Mange ikke-sørlendinger har i møte med sørlendinger merka seg et litt annerledes ord som gjerne vekker oppmerksomhet, nemlig ordet fu, ofte brukt i den bestemte formen fua. Sørlendinger kan for eksempel si: Æ sklei på isen å datt på fua. Eller: Han va dom å fikk et spark i fua. Du som ikke kjenner ordet, har kanskje nå gjetta riktig, for fu betyr rett og slett bakende, rumpe.
Selv om ordet blir oppfatta som et skikkelig – og kanskje merkelig – dialektord, står det faktisk oppført i den offisielle Nynorskordboka. Der er det notert som et hunkjønnsord med full bøying: ei fu – fua – fuer – fuene, og med betydninga «bakende, rauv». I tillegg står det at ordet kommer av «norrønt fuð- i samansetningar», så det er altså et gammelt ord i språket.
Akkurat det siste er litt interessant. I boka Det norske dialektlandskapet kan vi lese at «Dialektane i dei indre delane av Agder har generelt fleire arkaiske drag enn kystmåla» (Mæhlum og Røyneland 2012, s. 101). Det er sikkert korrekt, men i eksemplet fua har vi altså et svært gammelt ord i språket som lever i beste velgående langs sørlandskysten, og som er så unormalt at det er ukjent i andre landsdeler.
Kilder:
Mæhlum, Brit og Røyneland, Unn. 2012. Det norske dialektlandskapet. Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm.
Nynorskordboka: https://ordbokene.no/