Jeg tør påstå at vi alle har lagt merke til bruken av såkalte anglisismer i moderne norsk dagligtal. Det er for eksempel ingen som skal spille dataspill og beseire motstanderne sine…. de skal game, og de skal pawne noobs. Og da sitter man igjen med millionkronersspørsmålet nemlig; Hvorfor skjer dette?
Vi må først få på det rene at anglisisme egentlig bare er vår tids bolk med låneord, og at å adoptere utenlandske låneord ikke er noe spesielt sånn sett. Mange, og da spesielt gamle folk og hardkokte språkinteresserte uttrykker med jevne mellomrom bekymring for denne utviklingen. For hundre år siden var det tysk og fransk som «språkpuritanerne» bekymret seg for, mens man i dag ikke tenker over at «diesel» er tysk eller at «sjåfør» er fransk. Norsk skal visstnok bestå av minst 50% låneord som har blitt adoptert opp gjennom årene, uten at norsk på noe vis kan sies å ha mistet sitt særpreg eller funksjonalitet.
Låneord er tvert som en tilføyelse eller «DLC»1 til språket, og fyller som regel følgende to roller, 1: Ord som besriver nye oppfinnelser eller andre kosepter som norsk ikke allerede har noe ord for, eller 2: Ord som ofte i stor grad har norske ekvivalenter, men som kan uttrykke en nyanse som den norske ekvivalenten ikke kan.2 I den første kategorien har vi feks «Blues», som i musikkesjangeren, det er ikke noe godt norsk ord som beskriver dette konseptet. I den andre kategorien har vi «smooth», som bostavelig talt betyr «glatt», men på engelsk har ordet en litt annen konnotasjon som gir «smooth» en sekundær betydning i retning av at noe gikk bra, men også var enkelt eller gikk helt etter planen… Denne konnotasjonen har «glatt» rett og slett bare ikke på norsk, på norsk må «smooth» forklares med en hel setning om noen skal forstå hva du mener.
Låneord er bare en helt naturlig del av språket, og de kommer og går. Låneord har en viktig funksjon i språket, og om du fortsatt irriterer det over anglisismer, så burde du virkelig prøve å chille litt, my dude.
1DLC = Downloadable content, I kontekst av spill/gaming.
2Andersen, 2006
Kilder:
Andersen, G. 2006. Engelske importord i norsk. Språknytt. https://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/2006/Spraaknytt_3_2006/Importord/
Du har heilt rett i at det norske språket vrimlar av lånord, og dessutan er det ofte slik at dei tilfører noko, som du så greitt får fram med nyansane mellom ‘glatt’ og ‘smooth’. I det moderne samfunnet verkar det ganske bakstreversk å vere purist. Likevel vil eg slå eit lite slag for dei som uroar seg litt, for i dag er engelsken veldig dominerande, og det er dessutan slik at i dag kan ‘alle’engelsk, noko som truleg fører til endå større mengder innlånte ord. I neste omgangen kjem spørsmålet om tilpassing eller ikkje. Når du skriv om ‘smooth’, kan eg ikkje anna enn å tenkje på showet (også det eit ikkje-tilpassa lånord) “Supersmud” som Dagfinn Lyngbø hadde for nokre år sidan. Det fungerer vel heilt greit, fordi me ‘alle’ kan engelsk.