Som innflytter til det glade Sørlandet er det viktig for meg å holde på vestlandsdialekten min. Dette er derimot ikke like enkelt som en skulle tro. Som minoritet i Kristiansand er det vanskelig å holde både tonefallet og vokabularet autentisk, og man ender opp med en merkelig blanding som man ikke blir bevisst på før man reiser hjem igjen. Jeg ber elevene mine sette seg på «fuå» eller underholde seg selv ved å «ronsa» og ingen reagerer på at jeg har adoptert sørlandsuttrykkene, men lagt på min egen ending. Jeg beholder mine vestnorske a-endinger (Mæhlum og Røyneland, 2023, s. 99) selv på sørlandske dialektord som å «ronse».
Noen dialektvalg jeg tar er helt ubevisste, mens noen ord blir byttet ut for å gjøre meg bedre forstått. Barn fra Kristiansand forstår meg ikke når jeg ber dem om å slutte å «pitla» på naboen eller spør dem om hvem som vil «føysa» i friminuttet. Da er det lettere å bytte ut dialektordene med den sørlandske varianten. «Ja vel, se det!» er blitt en standard hilsen for meg, uten at jeg har gått inn for å høres mer sørlandsk ut. Etter et par dager hjemme i Haugesund merker jeg derimot at språket mitt endrer seg, og jeg hører selv at jeg i telefonen ordlegger meg annerledes med søsteren min kontra venninner fra Kristiansand. Jeg legger om språket slik at det passer til situasjonen og menneskene jeg prater med, dette kalles intraindividuell variasjon «Mæhlum og Røyneland, 2023, s. 21). Selv om jeg ofte legger om for å bli forstått, er dialektforvirringen min nok for det meste et ubevisst forsøk på å passe inn i flokken. Jeg krysser bare fingrene for at de blaude konsonantene ikke sniker seg inn med det første.
Litteratur:
Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter (2.utg.). Cappelen Damm Akademisk
Artige eksempler du kommer med. Det at du bruker vestlandske endinger på de sørlandske uttrykka, forteller hvor gode vi er (du i dette tilfellet) til å gjøre ubevisste analyser av de språklige elementa, selv om de kan føles fremmede å ta i munnen til å begynne med. Jeg tror derimot du kan ta de ‘blaude’ konsonantene med stor ro, for det er liten sjanse for at du (eller ditt ubevisste jeg) ser noe poeng i å ta dem i bruk, både fordi de harde er så almninnelige i dagens sørlandsk og i standard norsk generelt, men også fordi de er så krevende å lære når det må skje ord for ord. Hadde du tatt dem i bruk, hadde du nok i alle fall fått høre det i vest, for de kan være veldig påfallende i de rette (eller gale) sammenhengene.
Kjempebra skrevet innlegg om intraindividuell variasjon. Det å beholde autentisiteten i egen dialekt når man er borte hjemmefra er en vanskelig oppgave. Det merket jeg selv når jeg befant meg i dialektenes smeltegryte, også kjent som folkehøgskole, hvor alt handler om å tilpasse seg enten for å bli forstått eller for å være «nærmere» medelevene sine. I tillegg har jeg en romkamerat fra Oslo som jeg ofte overdriver dialekter sammen med, og hun har jeg merket bruker noen blaude konsonanter uten at hun selv vet det (etter 3 år i Kristiansand). Selvfølgelig bare på visse ord som «båd» og «kage», men poenget står. Vær på vakt!