Norsk er ikke morsmålet mitt. Jeg har lært språket under filologiske studier i Polen – landet jeg kommer fra. I Polen, i motsetning til Norge, er talemålet ganske likt i hele landet. Selvfølgelig finnes det noen få dialekter, men på skolen, jobb og i andre offentlige institusjoner forventes det at man snakke på en universell måte for hele landet, ellers kan man bli ansett som uoppdragen eller ukultivert.
Av denne grunnen ble jeg svært overrasket da jeg fant ut at nordmenn snakker på forskjellige måter i hele landet, og i stedet for å bli latterliggjort, blir de forstått av andre og til og med oppfordret til å snakke på sine egne dialekter. Det fantes bare ett problem da: På hvilken måte bør jeg snakke som en person for hvem norsk er et fremmedspråk? Løsningen var likevel enkel. På universitetet der jeg studerer finnes det bare én lærer som faktisk er nordmann, og talemålet hen underviser er avhengig av hennes eller hans egen dialekt. I løpet av tre år ble jeg undervist av to nordmenn som snakket østnorsk, så språket mitt høres veldig «universelt» ut. Likevel, nå som jeg er på utveksling i Kristiansand, vet jeg ikke lenger hva universell betyr, og hvordan jeg bør snakke norsk igjen.
I sørlandskdialektområdet er det vanlig å skarre. Skarre-r er en lyd som heller ikke oppstår i morsmålet mitt, så jeg kan verken uttale den korrekt eller er vant til å høre den. Det skaper noen problemer med forståelsen for meg. Når jeg prøver å uttale navn som er karakteristiske for Agder (f.eks. navn på bussholdeplasser), føles det rart og unaturlig for meg å uttale dem med den østnorske rulle-r-en.
En annen, betydelig forskjell er det såkalte tonelaget. I vestnorske dialekter råder høytone, hvor i tonem 1-ord er den høyeste tonen uttrykt på den trykksterke rotstavingen, og da faller tonen i den trykksvake stavingen.[1] Det skjer omvendt i områdene der folk snakker østnorsk. Selv om denne forskjellen ikke er så tydelig for meg, kan jeg høre at kristiansanderne snakker på en annen, mindre «musikalsk» måte enn meg.
Å forstå sørlendinger ble heller ikke lettere av mangelen på retroflekser som ʈ, ɖ, ɳ, ɭ og ʂ (også den bakre uttalen av -sl-/-sel- i innlyd) som jeg ble lært opp til å bruke.
Å lære et så mangfoldig språk er ikke lett, særlig når det av og til oppstår misforståelser blant de innfødte selv. Samtidig er jeg glad for at jeg kan snakke norsk på min egen måte uten å være dømt for det, og at jeg begynte å blande dialektene på en naturlig måte. Fortsatt har jeg ikke valgt «min» dialekt ennå. Jeg venter på at den velger meg.
[1] Mæhlum, Brit og Røyneland, Unn: Det norske dialektlandskapet, Cappelen Damm Akademisk, 2012
Interessant! Du peker på et litt uavklart spørsmål som ikke er så enkelt å svare på i et land som har dialekter som brukes i alle sammenhenger: Hva slags norsk skal eller bør en lære når en lærer norsk som andrespråk? For mange ender det opp med noe som ligger tett på østnorsk, ikke bare fordi en kanskje har løærere derifra, men også fordi en gjerne lærer norsk tale med utgangspunkt i bokmål. Siden vi er så dialekt-tolerante vil mange av oss nok gjerne svare at ‘anything goes’, alle slags norsk kan læres og brukes. Det er sikkert en del sant i dette, men det kan også tenkes at dersom en ikke snakker norsk veldig godt, så er det for mange kanskje lettere å forstå noe som ligger opp mot østlandsk i stedet for trøndsk eller sørlandsk. Her er jeg nok litt på tynn is (dvs. usikker), og det handler også om hvor en skal brukes norsken sin. Men en ting er jeg ganske sikker på: Siden vi aksepterer bruk av dialekt i dette landet, og er vant med å forstå hverandre, er dette også til fordel for dem som har lært norsk i voksen alder og kanskje ikke mestrer det så godt. Sagt på en annen måte: Det er god grunn til å tro at språklig mangfold øker evnen (og viljen) til å forstå.
Interessant tema! Jeg liker måten du skriver på. Som en student med en språksituasjon hvor jeg kommer fra ganske det samme overalt, det er litt overraskende også å finne en stor variasjon i det norske språket. Jeg kjønner hva du sier. « The wand chooses the wizard » eller skal vi si, dialekten velger sin taler!