Etter at jeg flyttet fra Kina til Norge, måtte jeg gå på skolen for innvandrere for å lære norsk. Det var vanskelig for meg å huske ord til hankjønn, hunkjønn og intetkjønn. Læreren min var en koselig dame og ganske hjelpsom. Hun var fra Mandal. Hun fortalte meg at det var viktig å snakke norsk sammen med mannen min og lære ord fra ham.
Det var en Søndagskveld. Jeg så i avisen. Mannen min sa at han hadde funnet en interessant nyhet i avisen. Han leste for å lære meg norsk. I avisen var det et fint bilde. Det var to tvillingsøstre var giftet med to tvillingbrødre. De to ekteparene hadde fått en gutt og ei jente samme år. Det var vanskelig å se hvem som var hvem. Mannen min fortalte meg at det var jenten på høyre siden var giftet med gutten på venstre siden og de hadde fått en jente. Jenten på venstre siden var giftet med gutten på høyre siden og de hadde fått en gutt.
På Mandag gikk jeg til skolen igjen. I klassen ble jeg spurt om hva jeg hadde gjort i helga. Jeg tok ut avisen fra vesken og fortalte om at det var to tvillingsøstre var giftet med to tvillingbrødre. Jenten på høyre siden var giftet med gutten på venstre siden.
læreren sa at det ble feil på bøyningen til hunkjønnsordet. Vi kunne ikke si «en jente – Jenten». Det måtte være «ei jente – Jenta».
Jeg følte meg flau.
Om kvelden fortalte hva som skjedde på skolen. «Unnskyld meg». Mannen min sa. «Jeg glemte å fortelle deg om at det er forskjellige dialekter i norsk». Mannen min kommer fra Bergen og snakker Bergensdialekt. Bergens dialekt har to grammatiske kjønn. Nemlig hankjønn og intetkjønn. Hunkjønn har rett og slett falle sammen med hankjønn. I Bergen heter det «geiten, hytten, gaten og jenten». ( Brit. M&Unn.R, s.99)
Jeg føler meg så glad i norsk dialekt og har lært mye bergensdialekt fra mannen min.
litteraturliste:
Brit. M & Unn. R « Det norske dialektlandskapet», 2022. 1. utgave, Oslo
Det er mange sider ved det å lære seg et andrespråk i Norge, og i innlegget peker du på noen ting som er viktige å tenke over. Det ene er det allmenne rådet om å bruke språket for å lære det. Selv om noen later til å tro det, er det ikke nok å bare høre norsk for å lære det. Noen snakker om viktigheten av å ‘bade i språk’, altså bruke det så mye en kan i alle situasjoner. Egentlig virker det opplagt, men for mange som ikke har noen å snakke med, kan læringa bli ei utfordring. Det andre er det med dialektane. Jeg synes det høres rart ut å avvise en form som ‘jenten’, selv om det bare er bergensere som bruker den i særlig grad. En litt artig side av saken, er at også bergensere har utfordringer med kjønn på norsk, for heller ikke de vet uten videre hvilke ord som kan være hokjønnsord. De må lære det ord for ord ved å høre på andre dialekter, omtrent på samme måten som dansker, i den grad de prøver å lære norsk.