Foreldrene mine er født på 60-tallet, og har begge vokst opp i Drammen. De har i stor grad bevart sin dialekt fra barndommen, selv om den selvfølgelig er blitt litt endret opp igjennom. Målmerker som retroflekser, jamvekt, lavtone, og trykk på rotstavelse også i lånord som /’stassjon/ og /’assistent/, er rimelig godt bevart i deres talemål, men akkurat nå tenkte jeg å fortelle litt om en av retrofleksene, den «tjukke l-en». Den har nemlig ikke så gode kår i generasjonene som følger etter dem.
«Tjukk l», eller den retroflekse flapen /ɽ/, er et klassisk målmerke for hele det østnorske området – det deler Norge inn i to hovedområder: Vestnorsk på den ene siden, og øst- og nordnorsk på den andre siden (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 36). Lyden er kommet til etter norrøn tid, og den har to opphav: Fra vanlig <l> i norrønt – som i for eksempel ord som sol og glad, men den stammer også fra lydkombinasjonen <rð>, som i dag skrives <rd>, for eksempel i ordet bord (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 36).
Når foreldrene mine sier vi må sette noen flere stoler rundt bordet, så har de tjukk l både i /fɽeɾe/, /stoɽeɾ/ og /boɽe/, altså den retroflekse flapen både for historisk <l> og for historisk <rð>. Når jeg selv sier setningen, så har imidlertid den tjukke l-en falt bort i ordet «bord», men jeg har den bevart i ordene flere og stoler. Dette er en utvikling som har skjedd i flere østnorske områder – tjukk l med opphavet <rd> er generelt under press, og blir erstattet av en r-lyd: /bo:r/ (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 36).
Hvis jeg spør sønnen min på 17 om han kan si den samme setningen, så er alle de tjukke l-ene borte, det er en lyd han så godt som ikke klarer å produsere. Alle andre retroflekser har han imidlertid bevart. Hans yngre søsken, som har vokst opp her på Sørlandet, har selvfølgelig heller ingen tjukke l-er, men de har (som storebror og oss foreldre) utviklet rulle-r, og har dermed de andre retrofleksene. Men jeg kan av og til høre dem si ord som /pæɾle/ og /fæɾdi/ etter mønster fra venner som har skarre-r og som dermed mangler retroflekser. Da er kanskje ikke veien lang for min yngste 5-åring til å gå over til skarre-r og dermed miste alle retroflekser, ikke bare tjukk l. Jeg tviler imidlertid på at disse målmerkene vil feste seg hos de yngste barna mine, særlig siden jeg kan høre enkelte retroflekser i bruk også blant unge kristiansandere (for eksempel nettopp i ordet /fæ:ɖi/) – retrofleksene er på frammarsj, langt utover det opprinnelige området (Mæhlum og Røyneland, 2023, s. 48). Blir det slike standardiseringstendenser som redder retrofleksene i slekta, til tross for at vi har utvandret til Sørlandet? Den tjukke l-en vil imidlertid ganske sikkert dø ut med meg.
Kilde:
Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm Akademisk
Takk for ei informativ utgreiing om tjukk l, samt at du tar ‘tempen’ på den og de andre retrofleksene. Til forskjell fra en del andre trekk i språket, er det ikke så enkelt å plukke opp retroflekser og bruke dem perfekt. Det er rett og slett vanskelige lyder å lære når en har nådd en viss alder. Dermed er det nærmest litt slik at barn risikerer å bli ‘fortapt’ til skarre-r, og skjer det, er kanskje løpet kjørt. Generelt er retrofleksene lyder med høy presitisje, siden dei tilhører det som vi kan regne som standard i norsk. Ironisk nok gjelder ikke det tjukk l, særlig ikke den som gjelder uttale av ord med (bord, gard). Mye i holdningene våre til språk er sånn sett lite logisk og rasjonelt.