Flere av oss som er fra tidligere Aust-Agder har nok opplevd fra tid til annen at mange syntes vi har til tider litt underlig dialekt. Ikke at jeg tar meg nær av det, men har likevel opplevd opp mot flere ganger at jeg blir tatt litt mindre seriøst hvis jeg må benytte meg av den flotte bruken av «du» istedenfor deg. Setninger kan for eksempel være: «Ska mi heim te du ellå te me?» Eller: «Hei på du».
«Skal vi hjem til deg eller meg» ligger veldig unaturlig for meg, men som ansatt i skolen i området jeg kommer fra, så opplever jeg ofte at barn og unge har lagt fra seg «du» og heller bruker deg. Dette er noe som underbygger funnene til Mehlum og Røyneland, at språktrekk som oppleves som breie eller som stikker seg ut har en tendens til å bli erstattet av ord som er mer regionale og nasjonale (Mæhlum & Røyneland, 2012, s.126).
Arne Torp skrev artikkelen «Nå skal jeg skrive litt om du, de og dem» i Språknytt i 1993, og trekker frem at denne bruken av «du» er i sammenheng med en prosess som har foregått over flere hundre år i norsk (Torp, 1993). Da er det jo litt synd at mange av dagens unge støter fra seg denne utviklingen.
Bruken av «du» blir ofte lagt merke til i sosiale lag, og ofte kommentert at er feil å si. Ved neste tilfelle vil jeg helle si at det er en naturlig del av språkutviklingen, ifølge Arne Torp som er blant en av Norges fremste språkforskere.
Det skal også sies at jeg er bekymret for fremtidige fadder-vors dersom alle støter fra seg ord som stikker seg ut, og alle studenter har likt språk fremover. Hva skal en da snakke om?
Litteraturliste:
Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm Akademisk.
Torp, A. (1993) Nå skal jeg skrive litt om du, de og dem. hentet fra:
https://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Eldre/Naa_skal_jeg_skrive_litt_om_du/
Dette du skriv om haldninger til og reaksjonar på du-forma, er interessant, for utviklinga verkar å ha gått veldig raskt. For 20-30 år sidan var du-bruken utbreidd blant barn og unge, og det var dei vaksne (med deg-forma) som reagerte og påtalte bruken. No er du-brukarane blitt vaksne, medan dei yngre ofte har gått attende til deg-forma, og no er det altså vaksne du-brukarar som stikker seg ut. Her er det sikkert geografiske variasjonar, men det tyder på at delar av det austre Agder er utsett for sterkt press frå austlandsk talemål. I denne samanhengen får ikkje du-forma innpass, og ho blir både avstikkande og provinsiell, gjerne oppfatta som ‘brei’, som du skriv. Og resultatet? Ja, om variasjonen blir heilt utjamna, må me kanskje finne andre ting enn språket å snakke om.
Veldig bra skrevet. Liker også problemstillingen du avslutter med. Keep up the good work!
Morsomt at du skriver om reaksjoner, for som innflyttet østlending hadde jeg nok en rar reaksjon første gang jeg hørte dette. Jeg synes også det hadde vært trist om alle støter fra seg ord og uttrykk som stikker seg litt ut. Det er jo ofte en fin icebreaker!