Rundt om i Norges langstrakte land finnes det er stort dialektmangfold. Dialektene er som oftest geografisk betinget. Det vil si at dialekten du har er preget av hvor du har vokst opp. Jeg kommer fra en by som heter Gjøvik og har Toten som sin nærmeste nabo. Denne byen blir ofte kalt for Mjøsas hvite svane. I Motsetning til den karakteristiske totendialekta så har Gjøvik en mye mindre framtreden dialekt. Hvorfor det er sånn er vanskelig å vite. For meg så lærte jeg meg tidlig at det å snakke på dialekt, spesielt på skolen, ikke var populært. På barneskolen så lærte vi at vi skulle snakke så nærme bokmål som mulig. Hvis vi snakket på dialekt i timen så ble vi rettet på. Fikk ikke lov å si: Je, itte, dom, mm. Ble også rettet på av læreren hvis vi benyttet oss av tjukk l. Det samme med utenlandske låneord som stasjon og banan. På østnorsk sammen med trøndsk så er det egentlig typisk at en legger trykket på disse to ordene på første stavelse (Stassjon og bannan) i motsetning til resten av landet. Men slik som Mæhlum og Røyneland skriver så er dette tidvis stigmatisert, spesielt i mer urbane områder (Mæhlum & Røyneland, 2012, s. 37). Hvis vi uttalte disse ordene med trykk på første stavelse så ble lærerne sure på oss. Om dette var fordi at byen Gjøvik prøver å etterligne Oslo og viske vekk dialekten i området, eller om det bare var læreren kan jeg ikke si for sikkert. Det jeg vet for sikkert er at bare 10 min sørover og inn på Toten så er dialekten mye mer fremtredende enn på Gjøvik. På Gjøvik føles det ut som om de fleste med noen unntak prøver å snakke så nærme «bokmål» som mulig.
Litteraturliste
Mæhlum, B., & Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm.
Leave a comment
Du må vere pålogga for å kommentere.
Uff, så trist at lærerne retter på dere. Det er viktig å ta vare på dialektene vi har i Norge!
Jeg sier, ta tilbake dialekten din og itte hør på hva dom sier.
Dette er både interessant og sjokkerende! Det er interessant for oss som som er interessert i språkholdninger, og spørsmålet om hvordan holdninger og endringer i talemål henger sammen. Samtidig er det også sjokkerende at dette ennå er ei så utbredt holdning på 2000-tallet. At dialekten du skriver om, har vært stigmatisert på Østlandet, er velkjent, men en skulle trodd denne negativiteten var ordentlig redusert i dag. Det du forteller, er derimot at stigmatiseringa lever i beste velgående, og om det er utbredt, er det ikke rart at dialekttrekka holder på å forsvinne. En annen ting er at lærere som aktivt motarbeider elevers talemål, faktisk bryter lovverket, for det står følgende i opplæringslova (§ 15-1): «I den munnlege opplæringa avgjer elevane og lærarane sjølve kva for talemål dei vil bruke. Lærarane og skoleleiinga skal ta mest mogleg omsyn til talemålet til elevane i ordval og uttrykksmåtar.»
Det du skrev er veldig interessant. Jeg trodde at nordmenn alltid har blitt oppfordret til å snakke på sin egen dialekt, men det er fint å ha flere synspunkter på dette temaet. I Polen, hvor jeg kommer fra, skjer det samme som i Gjøvik – desverre til og med i dag. Jeg synes at måten vi snakker på gjør at vi er unike, og det er ingen hemmelighet at dialekter skaper identiteten vår. Nå til dags bør vi passe på at folk kan uttrykke seg selv som de vil, og det gjelder ikke bare ens utseende eller personlighet, men også måten en snakker på. Polen er fortsatt langt fra denne tenkegangen, men forhåpentligvis vil det endre seg i framtida. Jeg håper det skjer før dialektene begynner å forsvinne…