Jeg er født i en liten by i Trøndelag som ikke spesielt mange har hørt om, og selvom ikke mange ville hørt forskjellen, snakker jeg en variant av trøndersk enn den man hører i for eksempel Trondheim.
Da jeg flyttet fra Trønderlag til Porsgrunn i en ung alder var mange rundt meg forvirret over hva flere av ordene jeg sa betydde, og derfor snudde jeg om og begynte å snakke mer “østlending”, men når jeg returnerte til Trønderlag ett år senere, forstod ikke mine gamle venner dialekten min lenger, og jeg snakket nå for “dannet” og måtte forandre talen min atter en gang. Nå som jeg har blitt voksen, og har flyttet til Skien og så Kristiansand har dialekten min falt bort slik at andre skal kunne forstå hva jeg sier.
De gangene jeg besøker hjemmet mitt, er det flere folk som reagerer på mitt urbaniserte språk, som virker skuffet over min utvannede trønderske dialekt. Derfor syntes jeg Mæhlum og Røynelands sin observasjon er sann, og at for mange er utvanningen av de lokale dialektene oppfattet som et “språklig forfall” (Mæhlum & Røyneland 2023 s.125).
Tradisjonelt sett er noen varianter av et talemål knyttet opp mot en sosial status, og for mennesker som alltid har kjent meg til å snakke med en ordentlig trøndersk dialekt, når jeg da kommer hjem og snakker som jeg er oppvokst i Oslo, snakker mer “rent” for å si det slikt, kan jeg forstå at det gir inntrykk om et ønske om en såkalt “høyere status”, til tross for at det ikke er intensjonen.
Dialekt er en tydelig, viktig del av vår identitet, men hva gjør man når dialekten man har vokst opp med, forsvinner for å tilpasse andre? Hva skjer med vårt språklige mangfold som årene går?
Kilder:
Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2023). Det norske dialektlandskapet: innføring i studiet av dialekter (2. Utg.). Cappelen Damm Akademisk
Hei.
Eg syntes at innlegget ditt var interessant! Eg har sjølv erfart
dette hos folk eg kjenne som har flytta frå eit sted til Kristiansand. Eg som sørlending meine dei har tydeleg dialekt frå Stavanger, mens dei som bu i det aktuelle dialektområde meine at personen har blitt sørlending og at dialekta er utvanna. Det blir litt av det samme som du skriv om her.
Det er naturleg for oss mennesker at vi vil bli forstått av samtalepartnaren vår. Vi har også eit naturleg ønskje om å skape eit godt inntrykk for å bli mest mogleg likt og det er då vi benyttar oss av bidialektisme. Det som skjer her er at vi tilpassar oss samtalepartnaren vår slik at dei best mogleg kan forstå oss.
Som du skriv er dialekt ein viktig del av vår identitet og du spør om kva du skal gjera når den forsvinn fordi man man tilpassar seg andre. Eg tenkje at ein mogleg løysning er å held fast i det du veit er iboande i di dialekt, bruk dei orda som ligg i dialekta di. Du vil nok få spørsmål og då kan du svare kva det betyr, men etter at det er forklart kan du fremleis bruk det ordet. Samtalepartnarene dine har også eit ansvar for å huska kva du har sagt det og det ordet betyr.
Når det er sagt, så er det lett for meg å sei då eg ikkje har den problemstillinga. Eg tenkje eg at det ikkje kan være lett å ikkje bli forstått pga ord som eigentleg er natyrleg å bruke, og at det då blir lettare å tilpasse seg – sjølv om det går den originale dialekta di. Eg syntes berre det er dumt at resultatet blir at di eiga dialekt forsvinn. Eg veit også at det er eit problem for mange som flytter frå ein stad til ein annen. Noko eg syntast er trist.
Interessant innlegg som jeg kjenner meg veldig igjen i! Jeg kommer fra en bygd på Sørlandet og merker tydelig forskjell etter jeg har vært på besøk hos familie på Østlandet. Jeg får stadig høre hvor pent jeg har blitt i språket etter å ha kommet hjem. I tillegg merker jeg at venner og familie på bygda kan virke litt skuffet over dette. Samtidig som jeg tar meg selv i det, og merker at jeg tilpasser dialekten min ettersom hvem jeg prater med. Dialekter er gøy, det er identitet og det er noe man er stolt av. Det sier noe om hvor en kommer fra, og det er trist at man tilpasser språket sitt uten å kanskje helt tenke over det. Jeg opplever også andre som sier de er flau over dialekten sin i møte med andre, og som dermed legger om. Og det er naturlig at folk legger om når ord og uttrykk ikke er så lett å forstå for andre. Spennende tematikk!
Som det er kommentert, er det nok mange som kjenner seg igjen i det du forteller, og når vi vet at språklig tilpassing og endring ofte er uungåelig ved flytting, må det være ergerlig at de der «hjemme» oppfatter endringa som at det lokale ikke er godt nok for deg. Min gamle veileder Helge Omdal skulle undersøke talemålet til setesdøler som hadde flytta til Kristiansand. Da han leita etter mulige informanter, fikk han beskjed av en setesdøl at han vil bare oppgi navn på folk som IKKE hadde endra på dialekten. De der «hjemme» har altså lett for å ergre seg. Ei lita trøst kan være at det sikkert var verre før, men dette sitter tydeligvis dypt i nordmenn.