en fra Østlandet vekker den teksten flere perspektiver av saken og vil dessverre si at jeg bidrar litt til det problemet. Kort sakt bra tekst og relevant, viktig å sette lys på de kulturelle språklige forskjellene på østlandet også