Hvor lenge sørlendingene har skarret vet vi ikke sikkert. De sørlendingene vi med størst sikkerhet kan datere r-en til er kristiansanderne, som ikke fantes før 1641. Riktignok bodde det folk i kristiansandområdet før byen ble grunnlagt, og sannsynligheten for at de hadde tatt med seg den skarre-r fra en tur til Danmark for å kjøpe korn eller fått den med på kjøpet når et skip la til er tilstede. Men at skarre-r-en kom sjøveien til det blide Sørland er nærmere 100% sannsynlig. Sjekkeland omtaler denne formen for spredning av språkdrag for hoppemønster.
Da min nogenlunde kvadratiske fødeby ble grunnlagt av Christian IV i 1641 var de største influenserne møndihedane, kirken og handelsstanden. De definerte hva som var moderne, akseptabelt og, på godt sørlandsk, greit. Og i stor grad skarret de.
La oss hoppe en liten tur til Bergen, Norges eneste hansaby. I norsk språkhistorie er handelen med hanseatene gjerne ansett som kilden til skarring på Vestlandet, fordi de snakket tysk. Her er det imidlertid er stort aber (eller «avää», som hanseatene ville sagt). Hanseatene snakket lavtysk, og på lavtysk er r-en som regel en rulle-r. Så hvordan tok de med seg skarring til Bergen?
Like sikkert som at det kom et skip til Bjørgvin i 1349 (som også hadde noe annet i lasten som påvirket det norske språket) er at det skjedde noe i Wittenberg i 1517. Med reformasjonen ble høytysk plutselig et arbeidsspråk for dem som hadde religiøs makt. Kirken hadde begynt å skarre. I tillegg var skarring godt etablert i det danske språket, og siden Norge var underlagt Danmark var dansk det etablerte embetsspråket. Med andre ord: staten skarret. Og når kirken og staten skarret, da fulgte handelsstanden like gjerne med.
Hvordan man snakker med hvem kan være avgjørende for hvor seriøst man blir tatt. Denne mekanismen kan føre til to ting: At man legger om når man snakker med noen med høyere status enn en selv, eller at man på generell basis snakker mer «pent». Når alle med høy status skarrer, tilegner man seg selv skarre-r for å, i det minste språklig sett, heve sin egen status. Teorien min er at det er denne mekanismen som har ført til utbredelsen av skarre-r på Sørlandet. I løpet av noen generasjoner har skarringen festet seg som standard-r i talemålet, sånn har det forblitt.
Men de med høy status i Norge skarrer ikke lenger. Maktsentrumet i Norge er ikke lenger København, men Oslo, der de ruller på r-en. I Aust-Agder sniker rulle-r-en seg stadig sørover, mens i Setesdal har den blitt skjøvet nordover til fordel for skarre-r-en, mens andre kjennetegn ved dialektene forblir. Også i dag er hvordan man uttaler R et statussymbol.
Litteraturliste:
Skjekkeland, M. (2005). Dialektar i Noreg: Tradisjon og fornying. Høyskoleforlaget.
Länderzentrum für Niederdeutsch (Regissør). (2023). Plattdüütsch un de Hanse | Plattdeutsch und die Hanse [Video-opptak]. https://www.youtube.com/watch?v=B1STsQs3hxE
Som du er inne på, er det ikke så enkelt å spore hvor og hvordan skarre-r kom til Norge, men det er temmelig sikkert at den kom først til en større by, og Kristiansand er blant de beste kandidatene. En må regne med at noen fremmede tok med seg skarre-r-en til byen og spredde den derfra, og sånn sett tror en at lyden kan ha ‘hoppa’ fra by til by, for så å spre seg i de ulike distrikta. Hvilken lyd som er ‘penest’, er kanskje irrelevant, men har nok hatt noe å si for endringer den ene eller andre veien, og da handler det mer om hvilke lyder de ‘pene’ (det vil si de sosialt attraktive) folka bruker. Lyden kan være så ‘støgg’ den bare vil, hvis bare de rette folka bruker den…