Ja, jeg er sørlending. Lettere sagt fra Froland. Froland ja, sier folk spørrende. Hva er det for en plass? Arendal svarer jeg med en flau tone. Alle i min generasjon som kommer fra dette området, får høre at vi snakker rart, spesielt, og utydelig. Språket kan nesten fremstå som mumling for noen. Opprinnelige målmerker som gjenkjenner en Arendal eller frolandsdialekt er; skarre-r, bløte konsonanter, du isteden for deg og e isteden for jeg. Man snakker nemlig ikke likt på sørlandet (Mæhlum& Røyneland, 2012, s.101). Da jeg var 18 år hadde jeg dialekter på Sørlandet som særemne på videregående skole. Jeg hadde skrevet en tekst som ble lest opp av tre forskjellige generasjoner for å se hvorvidt dialekten blir utvannet. Det var markante forskjeller, utenom de som bor på landet da, selvfølgelig. Man har de som tviholder på dialekten sin, men så har vi typer som meg da. Vi som blir «mobbet» for å si e og du. Hvorfor er det slikt? Er virkelig dialekten så stygg? Jeg tenker ja. Når jeg hører Marte Olsbu på tv, hører jeg faktisk selv hvor rart jeg snakker. Det er vel også grunnen til at man legger om. Som Arne Torp sier; «Hvorfor skjer så ikke det samme når pronomenet er trykklett – hvorfor heter det f.eks. fremdeles «e så de» og ikke *«e så du»?
Det er heller ikke særlig kult å ha en kjæreste fra Østlandet som daglig mobber meg for skarringen min. Har jeg tilpasset eller vannet ut dialekten min? Ja. Er dette fordi jeg skammer meg over dialekten? Tja. Men noe jeg aldri kommer til å slutte med, er å skarre. Det målmerke er jeg stolt av, og det tar jeg med meg i graven.
Kilder:
Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet– innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm
Torp, A. (1993) Nå skal jeg skrive litt om du, de og dem. hentet fra:
Eg er redd du ikkje har noko val når det gjeld skarring, for har du ikkje lært austnorsk r-lyd i barndommen, er det svært vanskeleg å lukkast, altså å lukkast godt og truverdig. Og lukkast du berre delvis, vil diverre austlendingar riste på hovudet. Det som er litt kjedeleg for oss som har ein ikkje-austlandsk dialekt, er at det ofte følgjer med ein del fordommar og stereotypiar på lasset, og ein mistenker at folk set oss i bås, til dømes at sørlendingar er enkle og fromme, trønderar har skinnvest og bart, og bergensarar snakkar høgt og er høge på seg sjølv. Dei fleste av oss føler oss framande overfor desse stereotypiane, men det gjer kanskje noko med oss når andre ler av dialekten vår medan me ikkje kjem på å seie noko krasst og treffande om det ‘høgverdige’ oslomålet. Trøysta får kanskje vere at det ofte er verre i andre land; berre i Danmark er truleg mange som direkte skammar seg over sine provinisielle dialekttrekk, så mykje at dei nesten ikkje er å finne. Samanlikna med dette kan ein sikkert hevde at norsk dialektmobbing er ‘godmodig’, men er han verkeleg det?
Hei!
Utrolig interessant å lese dine betraktninger omkring frolandsdialekten. Du skriver i innlegget ditt at du ofte får høre at du snakker rart, spesielt og utydelig – og dette er noe jeg tror mange sørlendinger kan kjenne seg igjen i, spesielt de som kommer fra landlige omgivelser. Selv kommer jeg fra en perle av de sjeldne, nemlig Lyngdal, og jeg blir ofte «mobbet» av mine østlandske venner på grunnlag av den sørlandske dialekten min med både skarre-r og bløde konsonanter.
Det var nytt for meg – at man ikke konsekvent sier «du» for «deg» (jfr «e så de» i stedet for «e så du»)! Det kommer jeg til å tenke over neste gang jeg snakker med en Arendøl.