Første gang jeg hørte om begrepet «code-switching» var under studiet mitt i African American Literature. Der lærte vi hvordan afroamerikanske forfattere ofte måtte skifte språkstil avhengig av hvem de snakket med, og hvordan dette handlet om makt, identitet og tilhørighet. Denne innsikten gjorde meg mer bevisst på mitt eget forhold til språk og hvordan jeg selv stadig tilpasser meg ulike situasjoner.
I sosiolingvistikken har Basil Bernstein skilt mellom det han kaller «utvidet kode» og «avgrenset kode», der den utvidede koden brukes i formelle, akademiske situasjoner, mens den avgrensede koden brukes i mer uformelle sammenhenger (Akselberg, 2008, s.139). Men mine egne erfaringer peker på at språkskiftene ikke stopper der. De skjer hele tiden, i små nyanser, alt etter hvem jeg snakker med. Dette samsvarer med det sosiolingvistikken beskriver som registerskifte og språklig akkommodasjon, altså hvordan vi tilpasser språket vårt til situasjonen og personene vi snakker med.
Jeg merker selv at jeg skifter kode daglig. Når jeg er med familien, snakker jeg bred sørlandsdialekt og bruker enkle ord. På jobb prøver jeg å være profesjonell og imøtekommende. På universitetet blir språket mer akademisk og formelt. På utveksling benytter jeg en helt annen kodeks (engelsk). Når jeg er med venner glir jeg gjerne over i litt kebabnorsk, bruker uttrykk som «alhamdulillah» og deler interne fotballvitser.
Jeg er bevisst på at jeg skifter kode, men det skjer også ganske naturlig. Samtidig kan det være slitsomt når flere koder møtes på samme sted, da vet man ikke alltid umiddelbart «hvem man skal være». Likevel setter jeg pris på å kunne bevege meg mellom disse kodene. Det gjør meg tilpasningsdyktig, og noen av kodene er rom hvor jeg senker skuldrene.
Har du mange koder? I hvilken kode føler du deg mest bekvem/ubekvem? Hvorfor?
Kilde:
Akselberg, G. (2008). Talevariasjon, register og medvit. I B. Mæhlum, U. Røyneland & H. Sandøy (Red.), Språkmøte (2. utg., s. 129–144). Cappelen Damm AS.
I norsk sammenheng har det ikke vært så vanlig å snakke om ‘kode’ som for eksempel i engelsk, men du får fint fram hvordan vi kan forstå dette og bruke dette begrepet. Den norske skespsisen har nok litt å gjøre med at dialekt er mer akseptert i Norge enn i mange andre land, og vi liker gjerne å legge vekt på nettopp det. Samtidig vet vi så inderlig godt at vi endrer talemålet, og at vi beveger oss mellom ulike måter å snakke på, alt etter hvilke situasjoner vi er i. Ordet kode gir litt assosiasjoner til ulike språksystemer, og vår omlegginger er ofte mer eller mindre graderte, slik at kode.-begrepet blir litt diskutabelt. det viser også hvor gradert dette er. Likevel kan vi ikke fri oss fra at det KAN ligge visse maktforhold også i dette, at noen koder (samt enkelte talemålstrekk) kan være forbundet med mer presitisje enn andre. Det blir gjerne litt underkommunisert i Norge, for vi liker jo tanken på på full toleranse og at alle er like.
Jeg kjenner meg mye igjen her! Jeg merker som du skriver her, hvordan talemåte og ordforrådet mitt endres i takt med kontekst, situasjon og spesielt hvem jeg er i tale med. Det var ikke før jeg begynte å studere nordisk her i Kristiansand at jeg ble mer bevisst over denne endringen i «koder». Interessant hvordan du bemerker deg ulempen når disse situasjonene klæsjer, og en kan bli forvirret over «hvem man skal være». Jeg tror jeg kommer til å være mer bevisst – og med et nytt perspektiv – over min egen «kodesvitsjing».
Takk for kommentaren, Rune! Du har helt rett i at begrepet «kode» nok er mer vanlig og kanskje mer bastant i engelskspråklig forskning. På sett og vis stammer det også fra et bakteppe av rasisme og elitisme, særlig i amerikansk sammenheng hvor mange har måttet tilpasse språket sitt for å bli tatt på alvor i systemer der standard engelsk gir høyere status. Det er en helt annen sosial kontekst enn den vi har i Norge, men likevel sier det noe om hvordan språk og makt henger sammen.
Samtidig gjør vi også graderte språklige tilpasninger i Norge, selv om vi liker å tenke at vi har høy toleranse for dialekter. Det kan godt være at enkelte talemålsformer kan ha høyere «prestisje» enn andre. Østnorsk er for eksempel overrepresentert i riksmedier og på TV, og det er ofte denne varianten som assosieres med «nøytral» eller korrekt tale. Det er kanskje ikke noe vi snakker så mye om, men jeg tror mange merker det i praksis, selv om det ikke alltid er lett å sette ord på.
Jeg merker selv at når jeg snakker med folk som har høy status eller autoritet, blir jeg ofte usikker på om den breie sørlandsdialekten min vil bli forstått, eller om den kanskje vil oppfattes som lite profesjonell og lite dannet. Det viktigste for meg er jo å bli forstått, så da justerer jeg språket mitt. Jeg velger gjerne litt lengre ord, unngår fyllord, og prøver å matche tonen til den jeg snakker med. Samtidig er jo dette en form for tilretteleggelse og et forsøk på å bli bedre likt av vedkommende. Kontekst har mye å si, men dette er absolutt interessante refleksjonsspørsmål rundt talemåte!
Takk for kommentaren, Marie. Så gøy å høre at du kjente deg igjen! Jeg tror vi er mange som driver med kodesvitsjing uten å helt ha visst hva det var før vi begynte på studier. Språk er jo godt knyttet til identitet også, så av og til er det helt sprøtt når man tenker tilbake over hvor mange stemmer man kan benytte seg av. Og ja, når flere koder krasjer samtidig er det lett å gå i språk-limbo og bli så selvbevisst at man nesten glemmer hva man skulle si, haha. Noen av disse problemene er nok også forbeholdt språkgale mennesker som oss >.<.
Godt å høre at du også tar med deg et nytt perspektiv videre! Jeg tror bevissthet rundt dette gjør det lettere å være raus med seg selv, og kanskje også med andre som prøver å finne «riktig» tone i samtaler.