Et ord på 2 bokstaver som blir godkjent i ordspill som Scrabble og Wordfeud, et ord med to vokaler, og ingen konsonanter. Et ord mange ungdommer bruker daglig, og som er en nyere, og mer moderne versjon av ordet hallo. Jeg vil tørre å påstå at ordet som åpner for samtale, og som vekker oppmerksomheten hos oss selv, eller hos andre, er et av de aller viktigste ordene vi har i norsk språk, og i alle verdens språk.
Det spekuleres i hvor ordet yo først var hørt, noen steder kan man lese at det er først hørt i England rundt 1400- tallet, andre steder kan man lese at det ble hørt første gang på 1800- tallet i Philadelphia. Fellesnevneren er at begge områdene bruker engelsk som skrift- og talespråk. Det norske språket har ifølge ndla.no blitt påvirket av det engelske språket i over tusen år, og i moderne tid er det medier som påvirker oss mest. Det engelske språket dominerer i både film og TV- serier, med titler som Love Island, The last of us og de mange Harry Potter– filmene, disse finner veien til oss gjennom streaming- tjenester og kino- lerretet.
Gisle Andersen skriver i sin artikkel på sprakradet.no at vi skiller mellom to typer forekomster ved bruk av engelske ord i det norske språk; enten der det ikke finnes norske ord fra før (som podcasting), eller der det velges å ikke bruke den norske erstatningen for ordet. For eksempel brukes ordet yo, istedenfor det norske ordet hallo. Andersen deler så inn i to kategorier, hvor bruken av ordet yo, faller inn under kategorien som omhandler det å vise at man tilhører en bestemt gruppe, og også vise at man er «språklig trendy».
Ordet yo er ikke knyttet til noe bestemt faglig eller kulturelt område, og derfor kan det knyttes til det allmenne vokabularet som Andersen beskriver i sin artikkel. Jeg må si meg enig med Andersen, at det bør ikke være nødvendig å bruke engelske ord der vi har en norsk erstatning for det. Mine elever på 15 er med andre ord «språklig trendy», men mangler helt klart mange ord i sitt ordforråd fordi de ofte velger å bruke det engelske ordet, istedenfor det norske erstatningsordet. Det må jeg si, på godt sørlandsk; e syns det e ulili!
Kilder;
https://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/2006/Spraaknytt_3_2006/Importord/
Det er eit litt mystisk ord du skriv om, og som du skriv, er det i éi meining eit ord som er allment og ganske ope for ulike typar bruk. Slike ord er det vel nærast umogleg å finne opphavet til, særleg fordi dei helst har opphav i munnleg(e) kultur(ar), og det har gjerne gått lang tid før dei er nemnde eller brukte direkte i skrift. Så er du inne på det at ordet gjerne erstattar andre måtar å helse på. Det har du nok rett i, men spørsmålet er likevel om dette inneber full utskifting, eller om bruken av «YO» er eit aldersavgrensa fenomen. Trur du ungdommane som nyttar ordet i dag, tek det med opp i vaksen alder og alderdom? Ikkje veit eg, men akkurat no tykkjer eg det verkar litt usannsynleg.