Det norske dialektlandskapet er oftest delt opp i fire kategorier: Vestnorsk, Østnorsk, Trøndersk og Nordnorsk. I dette blogginnlegget er fokuset rettet mot den vestnorske kategorien, og hvorfor den som kategori kan være for omfattende.
Den vestnorske kategorien innenfor dialektologi kjennetegnes av en mangel på jamvekt, mangel på apokope, mangel på tjukk L og tilstedeværelsen av høytone (Mæhlum & Røyneland, 2023). Høytonen er ikke konsekvent i det geografiske område da det som tidligere var aust Agder har lavtone. Det er ikke jamvekt i område, men ei og samme ending i infinitiv og ubundet entall av svake hunkjønnsord. Det vestnorske området er delt inn i e-mål og a-mål der Agder til og med til Lyngdal har e-mål, Sunnmøre har e-mål mens resten av området har a-mål. Kategorien kjennetegnes også av bruken av skarre-r og i de sørligere områdene av lenisering (Mæhlum & Røyneland, 2023).
Sørlandsdialekten er det minste dialektområdet innenfor den vestnorske kategorien, men er samtidig det området med størst intern variasjon. Det kan kjennetegnes av skarre-r og lenisering. De mindre kystnære områdene har mer arkaiske former sammenlignet med de kystnære kommunene. Fylket er delt i to når det kommer til høgtone og lavtone der grensen går ved det gamle skillet mellom vest og Aust-Agder. De vestligste kommunene Flekkefjord og Kvinesdal har a-mål, mens resten av fylket har e-mål (Mæhlum & Røyneland, 2023 s101).
Den norske firedelingen av det dialektologiske landskapet har valgt fire målmerker som signifikante for geografisk avgrensing av et dialektologisk område. De fire målmerkene omhandler jamvekt, apokope, tjukk l, høytone eller lavtone (Mæhlum & Røyneland, 2023 s32). Å dele de dialektologiske områdene inn i andre kategorier har vært foreslått tidligere da med en fem-deling der Sørlandet er en uavhengig kategori (Torp, 2001). Selv om dette ville innebære å legge til flere målmerker for kategorisering vil det potensielt omfavne en landsdel som ikke er dekket av det nåværende dialektologi kartet. Det nåværende målførekartet basert på Hallfrid Christiansens arbeid (1969) har vært under kritikk for å ikke være treffende for Sørlandet som region.
Referanseliste
Christiansen, Hallfrid. 1946–48. Norske dialekter I–III. Oslo.
―. 1969. Norske målførekart. [Oslo.
Mæhlum, B., & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet-innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm.
Torp, A. (2001). Norske’landsdelar’og norsk målføreinndeling–spesielt om Sørlandet og’sørlandsk». Målbryting, (5), 49-83.
Røsstad, R. (2010). Vilkårleg tradisjon? Nærblikk på Hallfrid Christiansens Norske målførekart.
Du setter fingeren på noe som absolutt kan diskuteres. Sjøl synes jeg kategorien vestnorsk er grei når denne står i motsetning til heile jamvektsområdet, slik at vi får ei todeling av dialektene, der vestnorsk også omfatter nordnorsk. Når området derimot blir en del av ei firedeling, slik boka til Mæhlum og Røyneland opererer med, får vi et stort, brokete område som ikke har altfor mye til felles, og det er vel det du reagerer på. Bare Agder aleine viser dette tydelig, med både a-mål og e-mål og ulike tonelag. Sjøl prøver jeg å tenke på at disse inndelingene først og fremst har et systematiserende og pedagogisk formål, for dykker vi ned i dem, finner vi altså mye vi kan problematisere.