På grunnskolen var jeg en del av et svært homogent språkmiljø, der så og si alle pratet på kristiansandsdialekten. Det medførte et stort sjokk da jeg eventuelt begynte på videregående skole. Jeg møtte mennesker med dialekter og opprinnelser fra andre steder i landet, og opplevde for første gang å ikke bli forstått på grunn av dialekten min. Opplevelsen fikk meg til å reflektere over dialektendringer og hva det vil si for min egen dialekt.
Historisk sett var dialektene og isoglossene tydeligere før enn det de er i dag. Selvfølgelig er ingen dialekt immun mot forandring, dessuten blir språket stadig endret av både indre språklige prosesser og ytre samfunnsforhold. Den geografiske avstanden, fjellene og naturen bidro til å gjøre språkmiljøer mer isolerte og mindre utsatt for påvirkninger fra verden rundt. Disse grensene betydde mindre og mindre etter hvert som teknologien innen kommunikasjon og transport ble forbedret. Endringene en dialekt kan bli eksponert for har mangedoblet seg i moderne tid. Alle mennesker blir ubevisst påvirket av omgivelsene sine, og det gjelder også språket. Når man omgår mennesker som prater annerledes, kan det gå ut over eget språk. (Mæhlum et al., 2008, s.160-166)
Noen eksempler på fenomener som driver språkendringer i dag er regionalisering og standardisering av talemålet. Regionalisering er et fenomen der talemålet i storbyer sprer seg til områdene rundt, slik at talemålene blir mer like. Standardisering av talemålet er idéen om at språkbrukere prøver å etterligne en dialekt med høy sosial status. I norsk sammenheng er det tydelige eksempelet dialekten i Oslo-området, en utbredt dialekt som ligger nært skriftspråket og mange anser som “pen” (Mæhlum, 2009). Disse fenomenene har stor betydning for det språklige landskapet i Norge, og bidrar til å gjøre språket mer homogent. Da nordmenn var mer isolerte, var dialektene mer forskjellige, mens nå som vi er mer samlet, blir dialektforskjellene mindre. (Mæhlum & Røyneland, 2012, s.133-141)
Litteratur:
– Mæhlum, B., Akselberg, G., Røyneland, U., Sandøy, H. (2008). Språkmøte. (2). Cappelen Damm
– Mæhlum, B. (2009) Standardtalemål? Naturligvis!. Norsk Lingvistisk Tidsskrift, 2009(27), 7-26. http://web.novus.no/NLT/NLT_2009-1.pdf
– Mæhlum, B., Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet. Cappelen Damm
Erfaringane du fortel om, er vitnemål om dei utviklingsprosessane som pågår i norsk talemål, og som etter kvart er ganske mykje forska på. Som du skriv, verkar samfunnet på mange måtar å ha blitt ‘mindre’, altså at det som før i tida var fjernt og langt unna, no er kome så mykje tettare inn på. Det skjer med flytting, pendling, innvandring, urbanisering og nye måtar å kommunisere på. Og me tek alle del i det og blir påverka av det. Så er det likevel lokale og regionale skilnader, og somme steder endrar talemålet seg raskare og meir enn andre stader. Ein skulle kanskje tru at det blei språkleg mangfald av dette, men blant ungdommar kan det likevel vere ganske homogene språkforhold. Dette verkar litt pussig, og me må vel innrømme at det ikkje er alt me veit og forstår ved denne utviklinga. Det er stadig meir å forske på.
Klargjørende tekst om utviklingen av talemål i Norge. Det er interessant at du vektlegger historisk-teknologiske fremskritt sin rolle, slik som transport- og kommunikasjonsmidler, det tror jeg er viktig.
Selv har jeg foreldre som vekslet mellom ulike varianter av Oslo-mål, mens jeg selv har snakket som dem og vokst på Sørlandet. Både tilflytting (som jeg forstår som regionalisering) så vel som standardisering må vel være blant de viktigste faktorene til at mange av mine medelever, som meg, snakket Oslo-mål.
Det blir spennende å se hvordan dialekter utvikler seg i tiårene fremover. Da tenker jeg særlig på om det vil bli mindre mangfold. Eller om språkpolitikk, folks identitetsfølelse, eller eventuelle endringer i samfunnet kan sette kursen annesteds. Disse samfunnsendringene må vel da, jf. Mæhlum og Røyneland, gjerne bestå i en slags «re-isolering» i lokalsamfunn. (Kanskje en kan tenke at miljøhensyn kan bidra til en viss grad av en slik «re-isolering» eller bremsing av reisefrekvens, og dermed påvirke utviklingen av dialektene, men så må en jo også ta hensyn til f.eks. hva slags rolle mediekonsum spiller.)