Da jeg som 8-åring flyttet fra Danmark til Norge, husker jeg at noe jeg grudde meg mest til var å skulle gå på skole sammen med andre som jeg ikke kunne forstå. Vi flyttet til Kristiansand og de fleste av mine klassekamerater snakket en blanding av diverse dialekter fra Sørlandet, men også enkelte hadde vestlands- og østlandsdialekter. Da vi hadde flyttet fra et sted i Danmark hvor alle hadde samme dialekt, hadde jeg ikke full forståelse for hva en dialekt var, eller at de som snakket samme språk, kunne ha så stor forskjell i uttalelse og tonefall.
Etter noen få uker følte jeg meg selvsikker nok til å begynne å svare på lærerens spørsmål på norsk, noe som ofte ble møtt med latter av mine klassekamerater. Det viste seg at selv om jeg brukte de riktige ordene jeg hadde lært, hørtes det ikke norsk ut. Da jeg spurte læreren min, sa hun at det var fordi jeg hadde en “aksent”, noe som jeg ikke forsto hva var på den tiden. Selv om aksent i seg selv er vanskelig å gi en klar definisjon på, betyr det i bunn og grunn at “språket til en person med såkalt aksent blir oppfattet som avvikende fra språket til en førstespråksbruker” (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 148).
Dersom man går nærmere inn på spesifikke aksenter som enkeltpersoner har, vil det være lettere å identifisere “avviket”. Selv husker jeg at læreren min satte seg ned med meg og prøvde å hjelpe meg med å bli kvitt aksenten jeg hadde, da jeg ønsket å bli like flink i norsk som de andre i klassen. Da jeg skulle forholde meg til ulike dialekter i klassen ble dette en utfordring, da man på sett og vis kan si at alle har en spesifikk aksent, også de som har norsk som sitt morsmål. (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 148-149).
Litteraturliste:
Mæhlum, B., Røyneland, R. (2023). Det norske dialektlandskapet: innføring i studiet av dialekter (2. utg.). Cappelen Damm Akademisk
Uff! Fortellinga di minner om hvor nådeløse – eller tankeløse – vi ofte kan være i møte med andre, også barn. Om en kristiansander kan forstå en trøndsk uttale, kan hen også forstå dansk; det handler mest om vane og innstilling. Så er du inne på ordet ‘aksent’. Jeg merker meg at Mæhlum og Røyneland skriver «såkalt aksent», og det er det god grunn til, for ordet brukes i grunnen om alt mulig som fortoner seg annerledes. Det trenger ikke handle om tonefall, det kan like gjerne være hvordan vokaler og konsonanter blir artikulert, og dermed blir aksent et begrep som omfatter alt (og kanskje ingenting), gjerne med et negativt fortegn, dessverre.