Haʁ* du noen gang pʁøvd å læʁe boʁt nåʁsk te noen såm ikke kan spʁåke**? Haʁ du fåʁklaʁt voʁdan di nåʁske dialæktan fungeʁåʁ? Haʁ du noen gang høʁt et mænneske «mjaue» te noen me et spøʁʁans blikk, å få et tall såm svaʁ?
Æ likåʁ å læʁe boʁt nåʁsk, å føʁ ællåʁ siden dukkåʁ dialæktan opp såm tema. Et a di føʁste spøʁsmålan mange læʁåʁ, æ «hvor mye er klokka?». Unnåʁ en vidiosamtale gikk de sånn:
Mæ: «How much is the time» means «hvor mye er klokka»
J: «Hvor mye er klokka?».
Mæ: «Nice. That’s how they’d say it in Oslo. But I’d say… å mye æ o».
J: «Meow?».
Mæ: «17:34».
Samtalen hæʁ visåʁ voʁ ulikt spʁåke kan viʁke nåʁ ulike dialæktåʁ kåmmåʁ i spill. I Kʁistiansand æ vi vældi gla i vokalåʁ, å disse kan lætt gli inn i væʁandʁe. De æ næsten såm at vokalan smæltåʁ sammen, å konsonantan dʁaʁ på feʁie. På samme måte såm det fallåʁ mæ natuʁli å si «å mye æ o» («hvor mye er ho (klokka)»), vil de åsså væʁe vanli å si «æ æ i a æ å» («jeg er i A (klassen), jeg også»). Dætte avvikåʁ stoʁt fra skʁiftspʁåke, å de æ fåʁståeli at di såm læʁåʁ sæ nåʁsk kan bli fåʁviʁʁa.
Nåʁ æ læʁåʁ boʁt nåʁsk, pʁøvåʁ æ dæʁfåʁ åfte å hålle mæ næʁmåʁe skʁiftspʁåke – i væʁt fall i staʁten. Me mindʁe pæʁsonen alleʁede bʁukåʁ skaʁʁe-ʁ, såm en fʁanskmann æ unnåʁviste, ædde ʁætt å slætt meʁ pʁaktisk. De æ likevel gøy å se fåʁviʁʁinga på fjese di sitt nåʁ æ fullføråʁ æi sætning såm bynnår me «but I’d say…».
*Symbolet ʁ står for stemt uvular frikativ, også kjent som skarre-r (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 97).
**Lenisering, overgang fra p k t til b d g, er et kjennetegn for sørlandsk (Mæhlum & Røyneland, 2023, s. 101). Personlig bruker jeg ikke «blaude konsonanter», og det velger jeg å holde på i blogginnlegget.
Kilder:
Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2023). 2 utgave. Det norske dialektlandskapet. Cappelen Damm Akademisk.
Leave a comment
Du må vere pålogga for å kommentere.
Det at du starter med en personlig hendelse som man kan kjenne seg igjen i, gjorde teksten spennende å lese. En av mine første møter med dialekt fra sørlandet var «Meow» som du nevner her. Det at vi har så mange dialekter i Norge kan gjøre norsk til et vrient språk å lære, men om man legger vekt på skriftspråket blir det nok enklere å gripe. Samtidig ser det ut til å bli mer og mer populært å skrive på dialekten sin så her igjen kan det sikkert oppstå utfordringer for de som ønsker å lære språket. Jeg vil også nevne at måten du skriver på var annerledes og gøy, det ga teksten «det lille ekstra». Jeg (med min østlandsdialekt) kunne lese teksten med sørlandsdialekt, noe som ga den et enda mer personlig preg, samtidig som det løfter dialekten frem i lyset. Syntes ikke skrivemåten var distraherende, men det kan ha noe med min dysleksi å gjøre. Lettlest og godt formidlet 🙂
Artige eksempel du du har her, og at konsonantane drar på ferie eller forlet oss totalt, er eit godt bilete på kva som skjer. Slik sett kan ein samanlikne med dansk, sjølv om ein skal vere varsam med å dra likskapane mellom dansk og sørlandsk for langt. Mitt eige døme på det du nemner, er setninga «Æ æ a å ede» (Eg er av(sted/borte) og eter», som sikkert blir noko ‘ubegribelig’ om ein ikkje har slik konsonantreduksjon eller blaute konsonantar.